Husker dere antrekkene på bildet under? Jeg sydde dette for et par uker siden.
Stoffet til kjolene syntes jeg var så vanvittig lekkert og behagelig at jeg tok med litt ekstra da jeg var å handlet. Jeg kjøpte en og en halv meter med stoff, prisen for det var da 165 Kroner. Etter at jeg hadde sydd kjolene hadde jeg fremdeles en del stoff igjen. Siden høsten har kommet og jeg kjente på mangelen av behagelige bukser til barnehagen bestemte jeg meg for å sy haremsbukser av restene.
Faktisk så er det en stund siden jeg sydde disse, men jeg har ikke kommet så langt at jeg har fått vist de frem. I dag hadde jeg planer om å legge ut mønster og oppskrift. Alle som har lyst får til å sy denne buksa. Den er super enkel, og du trenger ikke god tålmodighet heller, for den er raskt ferdig.
Det ble en liten strek i planen i dag, jentene har blitt forkjølet. Ikke noe voldsomme saker egentlig, men siden de kun har vært forkjølet to ganger i sitt liv som den eneste sykdommen de har hatt så blir jeg tidenes hønemor. Derfor hentet jeg jentene i barnehagen litt etter ett, og siden har vi for de meste holdt sofaen med film. Ingen feber, men sår hals på begge og skikkelig mammajenter.
Derfor kommer det i stedet for mønster og fremgangsmåte, en liten smakebit på hva neste syoppskrift blir. Det gjør meg ekstra glad at denne buksa passer like godt til gutt som til jentene. Stoffvalget avgjør utseende, og jeg kommer til å sy den i mørk blå når fremgangsmåten kommer 🙂
Buksa er så tøff på, og jeg trur jeg er nødt til å forstørre mønsteret til meg selv, kan dere tenke dere noe mer behagelig å ha på? 🙂
I går kveld var jeg “alene” hjemme for BT var i ti års jubileum. Klokken halv 8 sov jentene søtt i sengene sine, og jeg hadde hele kvelden for meg selv, men heldigvis var jeg langt i fra alene. Rundt meg var dyrelivet rikt, to hunder og to puser som skulle ut og inn. Jeg trur aldri at jeg kan være foruten disse dyrene, de gir så mye kjærlighet og trygghet. Tyra varsler i fra så en hver hopper i sofaen om en ukjent lyd melder sin ankomst, Junior (nabohunden som støtt er overnattingsgjest) snorker om han er våken eller sover, og pusene maler og majauer mens de spankulerer elegant rundt. Med dyr er det aldri stille eller ensomt.
I formiddag gikk vi tur med mennesket beste venner. Tyra og Junior var prakteksemplarer i dag, og det er så tydelig at de merker at det er barn som leier. De nærmest lister seg avgårde, og så fort båndet strammes stopper de opp igjen. Til tross for at jeg trur Tyra synes jentene går i overkant sakte, så har hun allikevel den beste tålmodighet.
Øynelokkene kjennes tunge etter en lang dag, og en natt med for lite søvn. Dagen har vært følelsesladd på en god måte, jeg leverte jentene til farmor og farfar klokken 11 for å reise til Oslo og besøke min beste venninne som denne uken ble tobarnsmamma. Det betydde at jeg besøkte den nye prinsessen og den flotteste pappaen også.
Jeg har så vidt fortalt om lille prinsessa til venninnen min tidligere, som kom til verden med komplikasjoner, Stine forteller om dette i bloggen sin.
Alt ved besøket var så nært, jeg har vokst opp med Stine som en ekstra søster, så jeg ble like forelsket i dette mirakelet som deres første datter i det øyeblikket jeg så henne. Ti tusen minner strømmet tilbake på sykehuset i dag. Luktene, den lille prinsessen som lå med Cpap og sonde i nesen, måleutstyret, pumping av melk på flasker. Selv om denne lille prinsessa får ekstra hjelp av helt andre grunner enn mine egne barn, så var det så mange likheter som tok meg så nært tilbake til nyfødttiden som jeg ikke har vært siden jeg var der selv for snart to og et halvt år siden.
Olivia trygg med pappa sin hånd.
Besøket i dag var så rørende og fint. Når ikke alt går helt som det skal får en satt livet i perspektiv, og det gjør livet så mye rikere.
Jeg var hjemme igjen klokken fem og hentet jentene. Vi koste oss den siste lille tiden i sofaen før leggetid, og så satte jeg i gang med å rydde som en duracell kanin, for er det en ting som roer et sliten hode er det at det er ryddig rundt meg. Selv om jeg egnetlig burde pakket meg inn i dynen i dette øyeblikk, skal jeg i stedet sette på en klissete jentefilm. Det er ikke hver kveld jeg er alene hjemme, så nå har jeg allerede sett en jentefilm og jeg kan se en til med god samvittighet 🙂 I kveld trur jeg at jeg setter rekord i tv-titting på en dag for i år, så da kjenner jeg at det er lov 😀
“MALA” var det første jentene sa til meg da vi sto opp i dag, de bemerket seg alle malingsflekkene jeg hadde på armene. Det stemte, i går fikk jeg malt siste strøk på stolene til jentene. To lag med grunning og tre lag med lady suprime maling, og så deilig å få stolene hvite.
Det er den berømte IKEA-stolen jeg har tatt for meg. En stol til 149,- har man råd til å fikse opp litt på egenhånd. Prisen er jo bare helt fantastisk, det eneste som er minus er at den kun kommer i treverk og har off-white trekk – noe som blir veldig fort skittent med småbarn som bruksområde.
Phuu!! Det er ikke bare bare å være student opp i alt det andre. Det har vært så mye vanskligere å sette av tid til studene nå etter sommeren. I vår kunne jeg reise på kontoret kl 8, og sitte med skole til klokken slo 16 fordi BT var hjemme i pappaperm. Nå føler jeg at jeg har ti ganger så lite tid. Det koster mye tid å levere barn, i tillegg til at jeg henter de nokså tidlig for å kunne ha noen timer sammen med de selv. De få timene som er igjen skal jeg rekke titusen ting, og jeg har funnet ut at jeg må få meg en timeplan som jeg hadde på skolen, hvor jeg kan sette av tid til alt jeg skal gjøre og hoppe vidre selv om jeg kanskje ikke er helt ferdig. Skole har derfor vært litt nedprioritert, så nå må alle ledige stunder brukes til å hente meg inn igjen.
Det er interessant å se forskjellige synspunker av en barneoppdragelse. Faktisk så trur jeg det finnes like mange forskjellige syn på hvordan oppdra et barn som det finnes foreldre her i denne verden, og en ting trur jeg er sikkert – det finnes ingen fasitt.
Jeg var litt spent på reaksjonen ved klistremerkesystemet som jeg publiserte tidligere i dag, nettopp fordi jeg vet at flere er i mot dette. Riktig nok har det kommet inn noen kommentarer på at dette er helt galt av meg å gjøre.
Jeg får høre at jeg må vente til de selv er klare for å gå på do, andre forteller meg at mine barn ikke er klare og jeg lurer på; hvordan blir de klare om vi ikke oppfordrer og lærer opp barna våre? Jeg husker fra barnehagen jeg jobbet i at treåringer ertet de som brukte bleie. Skal vi starte med dobesøk den dagen en av de spør om å få tisse doen fordi en i barnehagen sa hun var baby som brukte bleie?
Hva med mat, skal vi også der vente med å gi de grønnsaker til de selv ønsker dette om de spytter det ut en dag? Alt må læres, selv smakscellene våre må læres opp til å like de ulike smakene for ikke å glemme konsistensene.
Det er ikke slik at vi tvinger barna våre til å gå på do eller spise grønnsaker. For alt handler om introduksjonen og måten det blir gjort på.
Så la meg forklare hvorfor klistremerkesystemet ble innført hos oss:
Aldri har jeg tvunget mine jenter på do, jeg spør, noen ganger svarer de nei og det er helt greit. Problemet her var at ei av våre jenter har en høydeskrekk jeg ikke aner hvor kommer i fra, ved å pushe henne litt slik at hun tøyer grensene sine har vi kommet over mange terskler, som for eksempel at hun nå kan løpe fritt på verandaen til farmor og farfar selv om hun kan se en etasje ned i mellom plankene. Tidlig i sommer var dette en umulig sak fordi frykten tok henne, hun ble stiv som en stokk og tårene sprutet. Kun ved å få tankene hennes over på noe annet kunne vi få henne til å trosse frykten – det vil si glemme frykten. Så vi brukte belønning ikke som belønning til hunden når hunden har gitt labb, men vi brukte leker for å få tankene over på noe annet enn frykten.
Den samme fryktet kom da hun for første gang ble satt på toalettet, hun hadde så lyst til å prøve, men da hun traff doringen trur jeg hun følte at hun kunne falle oppi til tross for at jeg holdt henne og prøvde etter beste evne og betrygge henne. Ved å ta inn klistremerker er tankene flyttet over på noe helt annet enn frykten, og på den måten har hun etter bare få forsøk stolt på at det går fint å sitte på do.
Klistremerker (eller sommerfugler i vårt tilfelle) er med på å gjøre dobesøket morsomt, fordi de får sette på en sommerfugl selv når de har vært på do. De får begge sommerfugl til tross for at det ikke kommer noe tiss, for vi sier “var det tomt? Men godt forsøk” før vi gir hverandre high five. De gangene det kommer noe blir de så stolte av seg selv at det blir en ekstra belønning.
Så klistremerkesystemet funger ikke som en direkte belønning i mine øyne, heller som en morsom aktivitet fordi de gjør noe som er bra. Jeg forstår at det ville blitt galt å bruke dette systemet om verden falt i grus fordi de ikke fikk tisset og heller ikke fikk klistremerke, men slik er det nå ikke i dette hus.
Men det at dobesøket nå har blitt en morsom situasjon så har de på svært kort tid også forstått hva man gjør der og funnet tissemusklene sine. Så her jubles det flere ganger om dagen.
Vi er alle forskjellige, så det viktige er å finne ut hva som fungerer. Jeg skal ikke fortelle hva som fungere for andre, for det vet jeg ikke. Men så langt har oppmuntringen ved klistremerkeaktiviteten fungert hos oss.
Jeg har lenge tenkt på at jeg skal innføre klistremerkesystemet ved dogåing for jentene. Vi brukte dette i barnehagen jeg jobbet i, og jeg så hvor godt det fungerte som en oppfordring og belønning for at de små skulle sette seg på toalettet.
For jentene her i hus har dogåing faktisk vært litt skummelt, jeg forstår godt hvor rart det må være å ikke tisse i bleia som de har gjort siden de så dagens lys, så det at de kan få en belønning har vært til god hjelp for oss.
Vi har klart å komne oss til det punktet der jentene forstår hvordan de skal få til å tisse når de blir satt på doringen, det i seg selv er jo virkelig en milepæl. Men enda sier de ikke i fra når de må tisse og de nekter å gå uten bleia. Derfor fant jeg ut at jeg ville gjøre klistremerkesystemet litt ekstraordinert, nettopp for å oppmuntre jentene når de er flinke.
Jeg tenkte først og fremst at jeg skulle kjøpe et rosa ark og et lilla ark slik at de kunne ha hvert sitt ark til å feste klistremerkene på. Men i et hav av lekre papirer falt jeg på to forskjellige jeg synes var helt fantastiske.
Da jeg begynte å kikke etter noen nydelige klistremerker (da helst i rosa og lilla) var utvalget litt snevert. Og når to pakker med klistremerker kostet 80 kroner så fant jeg heller ut at jeg kunne kjøpe et stempel som klipper ut sommerfugler. Jentene elsker sommerfugler og i det lange løp blir det billigere enn å kjøpe nye klistremerker. I tillegg kommer nok stempelet til å bli godt brukt til kort og annen dekorasjon i mange år fremover i tid.
Så her er resultetet av klistremerkesystemet som nå er 100% oppe og går.
En sommerfugl for hvert dobesøk ! Hurra, jeg gleder meg til å vise jentene!
– Flere som bruker klistremerkesystem for avvenning av bleie?
Hver gang jeg ser en rabarbraplante vekkes barndomsminnene til livet. Jeg husker som om det var i går at pappa og jeg laget rabarbrasaus som vi lot strømme tykt og varmt over den iskalde vaniljeisen om sommeren. Jeg er oppvokst i et byggefelt, men vi hadde i lang tid en stor og flott kjøkkenhage og da kjøkkenhagen ble byttet ut med en dobbel garasje fikk rabarbrabusken nytt hjem i enden av et blomsterbedd.
I vår laget BT og jeg kjøkkenhage, til og med før den var ferdig hadde jeg vært på plantasjen og handlet inn noe jeg trudde var enorme mengder til den nye hagen. Bær, grønnsaker og urter skulle pryde gården med friskhet. Da jeg var ferdig med å plante lurte jeg på hvor alt jeg hadde handlet var blitt av, det så rett og slett så glissent ut. Jeg vurderte å handle inn like mye en gang til, men godt var det at jeg ikke gjorde det, for hagen har vært sprekkfull og helt magisk etter at den fikk grodd seg litt godt til.
I dag fikk jentene smake rabarbra for første gang, de smaker på alt som er, og det er kun ved en skjeldenhet at det de putter inn i munn kommer i retur. Mat er noe som interesserer jentene stort. Noen dager føler jeg at de ikke klarer å tenke på annet, men så vet jeg at jeg har meg selv å takke, for mat er ikke bare viktig for at vi skal bli mette, mat er viktig for alt, så det er godt introdusert!
Etter middagen, som de hjalp til med å lage hentet vi rababra i hagen for å lage en skikkelig “midt-i-uken-dessert”
Det å få være med på å lage mat, det å få være med på å plukke den selv, det er noe jeg trur henter frem matglede hos barn. I dette hus jubler i hvert fall jentene når de får delta og de er ivrige til å følge med og gjenta alt jeg sier.
Otilie trudde hun kunne bruke rabarbraene som stokker så da jeg fortalte at hun måtte løfte maten opp fra bakken siden vi skulle spise den tok hun det bokstavelig 🙂
Rabarbrasaus og vaniljeis
Om du ikke har smakt dette, så er det virkelig på tide. Det iskalde mot det varme, det søte mot det friske og litt syrlige = det bare smelter seg vei igjennom munnen og det er ikke mulig å holde igjen et “MMMMmmmm”.
Også så utrolig enkelt som det er. Du trenger noen stilker fra rabarbra, sukker, vann og potetmel/maisena.
Rabarbraen kuttes opp i biter, før du legger bitene i en kjele og fyller vann så det dekker til kanten av rabarbraen, mens rabarbraen koker seg myk heller du oppi en slant med sukker (smak til). Så er det bare å røre rundt til rabarbraen løser seg opp i vannet, og du kan tilsette litt potetmel eller maisene som du har løst opp i litt kaldt vann for å få sausen til ønsket tykkelse.
Så er det bare å servere rykende varm rabarbrasaus med iskald vaniljeis !
Jeg er litt forsinket med dette innlegget, planen var i hvert fall å få det ut for en god stund siden, men i dag brukte vi relativt lang tid på å få jentene i seng. Det verste må være barn som er overtrøtte, for da er alt bare galt og det siste de trur de trenger er søvn. Ettermiddagen har allikevel vært super bra. Vi fikk besøk av kusinen og fetteren til jentene i 16 tiden da søster og samboeren skulle i et møte.
Det var utrolig kos å ha de litt på besøk, men jeg må bøye meg i støvet for firebarnsmødre. En på ett, to på to og ei på snart fire, det er nok å passe på. Alle fire var englebarn, men jeg røp allikevel rundt, passet på minsten, avbrøyt noen diskusjoner, og løp frem og tilbake fra stue, soverom og kjøkken for å lage mat og passe på alle fire. Så da BT kom hjem fra jobb samtidig som middagen var klar satte jeg meg litt svett ned i stolen.
De fire små koste seg ufattelig mye i hverandres selskap, og det var full fres til de reiste igjen halv sju, da var jentene nødt til å ta et bad, så det er ikke rart de bikket over til overtrøtt etter en så travel og gøyal dag.
Og for min del, ingenting slår terapien av å sette seg ned når barna har sovnet foran symaskinene.
Så nå er jeg enda et steg nærmere å få litt endring i stuen!
Gleder meg til å se det ferdig resultatet av planene jeg har foran meg.
Mandag, kanskje min favorittdag i uken! Det er noe med det å våkne klokken 7 om morgen for så å sette i gang med dagens gjøremål, rutiner og plikter. Jeg synes det er godt, selv om helgene er fantastiske!
BT kikket oppgitt på meg for en tid tilbake da jeg kom hjem med en liter heftgrunn til disposisjon. “Hvorfor kjøper du ikke bare en tre-liter, du vet at du kommer til å få brukt den opp!” sa han, og ikke lenge etter var en tre-liter kjøpt inn etter at literen ble brukt opp alt for raskt. Han hadde jo rett, for han vet at jeg til stadigheten finner på ett og annet å male. I dag orket jeg ikke lengre å ha IKEA stolene til jentene i trefarge, de passer ikke inn med resten av stuens møbler.
Men disse stolene er jentenes favoritter, det er ikke snakk om at de skal ut fra stuen. Heldigvis er det så enkelt å gjøre små endringer for å fornye det hele.
Med litt heftgrunn og maling på lager, føles det nesten gratis å få et nytt møbel til stuen!
Nå er det tørketid, passer ypperlig siden det også er tid for å hente to små i barnehagen. I kveld kommer jeg tilbake med en nytt glimt fra dagen, og snart kan jeg vise dere hvor enkelt det er å gjøre noen små forandringer for friske opp i hjemmet.
