Brøyekantene er på høyde med hus, og det er så mye snø at vi antagelig kan kjøle pilsen i det kalde hvite så sent som til Sankthans. Jeg tror jeg holder på å gå fra vettet. Jeg bærer med meg en følelse av å være på hyttetur konstant – men det kan jo også ha noe med avhengighet til tøfler, vedfyring og pledd innendørs for ikke å få koldbrann i denne vinterkulden.
Ikke så uventet kom spysyken til dette hjemmet også. En runde med oppkast i natt = to døgn i “karantene” til smittefaren er over. Heldigvis var frøkna i fin form til morgen i dag, så dagen med jentene hjemme har bare være kos. Vi var nødt til å lufte oss etter 3. tegnefilmen, og enda så lei jeg er av snø nå, så er det litt av et skue der ute!
Kaninene stakkar, de har ingen glede av kaninhagen sin om dagen. Snøen rekker høyere enn gjerdet som er 110 cm høyt. For tiden bor de kun i de to hellukkede delene, altså i huset, og den mindre utedelen som er i tilknytning til huset.
Men med så mye snø inne, og en litt slapp gjeng i hus, fant jeg i dag fram symaskinene. Og gjett hva, jeg har sydd tre plagg i dag, som utgjør et helt antrekk! Nå er jeg så inspirert at jeg skal sette meg tilbake bak symaskinene.
På mandag bråbestemte jeg meg for å komme meg ut av vakuumet som har tatt all oppmerksomhet i livet mitt de siste ukene. Jeg elsker å “feire” bursdagen min, det vil si: jeg elsker å tilbringe tid med venninnne mine, og bursdagen ser jeg på som årets beste anledning til å samle de alle sammen under taket mitt. I år har jeg ikke hatt tid til å fokuserer på at jeg har bursdag, før jeg på mandag for en uke siden kikket på kalenderen og så at den var allerede til fredagen (9. mars).
Jeg var i teorien litt nedfor for at jeg ikke hadde fått vært i Riga med mannen min sist helg på grunn av risikoen ved svangerskapet mitt. Derfor var tanken på at han skulle reise bort på ny langhelg under bursdagshelgen min bare skikkelig vond. Det er rart hvordan verden noen ganger er litt for tøff å takle alene. Ikke bare er jeg hormonell og gravid om dagen, vi var også midt oppe i et dødsfall i familien, og begravelsen skjedde på tirsdag. Jeg unnet min mann for alt i verden begge turene, så det sier jo bare litt om hvor knyttet jeg er til han, spesielt når ting er vanskelig.
På mandag bestemte meg for å be inn venninnene mine til bursdagsfeiring i helgen, for jeg tenkte at selv om bare en eller to av dem hadde kunnet komme, ville det vært mye bedre enn å sitte alene igjennom kveldene denne helgen. Jeg er bare så uendelig glad for at jeg gjorde det, for når sant skal sies kunne jeg like gjerne bestemt meg for å sitte alene og gråte til triste filmer.
Med et dusin helt fantastiske venninner, kom 8 av mine fantastiske venninner denne lørdagskvelden, enda invitasjonen kom i siste liten. Som en ekstra bonus kom den ene forloveren min og holdt meg med selskap hele fredagskvelden fordi hun ikke kunne lørdagen, og i dag har jeg jammen hatt heldagsbesøk av en andre venninne som ikke fikk til å komme på lørdagen.
Vennskap er så uvurdelig, og så helt nødvendig.
Jeg har arvet en lidenskap for mat fra mine foreldre, og en av tingene jeg liker best ved å forberede selskap, er nettopp matplanlegging og matlaging. På menyen dette året, laget jeg:
Forret:
Sashimi – laks på avokado, med mango, vårløk, ingefær og soyasaus
Hovedrett:
Ytrefilet av reinsdyr, rotpotetmos av persillerot og potet. Stekt sjampinjong og sjarlottløk, smørglasserte asparges og en helt nydelig dyplilla blåbærsaus
Dessert:
Crème Brûlée med bringebærsorbet og friske bær
Nå bugner huset fullt av blomster, og enda snøen lavet ned i natt, har jeg troen på at de neste ukene både blir varmere og lysere utendørs og i hjerte ♥
Kake og gave på sengen, er noe jeg mener hører hjemme på en bursdag, og det kommer i fra barndomsminnene. Det er liksom den ene dagen i året, hvor man virkelig fortjener det lille ekstra. Jeg kan egentlig ikke klage, for jeg er så heldig at han jeg er gift med er et A-menneske, så det er ikke sjeldent jeg får både sjokolade og kaffe servert på sengekanten i helgene, men allikvel så må bursdagen være litt ekstra spesiell for at det skal være en perfekt bursdag.
A-mennesket av en mann jeg har, hjelper pent lite når han reiste på skiferie med kompisgjengen i går. Jeg forventet derfor en morgen, slik en morgen bruker å være; opp og hopp med to små jenter, mase litt for å få de i klærne og få i de frokosten før barnehagelevering. Denne dagen ble bare ikke slik!
Jeg våknet til at de to små begynte å romstere og snakke lavt sammen på naborommet. Jeg lå og lyttet til samtalen, men fikk bare med meg bruddstykker som “Vi må nok ha på ull i dag”. Like etterpå hørte jeg de liste seg ned trappen, og nede fortsatte samtalene, oppspilte og lure. Det skal sies at jeg ante noen ugler i mosen fra før. Snart 5-åringer er tross alt ikke verdensmestere i å holde på hemmeligheter, så da jeg la de kvelden før fleipet jeg med at de fikk servere meg kake på sengen, og de var veldig opptatt av at jeg ikke måtte lete i skapet deres, for det lå en hemmelighet der til meg.
ALL IN! At jentene skulle gå 100 % inn for å gi mammaen sin verdens beste bursdagsstart, det hadde jeg ikke trodd. Da jeg hørte det skrangle i tallerkner nedenunder, satte jeg opp kamera og fanget min beste bursdaghilsen på film.
Enda mer overrasket ble jeg da det viste seg at de hadde hemmeligheter med pappaen sin også, for det jeg trodde var gjemt i skapet deres, var ikke bare tegninger de hadde laget til meg, men også gave og kort fra mannen som ikke kunne være her og overrekke den til meg selv.
I går var det tid for en ny ultralydkontroll, og for å gjøre en rask oppsummering for de som kanskje ikke er innom her å leser daglig, så har det seg i korte trekk slik: Jeg har kommet meg til graviditetsuke 24, med ei lita jente i magen. I uke 14 var vi sikre på at fosteret gikk tapt, etter kraftige blødninger og sykehusvisitter. Blødninger vedvarte til svangerskapsuke 20. Etter et kort opphold startet nok en ny blødning, som nå har roet seg igjen.
Kort oppsumert: mye bekymringer, blod, smerter, og mange undersøkelser på sykehus på grunn av risikosvangerskap.
Gårsdagens ultralyd: Jordmor sier noe som setter meg ut av spill
I går la jeg meg på undersøkelsessengen igjen, og legen som undersøkte meg fant ut at: her er det noe rart. Ut på gangen forsvant hun, og tilbake kom hun med en jordmor og en jordmorstudent på slep.
De studerte, diskuterte, pekte og forklarte. Det er noe som ikke helt stemmer. Morkaken til babyen har et søkk midt på, som gjør at det kan se ut til at morkaken holder på å deler seg i to. Søkket i morkaken har mer enn en gang ført til bekymringer blant overlegene. Ut av søkket kommer navelstrengen. Så sier jordmor noe som setter meg ut av spill, ikke fordi jeg blir skremt, ikke fordi jeg blir usikker, men fordi jeg blir rørt, hun forteller:
“En sjelden gang hender det at morkaken tar form som et hjerte, og det kan hende at dette er et slikt tilfelle, ut i fra det vi klarer å se”
Hvor vanvittig er det ikke om det stemmer? Jeg har hatt så mye trøbbel forårsaket av morkaken igjennom dette svangerskapet, men allikvel bærer jeg en pike som vokser akkurat slik hun skal – det er nesten så jeg blir troende!!
Illustrasjonsbildet tatt av fødselsfotograf: Melissa Cate (link til nettsiden hennes)
Blødningene er borte, magekrampene forsvant samtidig, og under ultralydundersøkelse for tre uker siden hadde morkaken endelig flyttet seg bort fra livmorhalsen. Jeg er ute av faresonen – eller la meg si nesten. På grunn av prematur fødsel som førstegangsgravid, vil de holde et ekstra øye til meg på sykehuset allikevel.
Jeg føler meg som et nytt menneske: ingen blødninger, ingen smerter – Det er som om jeg endelig fikk hodet over vannet og fikk puste igjen. Plutselig er jeg uredd, plutselig kan jeg kjenne på en ren glede over det jeg har i vente. Kroppen forteller meg; ting har ordnet seg, alt er bra nå.
– Jeg hadde ikke tatt i problemet om han var hjemme!
Det er vel ingen nå som ikke har fått meg seg vår siste uke? Med frossende vannrør, oppvaskmaskin som tok kvelden etter frosten, og tørketrommelen som ikke ville gå mer etter at jeg fant min manns bokser som et frosset kunstverk inni maskinen. Jeg kan jo legge til at jeg i dag måtte gjøre rent hele søppelskapet under vasken på kjøkkenet etter at en rotte hadde hatt fest der i natt. – Lykken er å bo i villa musekulda!
Om du så ikke skulle ha fått med deg frost, oppvaskmaskin og tørketrommel, så er det på høy tid at du skroller deg igjennom de siste innleggene her på bloggen, før du fortsetter å lese.
…
Da alt dette skjedde på en og samme tid, slik ulykker har for vane av å gjøre, så kjente jeg at panikk var ordet som fylte kroppen min da helgen nærmet seg. I utgangspunktet skal det ikke mange timene til før panikk kommer av seg selv om vannet inn til huset fryser til is, eller oppvaskmaskinen ikke fungerer, eller om tørketrommelen takker for seg.
Så da alt dette skjedde samtidig, var det bare snakk om minutter før jeg lurte på hvordan i helsikkes jeg skulle overleve de kommende dagene. Vannet fikk mannen tinet opp igjen i løpet av det samme døgnet, og det var så klart etter at vannet var tilbake at vi oppdaget at både oppvaskmaskinen og tørketrommelen hadde takket for seg i kulden.
Dagene dro seg kraftig fort mot helg, og mannen skulle forlate meg og barna for selv å dra til Riga på heisatur. Jeg tror han leste panikken i øynene mine, for han satte inn høygiret for å få ting fikset før avreise. Vannrørene fikk han ordnet med, og jeg tror han brukte en halv dag på å ordne en reparatør til oppvaskmaskinen etter og måtte se seg tapt i forsøket på å få den til å fungere selv. Til og med hang han opp en klesvask, og vasket all oppvask for hånd før jeg ante ordet av det.
Ungene og jeg hadde fluktplan i tilfelle vannet skulle fryse til på ny, for problemet i seg selv er ikke å få det tinet opp, men å løse problemet om det skulle oppstå en lekkasje under frysingen – der må jeg innrømme at jeg kan komme litt til kort.
Mannen dro, og igjen ble ungene og jeg… Så hva gjorde jeg da ungene var lagt for kvelden? Jeg vasket ikke opp for hånd, jeg satte heller ikke på noen klesvask slik at jeg skulle bli tvunget til å henge opp klær
– nei, jeg satte i gang med å fikse problemet sjæl.
Etter to kvelder, og en stor dose innputt av “how to fix” youtubefilmer, og en masse ny erfaring på hvordan maskiner ser ut på innsiden, satt jeg med en velfungerende oppvaskmaskin, og en velfungerende tørketrommel!
#DenFølelsen
GIRLPOWER! Vi blir fader ikke bedre, enn når vi må klare oss selv.
– For ironisk nok er den eneste grunnen til at jeg fant fram skrutrekker, hodelykt og youtube – det faktum at mannen var borte, med han i hus ville jeg uten tvil overlatt hele problemet til han, og ropt i panikkens tilværelse: DETTE MÅ DU BARE FÅ FIKSET OPP I !!
Det skjedde ikke at jeg fikk sove ut, enda mann og barn var ute av hus..
Det er litt vemodig at jeg sitter her hjemme i min grusomme rosa morgenkåpe med tøfler på føttene, og en en rykende kaffekopp ved min side. Jeg skulle ha vært i Riga i dette øyeblikk, spist deilig hotellfrokost, og sett byen, shoppet litt kanskje og drukket alkoholfrie drinker. Alle komplikasjonene jeg har hatt i svangerskapet har gjort at legene på sykehuset frarådet meg til å reise, og så klart – min lille baby er mer verdt enn en utenlandstur.
Mannen der i mot, han har jeg ikke hørt et pipp i fra, så han har nok påtatt seg oppgaven om å nyte Riga litt for meg også. Plaster på såret var at jeg i går var innvitert på Kick Off med Egmont Publishing som jeg blogger innunder, så heldigvis fikk jeg en spennende dag med kollegaer og andre bloggere i går da mannen reiste.
Kidsa overnattet hos min mamma, så da hodet mitt traff puten ved midnatt i går kveld var det en ting som sto klart for meg: I morgen skal jeg sove så lenge jeg kan!
Klokken 4 måtte jeg opp på do! #graviditetsblære
Klokken 05:30 var kattungen ferdig med å sove… #Livet.med.baby.i.hus
En dag skal jeg le så høyt at dette, for enda så tragisk det er, så er det fader meg like komisk!
Det var tirsdag morgen, vi våknet i 7 draget etter nattens dvale og ante fred og ingen fare, siden vi har varmeovn på soverommet med 18 grader, var det ikke før vi trasket over dørkarmen at frosten bokstaveligtalt ga oss en real oppvåkning – hadde vi ikke vært så opptatt av å hutre og klynke, mens vi sprintet ned til badet, kan jeg banne på at det sto frostrøyk ut av munnene våre.
Som om vi hadde løpt i fra tyven bak oss, fikk vi igjen pusten på badet, og siden vi bare har ett bad, gikk vi tre jentene på do etter tur. Da førstemann var ferdig oppdaget vi det – intet vann i vannklosettet, ei heller i vaskens kran
Klokken 8 om morgen, kom mannen tilbake fra arbe – han hadde ikke mer enn omtrent rukket å snu i døra, men kaffe bragte han med hjem til sin gravide kone. Så dresset han seg opp i sin fineste signaloransje kjeledress, før han satte seg på huk i krypkjelleren til huset for å tine opp de flere vannrørene som var frosset til døde.
Da kvelden kom, frøys det til på ny. Det sto – 12 på gradene, men i følge yr føltes det som kalde 23, med en vindstyrke som tvang seg tvers i mellom våre punkterte vinduer, og etterlot seg gardiner som blafret i takt med ulingen der ute. Jeg tredde på meg dressen til min mann, og kravlet inn en for liten dør med en dress for stor og en mage for svær. Det var min tur til å varme rør – det vil si, at kjerringa alene hjemme var.
Vi får det jo til, gratis ved har vi jo, av skauen som en gang for lenge siden ble vunnet i et pokerlag. Etter mye fyring i hus og kjeller, kom vannet tilbake med stor jubel…
… det var bare det, at på onsdagen oppdaget vi at oppvaskmaskinen hadde røket, for litt ekstra trøbbel fortjente vi jo. Ingen grunn til å rive seg i håret, vi er ingen idioter, for vi hadde betalt idiotforsikring på den.
Så kom denne dagen, og jeg skulle vaske noen klær. Tørketrommelen er mitt fungerende “tørkestativ”, for å henge opp plagg etter plagg, synes jeg er et salig strev. Det skal sies at jeg hadde glemt å trykke på play sist jeg satte den på. Så dårlig med tørke skal jeg vel innrømme at det var.
Kaldt som rakkeren i rommet jeg satt, fant jeg ut at min manns bokser hadde frøset seg fast!
Så nå har det gått åt skogen med den, og jeg kan ikke gjøre annet enn å le, for der inne på roterommet sitter mannen med hårføneren min å gir den et siste livreddende forsøk.
Alt har forandret seg, det som var viktig har blitt uvesentlig, for det jeg ikke ante noe om har skyggelagt det uviktige
Mitt andre svangerskap, fem år etter det første
En liten pike utvikler seg i dette sekund i min mage, blodlegemene blir dannet, luftveiene utvikles og balanseorganet i det indre øret ferdigstilles. Det er bare små bruddstykker av det som skjer der inne hos et foster i uke 23.
Jeg har ikke glemt hvordan det var å være gravid den første gangen, men nå har alt forandret seg. Timer ble brukt på å lese, på å forstå. Jeg kjøpte blader, jeg var på internett, jeg leide bøker. Jeg “bygde” redet. Allerede fem måneder før termin sto barnevognen til pynt i stuen, ikke lenge etter var det redd opp så vakkert i to sprinkelsenger ved siden av vår egen. Det var ikke en ting vi manglet den dagen de to jentene entret verden, enda de bråbestemte seg for å komme to måneder før termin.
Mentalt forberedte jeg meg på det vi hadde i vente igjennom å opparbeide meg kunnskap ved å lese, jeg forberede meg ved å handle inn, og gjøre huset klart for barn.
Nå er alt annerledes
Det kan kanskje se ut til at jeg ikke gleder meg like mye, jeg mangler iveren og nysgjerrigheten. Jeg har ikke handlet en ting, og jeg vet ikke når jeg kommer til å gjøre det. Det handler ikke om at jeg ikke gleder meg like mye, men jeg gleder meg annerledes. Jeg trenger ikke lengre en seng for å forstå at jeg har en baby i vente. Jeg trenger ikke lengre en bekreftelse igjennom ting på at jeg kommer til å fikse livet som mamma.
Over meg hviler det er ro, en lykksalig ro, for jeg vet hva jeg har i vente. Jeg vet at jeg ikke kan vite hva som kommer, jeg vet at jeg ikke kan forberede meg på livet som blir. Men jeg vet at inni meg vokser et barn, og selv om dette barnet er et hvilket som helst annet barn for resten av verden, så er det for meg hele verden, hele meningen med livet. Det å vite at jeg bærer på den gaven jeg allerede har i mine to eldre barn gjør at jeg glemmer sprinkeltseng, og babyshopping – for alt som betyr noe er det lille hjerte som slår der inne, og de små hendene som kan gripe om mine om ikke så alt for lenge.
Jeg klør intenst rundt hele halsen og håndleddene, det ser ut som jeg lider av en kraftig allergisk reaksjon. Kløen hadde forsvunnet, om jeg bare kunne tatt meg en dusj, jeg kravlet nemlig oppi en haug med isolasjon nå nettopp. De mikroskopiske glassfiberpartiklene har som en magnet festet seg til de små glippene av hud, der dress og hansker ikke dekket helt til. En dusj ja, det hadde løst problemet, men jeg får ikke tatt meg en dusj. Nei, du ser det at jeg var nettopp i krypkjelleren til huset, for å tine vannrør inn til huset. En dusj blir ikke det samme uten vann. Så jeg sitter her i stedet, drikker et stort glass med brus, og gnager på en deilig remse sjokolade. Så klør jeg litt rabbiat på halsen igjen, og ler høyt, enda jeg sitter her helt alene i en stue der gardinene svaier i takt med vindkastene utenfor. Jeg hører på lyden av en rotte som prøver å ta seg igjennom kjøkkenviften like bak meg, og lurer på når den kommer til å lykkes med prosjektet.
Jeg tenker på sjokoladen som smelter i munnen min, smaksopplevelsen skjer ikke på tungen, men i hjernen, gjennom signaloverføringssubstanser og hormoner som dopamin, adrenalin og serotonin – er det rart vi blir gale etter den brune smeltende platen?
“Denne sjokoladen var da veldig fortjent”, forteller jeg høylytt til meg selv, for i sannhetens navn: For hva f**n kan jeg ellers gjøre?
Livet kan aldri bli slik vi ønsker det, det blir slik det blir. Det som utgjør den store forskjellen er hvordan vi velger å takle det.
Hva er meningen med dette innlegge? jeg vet ikke. Jeg tror jeg har behov for å prøve og sette ord på ting, klarne opp i tankene. Jeg skriver dette innlegget til meg selv, det er den type menneske jeg er, men jeg deler det jeg skriver, for kanskje, og bare kanskje er det noen som også gjerne skulle få satt ord på det hodet klarer å rote til.
Jeg har ikke angst, jeg er ikke deprimert. Allikevel er jeg nedstemt og tom på innsiden. Jeg føler det som en kulde er inni meg, og slukker alle ilder jeg prøver å tenne. Jeg har lyst til å kle meg i usynlige klær, jeg tar bare på meg sminke de få gangene jeg føler jeg må – det er de samme gangene jeg klistrer på meg et smil og later som alt er bra – for alt er jo bra, ikke sant. Så hva er det da!?
Jeg er skuffet. Over meg selv, så klart. Jeg føler jeg ikke duger, for jeg sa jo til meg selv at; NÅ! Nå er det nok, denne uken skal jeg være meg selv igjen. Jeg skal være hun med så mye energi inni seg, hun med så mange ideer at hun blir helt oppslukt av det verden har å by på og skuffet fordi døgnet ikke har flere timer å gi.
Det går for en dag, men så den neste har jeg ingenting å gi. Jeg blir liggende å vente på at jeg kan legge meg om kvelden, bare bli ferdig med nok en elendig dag.
Livet blir ikke slik vi tror det skal bli, kanskje ved å innse akkurat det, kan jeg igjen åpne øynene og se verden som den er. Full av oppturer, gleder og kjærlighet, men også nedturer, tunge stunder og sorg.
Jeg skal slutte å være så streng mot meg selv, jeg skal slutte å si at i morgen skal jeg ta meg sammen, for jeg vet ikke hva i morgen bringer. Og nettopp det er grunnen til at jeg gang på gang har ramlet igjen. Jeg vet ikke lengre hvor mange deadlines jeg har gitt meg selv for å komme meg ut av kulden og fine tilbake til den gamle nisten. Så slukker den på ny og skuffelsen over å ikke mestre skylder over meg.
Jeg har jobbet mot meg selv siden jeg ble gravid, men gang på gang har jeg fått meg en på trynet på ny. Etterpå har jeg dømt meg selv for at jeg ikke fikk det til.
Jeg er lei av at livet gjør det vanskelig, jeg er lei av å føle meg nedstemt, jeg er lei av å gråte og jeg er lei av å ikke ville stå opp om morgen. Men jeg vet at det kommer flere tunge dager, flere tunge uker. På fredag mistet jeg en betydningsfull person i livet mitt, så enda er det mange flere tårer jeg skal gråte.
Livet blir ikke slik vi planlegger at det skal bli, og når det svikter er det som om grunden forsvinner under meg. Som om jeg i blinde må famle meg fram fra mørket.
Så jeg har bestemt meg, jeg skal legge bort alle mål, jeg skal slutte å lete etter den jeg var, hun er inni meg, så hun kommer tilbake. Jeg skal ta dagen i dag som den er, og i morgen skal jeg ta i morgen. En dag av gangen, med et fokus for dagen:
Hva kan jeg gjøre i dag, for at denne dagen skal bli en bra dag!?
