Jeg ville bare inn og ønske dere alle en GOD FREDAG OG EN FANTASTISK HELG!
Jeg sitter på kontoret, så jeg er klar for en studiedag uten så mange andre forstyrrelser, men i kveld skal jeg vise dere et morsomt prosjekt. Dere husker vel den plata jeg laget bildeoverføring på? ( Innlegget og fremsangmetoden finner dere HER)
Så i ettermiddag er det bare å følge spent med på resultatet ^^,
Sees senere!
/Reklame og annoselenker i innlegget/
Dager hvor jeg er litt for sliten til å gjøre noe kreativt på kvelden tar jeg til tider en velfortjent velvære-kveld. Et øye på tv mens jeg lakker litt negler med en kaffekopp eller et glass med cola zero – blir ikke stort bedre egentlig ^^,
Fillern heller! Jeg husker mamma kunne sitte en kveld og ta et fotbad til huden var myknet opp for så å file tørre og sprukkende heler. Jeg skjønner at jeg begynner å bli voksen selv, når huden under beina begynner å ligne mer og mer på mammas med hard og tørr hud. Jeg er vel ikke alene om det.
(Håper ingen har fotfobi)
Føttene blir fort glemt bort når vinteren kommer og tærne blir gjemt inn i tykke ullsokker. Vinteren er også tiden for ekstra tørr hud, så nå var det på tide å ta et grep. Heldigvis er det enkelt og raskt å gjøre noe med “tørre-spukkende-heler-problemet.”
Alt du trenger er egentlig en fotfil og en god fotkrem. Jeg har fotfilen fra OPI som dere finner HER, den er utrolig god – virkelig et produkt jeg kan abefale. Og fotkremen fra OPI → HER. Kremen er like bra som alt annet fra OPI, jeg elsker denne serien. Feet by OPI tilfører fuktighet med shea butter, aloe vera og botaniske ekstrakter.
Og vips var føttene mine ti år yngre
Jeg synes også det er fint med negellakk på tærne. Det beste er jo at neglelakk på tærne sitter så lenge, neglene vokser saktere enn på fingrene, og det er ikke like mye slitasje. Med OPI neglelakk da i tillegg sitter den til jeg blir lei og vil ha en ny fresh farge.
Jeg starter og avslutter med Start to Finish lakken fra OPI – denne digger jeg siden den har neglforsterer, base coat og top coat i et og samme produkt.
Jeg valgte fargen – Isn’t That Precious? – på tærne (ops: Fargen ser mye mer rosa ut på bildet hos Makestyle enn den er i virkeligheten, den har en veldig nydelig dus rosa farge slik som bildene mine viser)
Og når føttene blir vakre, må nesten firgrene få samme behandling. Jeg lakket tær og fingre om hverandre slik at neglelakken kunne tørke i mellomtiden.
På fingrene, la jeg først Start to Finish, og så to lag med den samme lakken fra tærne – Isn’t That Precious
Valgmulighetene fra OPI er MANGE, se hele samlingen hos Makestyle HER
Og så over til noe gøy. Jeg synes det alltid er spennende å gjøre noe litt annerledes enn å legge en lakk på alle neglene, så denne gangen laget jeg en Fade Effect på neglene.
Det er veldig enkelt, du trenger en liten sminkesvamp, dette får man for eksempel hos H&M til en billing penge.
Så legger du fargene du ønsker å bruke etter hverandre, pass da bare på at det er bredt nok og høyt nok til å dekke hele neglen.
Jeg har som dere kan se brukt tre forskjellige farger som passer veldig godt sammen, fra bunn: Ate Berries In The Cnrise, Kiss Me On The Tulips og Isn’t That Precious
Så er det ikke verre enn at du trykker svampen over neglen et par ganger til du får ønsket resultat.
Jeg avsluttet jeg med et nytt lag Start to Finish og Voilá! Så enkelt blir du ti ganger freshere 
Slik føler i hvert fall jeg det.
Makestyle har reduserte priser på en rekke av lakkene sine, så nå gjelder det å kjøpe de nye fargene du har ønsket deg
Følg Makestyle på facebook om du ønsker å få med gode kampanjer og tilbud.
Hjemmelaget syltetøy av tre forskjellige slag sto på bordet, og hjemmebakt brød ble skåret opp. På ovnen startet kaffekjelen å pipe. “Ja takk, jeg tar gjerne ei skive, men vi skal spise litt senere så jeg trenger ikke så mye mat” sa jeg til Mor (mormor) på 80 år. Et høflighetens svar som var dømt til å feile, brødskive etter brødskive ble spist til hele brødet var borte. “Alt var så mye bedre før” – er det noe som heter. Og jeg spør meg selv, hva var det egentlig som hendte?
Døtrene mine satt på hver sin stol og spiste brødskiver som godteri, “nei, nå grisa ho på seg” sa Mor, mens syltetøyet rant fra brystet og nedover magen på Otilie. “Ja, det e’kke te å unngå, godt vi har vaskemaskin” svarte jeg og tørket bort det verste. Jeg måtte legge til spørsmålet om når vaskemaskinen kom, for det å snakke med mine besteforeldre på over 80 år er som å bla opp i historiebøker eller snakke med noen fra en helt annen verden.
– Nei, jeg husker ikke riktig, men mor (min oldemor) stolte ikke på disse vaskemaskinene. Vi la alltid klesvaska til bløtt kvelden før vaskedagen, og de hvite bomulls-plaggene sto vi ute og kokte for å få rene. Men jeg skjønner ikke hvor sterk mor var i hendene, hun kunne vri opp de tunge bomulls-plaggene så det ikke drypte av de når hun hang de opp, det har jeg aldri fått til.
Dagens samfunn kan ikke en gang sammenlignes med to generasjoner tilbake. Mine besteforeldre er av den generasjonen som syntes det er leit med biler og traktorer fordi man ikke lenger får tid til å hilse på eller snakke med folk “langs veien” eller “under våronna på jordet”. Mine besteforeldre var ikke velstående byfolk, men hardtarbeidene bønder. Selv om bestemor var husmor i aller høyeste grad var hun like mye på jordene og i fjøset for å melke kyr.
– Ja, vi måtte kunne sy klær, og det var ikke et plagg i skapet som ikke kunne syes om til barneklær eller annet. Men da jentene her begynte å sy selv sluttet jeg, etter det har jeg bare strikket.
Tenk å leve på denne tiden, i dag, bare 50 år senere sperre folk øynene opp om jeg saver “jakken er ikke kjøpt, den har jeg sydd selv”, om jeg får spørsmålet “Åh, hvor er jakken fra?” Da bestemor var nybakt mamma ville det svaret vært høyest naturlig. Det var nærmest en plikt for husmødre å kunne sy på denne tiden. I dag kjenner jeg knapt noen som syr.
Mamma lærte sykunstner av sin mor og jeg bad om å få lære de av hun, på denne måten har kunnskapen gått videre i generasjoner. Men hos de fleste har den stoppet opp, forduftet og blitt glemt. Dette gjelder ikke bare søm, men matlaging og verdier de eldre sitter på som er på vei til å forsvinne til intet med deres alderdom.
Om det var så mye bedre før er nå ikke så sikkert, jeg tipper de fleste av oss hadde klaget om Internett og tv ble byttet ut med klesvask for hånd og pløying av jorder med hest. Vi klager over tidsklemma, men sannheten er vel at det ikke var noe bedre før. Det var mer tid med barna, men det var fordi de ofte måtte være med på foreldrenes arbeid om det var på åkeren eller i hjemmet, for det var ikke vanlig å sende barna i barneage 8 timer, fem dager i uka.
Hva som er best og hvordan det burde vært er et spørsmål uten svar. Men da jeg spurte Mor om hun syntes det var rart at verden har blitt så anneredes i dag fra da de vokste opp svarte hun
– jeg synes forandringene har gått så alt for fort.
Og hvem er vel ikke enige i det. I dag sitter jeg her og blogger, for ti år siden fikk vi lov til å være på nett 20 minutter om dagen, dette var dyrt, og vi tok jo tross alt telefonlinjen i tillegg.”piiiip, piiip, knurr, knurr, pippipipi, piiip” – dere husker vel lyden av å koble seg opp til det store internett? Den nye og fremmede verden.
Fire generasjoner, Mor, mamma, meg og snuppene
Lurer på hvordan verden er har blitt den dagen jeg sitter og er 80 år.
Hvor lang tid har det egentlig gått nå? Jo, nesten 4 måneder med syk hest. Jeg holder på å bli gal av hele greia. Nå er hun der hvor hun har vært mesteparten av tiden, ingen smerter, men beiet er fremdeles veldig stort. Rådene om hva som er best for hesten kommer inn fra alle kanter med motstridene meninger. Jeg blir så forvirret at jeg ikke vet riktig hva jeg føler er det rette lenger. Veterinærer har gitt meg forbud mot å begynne å trene henne på dette tidspunkt, og at det eneste hun skal ha av mosjon er å gå ute på dagen og bli leid på skritteturer, andre mener jeg bør trene henne med trav og gallopp fordi det er eneste måte å få i gang blodsirkulasjon og senke hevelsen. Etter jul startet jeg ridningen igjen, men etter to uker med ridning fikk hun et kraftig tilbakefall. Det gjør det ikke noe særlig lettere heller.
Problemet når dronninga ikke blir trent er at hun poppes av energi og blir mye hest. I går kveld skvatt hun så av bikkjene på gården at hun bykset av sted, jeg hadde ikke sjans til å holde henne igjen og i dag er skulderen øm etter forsøket på å holde tilbake. Hun fløy i sirkler rundt meg på ridebanen så jeg fant ut at jeg bare ble nødt til å slippe henne før hun løp meg over ende. Hun fyret til de grader og spant rundt som en idiot mens hun blåste med nesta og hadde hodet og hale høyt hevet.
Fire måneder med kun kostnader, møkking og banasjering hjelper ikke noe særlig på motivasjonen og hestegleden. Jeg føler meg lei av hele greine, derfor må jeg finne en annen løsning som gjør det lettere for oss begge. Jeg skal få henne nærmere, mye nærmere, faktisk så nærme at jeg kan se henne om jeg titter ut av vinduet i huset. Naboen har en stor hestestall, det går kun travere og avelshester der, men jeg trur det kan være det perfekte rehabiliteringsstedet. Han har også skrittemaskin og en shaker(?) som er veldig effektivt til rehabilitering av beinskader. Jeg har bestemt meg for å ikke stresse med å få henne bra, men ta tiden til hjelp og håpe på det beste.
Dronninga roet seg heldigvis ned etter noen runder for seg selv på banen, og vi fikk en fin liten alternativ treningsøkt før leggetid.
Det er noen måneder siden nå at BT fortalt meg arealplanen for Re kommune, som vi bor i. Bare noen hundre meter fra oss ligger det en stor firkantet, grå lagerbygning på 10 mål. Området heter Haugan næringspark og det er regulert til 100 mål med flere industritomter for slag. Siden denne grå kassa var plassert lenge før BT og jeg flyttet inn på gården har ikke denne plaget meg i noen større eller mindre grad, med unntak av at veien forbi oss og inn til næringsparken skulle stått ferdig før bruk. Den er ikke ferdig enda, og med så mye tungtrafikk forbi huset har det vært skuffende at gang og sykkelsti tok flere år å få på plass.
Men over til da BT fortalte meg det nye, han viste meg kartet over den nye arealplanen, for mannen bak Haugan næringspark hadde ikke tenkt til å stoppe opp med det som allerede var omregulert til industri, i flere år har han, bak hele nabolagets rygg, forhandlet frem nye avtaler og planer med kommunen. Og et nytt industriområde var på god vei til å bli hans drøm i oppfyllelse. Dette på tidenes mest snuskete måte, der han har regulert om store arealer på eiendommer til 4 andre grunneiere, der i blandt vår, og fått kommunen til å tro at vi er positive og engasjerte i industriområdet. Problemet var bare at ingen av oss berørte ante noe som helst om disse planene, og når da en av de naboene ved en tilfeldighet får nyss om år med planlegging hvor navnene våre er ført opp i planen er det ikke rart at raseriet fyrer løs.
Om jeg åpner yttergangsdøren er dette vår utsikt. Jordet vårt som ender med en skog, jeg føler vi bor på den fineste plassen i hele kommunen. Vi har sol fra den står opp til den legger seg om kvelden, og alt øyet kan hvile seg på er natur og jordbruk. Ikke rart jeg ble både kvalm og deprimert av å se den nye planen der hele denne skogen foran Tyra og meg + deler av vårt jorde, var regulert om til industri. “Vi flytter” var det første jeg sa til BT og kvelden min var totalt ødelagt.
Grenda (nabolaget) har jobbet iheridig, og med flere utrolig dyktige mennesker har vi fått kommunen til å måtte se på saken på nytt. Jeg skal ikke utdype noe særlig mer, for selv om dette egasjerer meg så sterk, kan dette fort bli for mange detaljer til at dere uberørte faller ut.
Men grunnen til at jeg skriver om dette i dag er fordi store deler av dagen vår har gått med til denne saken. Vi har hatt journalister på besøk fra NRK, Tønsbergs Blad og ReAvisa. Saken ligger allerede ute hos NRK (med film) og ReAvisa for dere som er interesserte.
// Innlegg skrevet i samarbeid med Bixit //
Jeg vet at reklameinnlegg kan være kjedelig i lese seg igjennom, men her kommer det en liten anbefaling alikevel. Jeg har nemlig blitt introdusert for Bixit Havebar. Og når sant skal sies, så kunne den ikke kommet på et bedre tidspunkt. Jeg har perioder der jeg blir så ufattelig matlei. En tørr brødskive frister minimalt og jeg har da lett for å hoppe over brødskiva, resultatet av det er ikke noe å juble over, lavt blodsukker, liten konsentrasjon og hodepine.
Nå har jeg hatt med meg en havrebar de dagene jeg har vært på kontoret og studert, og de passer perfekt som et raskt og godt mellommåltid når man er litt sulten. Barene er laget med, som navnet tilsier, havre, og kommer i smakene Mandel&Sjokolade og Blåbær&Tranebær. Personlig klarer jeg ikke bestemme meg for hvilken av barene jeg har som favoritt, for jeg synes begge er himla gode.
Bixit Havrebar kommer både i praktiske porsjonspakker og i 4pk, de finnes hovedsaklig i knekkebrødhyllen i din butikk. Kaloriinnhold per bar: 110 kcal på Blåbær&Tranebær og 130 Kcal på Mandel&Sjokolade.
Bixit har gått inn i et samarbeid med golfstjernen Suzann “Tutta” Pettersen. Hun er merkets nye talsperson og vil være med i Bixits nye reklamefilm
Jeg har introdusert Bixit Havrebar for jentene også, barene er jo så lettvindte og fine og ta meg seg ut og på farten, og jentene, ja de er like frelst som mammaen sin og pappaen sin til disse barene 
Følg gjerne med på facebooksiden til Bixit HER
NAM! NAM!
Jeg er veldig opptatt av at bloggen skal være et positiv sted for meg og leserene mine og være, derfor er det ikke så ofte jeg skriver de lange innleggene om en dårlig hverdag, eller en stor krangel i hjemmet. Dette er et glansbilde av min ellers helt normale hverdag, bak fasaen er det prøvelser fra to (snart) toåringer står på spill, en mamma som ofere går hjemme i joggebukse fremfor pentøyet og med lue på for å utsette en dusj. Vi er med andre ord helt normale
Så i dag skal jeg bryte isen litt ved å skrive om utfordringene ved å ha tvillinger fra starten til to år. De skifter nemlig fra periode til periode. Utfordringer varierer fra hjem til hjem, så jeg skriver om noen av utfordrene for oss, og kanskje er det flere som kjenner seg igjen
Graviditeten
Allerede under graviditeten startet utfordringene. Jeg skal ikke klage over selve gradividiteten, for jeg hadde ikke så mange svangerskapsplager, morgenkvalme og bekkensmerter, men jeg ser jo de som er langt dårligere. Det som var tøffest var det psykiske. Det å vite at svangerskapet var regnet som et risiokosvangerskap synes jeg var en skummel tanke. Jeg var som alle andre redde for at noe skulle skje med barna mine, og hver gang jeg skulle inn til kontroll så gruet jeg meg like mye som jeg gledet meg. Var det fremdeles bra med begge? Hadde jeg kjent godt med liv fra begge to eller bare hun ene? Dette var vanskelig til tider. Olivia kunne jeg kjenne daglig og ofte med kraftige spark. Otilie sine spark var svake og forsiktige. Antagelig sprellet de nok like mye, men måten de lå på gjorde at jeg kjente Olivia mye bedre og var derfor mye bekymret for Otilie.
0-3 mnd
En tid der alt var helt nytt. Selv om man får flere måneder som gravid til å forbrede seg til morsrollen så blir man nok like overrasket når barnet er utenfor magen allikevel. Den første utfordringen var ammingen. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at jeg ville prøve å amme, og jeg skulle dobbeltamme om fikk til ammingen. Jentene mine var prematurfødte og dette skulle ikke gjøre ammingen noe lettere. Melkeproduksjonen måtte jeg få i gang med pumpe. Jeg var besatt til å få det til så jeg la vanvittig mye energi i å pumpe meg så ofte jeg kunne og jeg er sikker på at jeg drakk 4 liter ammete om dagen. Jeg la jentene til puppen regelmessig hver dag og ble overrasket over hvor smertefullt dette var, sammentrekkningene av livmoren når jeg la til jentene gjorde så vondt at synet forsvant, og en gang måtte jeg nesten kaste fra meg jentene og løpe på do for å kase opp. Heldigvis fant jeg ut at skjold gjorde ammingen til en lek og var trofaste til dem i mange måneder.
Vi lå på sykehuset i 3 uker, og det er ikke før i etterkant at jeg har forstått hvor utmattet jeg var. Jeg fikk flere kvelder på rad akupunktur for tette melkeganger i det ene brystet. Sykepleieren med akupukturutdanning kom inn til meg på kvelden da jeg hadde lagt meg i sengen. Hun satte nåler og skulle komme tilbake etter en halvtime og ta de ut. Jeg gråt når hun begynte å snakke med meg, og selv om jeg var sikker på at jeg ikke ville sovne på halvtimen hun var borte så gjorde jeg det, hver kveld.
3-6 mnd
Dette var en fin tid, nå var vi blitt vandt med å ha to små i hus. Ammingen begynte på nytt og bli en utfordring. Jentene ble ikke mette etter å ha tømt meg, så i tillegg til fullamming pumpet jeg meg 4 ganger om dagen og en gang på natten etter at jentene hadde drukket til de sovnet. Det var ikke mange dråpene ekstra det ble, men jeg klarte å få ut så mye at jeg kunne gi de morsmelk som tillegg på flaske etter puppen. Men tillutt var jeg nødt til å gi etter, og morsmelkserstatning ble tatt i bruk etter amming. Så jeg fullammet, men ga mormelk i tillegg disse månedene.
6-12 mnd
Vår største utfording på denne tiden var nok leggerutiner. Jentene la seg fint om kvelden, men våknet igjen bare en halvtime-time etter de hadde sovnet. Vi klarte ikke la de ligge å gråte seg i søvn så jeg husker denne perioden som er slitsom periode, vi løp opp og ned trappene som en treningsøkt i lange tider.
Bleieskift var også litt av en utfordring på denne tiden. Jentene hatet det, det var nesten umulig å få de til å bli liggende på ryggen der de market seg over på magen i sinnet. Da var det ikke akkurat moro å ta bæsjebleier.
1-1 ½ år
En periode der kranglig og slausi for alvor skulle komme opp på dagsplanen. For selv om jentene er bestevenner er de også erkefiender til tider, heldigvis ikke over lange perioder av gangen. Men hadde ei funnet en fin leke så var det klart at den andre ville ha den samme. Siden dette også var tiden da jentene begynt å gå ble de raske til å gå bort å stjele den andres leke. Mye krangling var resultatet av dette, og deling var en utfordring.
På denne tiden startet også sjausien, de ønsket å ha alenetid begge to og det gjerne på samme tidspunkt. Plutselig var det ikke greit at begge satt på fanget, de ville være på fanget alene. Dette er fakstisk ganske tøft som tvillingmamma, man vil jo være der for begge, men man vil også, som de, ha alenetid med et og et barn. Noe som nesten er umulig om man er alene og har to stykker.
1½ – 2 år
Jentene blir mer og mer selvstendinge, noe som er veldig behagelig på mange områder, men også utfordrende på andre. For selv om de er flinke til å ta på seg sokker og sko selv, så hender det at det ikke finnes tid til at de skal gjøre alt selv, og da er dramaet løst.
Testing av grenser kommer nok også sammen med denne selvstendingheten. Et nei er ikke lenger et nei, men et – jeg lurer på hva som skjer om jeg bare …
Jeg har nesten ord for hvor fantastisk denne tiden er. Alt er bare så sykt bra om våren. Varmen fra solen, blomstene som titter frem, lengre lyst om kveldene og verden som gradvis skifter fra brunt til grønt.
I dag har vi hatt utedag, fra halv 11 til halv 5 har vi kost oss ute. Vi fant frem putene til utegruppa og jeg bakte snurreboller til vi fikk besøk av Sophia (huskere dere hun jeg var dagmamma for?), og Charlotte og Andreas (foreldrene). Alle tre jentene har koset seg fra ende til annen, de små trives så godt med å være ute igjen uten alt for mye klær som hemmer de i å bevege seg. Og vi foreldrene har kost oss like mye i solveggen med boller og kaffe!
For en dag!
Håper flere har hatt en nydelig søndag!
Ser dere denne lysestaken? Så klart gjør dere det, så jeg kan heller spørre dere, vet dere hvem som har laget denne?
Det er meg det! Er ikke det bare såå kult?!
Nå har jeg holdt spenningen lenge nok gitt, det er så mange som lurer på hva jeg fikk av BT til bursdagen min. Han var veldig hemmelighetsfull og lur dagene før bursdagen, ikke minst stolt over påfunnet sitt. Han sa “enten så blir du sikkelig glad, eller så blir du det ikke, men da kan vi selge den igjen”
Jeg hadde virkelig ikke den fjerneste idé om hva det kunne være, men da han sa at jeg måtte åpne gaven i låven begynte jeg virkelig å lure, så slo det meg. “Det må være en sykkel”, jeg var bombesikker på at det måtte være det, men feil tok jeg.
I låven var det ingen sykkel som ventet på meg, det var en dreiebenk.
En dreibenk er vel kanskje ikke jenter første ønske på gjennomsnittsbasis, men BT kjenner meg og denne gaven var den kuleste gaven jeg kunne fått! Jeg ble helt gira, og drit glad rett og slett.
Det som var så sykt kult, var at jeg ikke hadde ønsket meg dette, og hadde derfor aldri gjettet meg frem til gaven. Men for noen uker siden så viste BT meg et par treglass han hadde dreid for 11 år siden etter å ha ryddet i et skap. Jeg har aldri vært borti en dreiebenk, så jeg gravde og spurte om hvordan han hadde laget glassene. Dette resulterte i at han måtte vise meg noen filmer på youtube. Han oppdaget hvor mye jeg tente på disse filmene, som vi måtte se flere av siden jeg syntes det var så kult. Så BT oppfylte drømmen min om å dreie, ved å kjøpe en dreiebenk til meg.
Dere vet jo godt hvor glad jeg er i håndarbeid og det å lage ting selv, så dreimaskinen traff meg rett i hjertet. Og det er så utrolig gøy, ganske så enkelt også faktisk. Så her kommer det nok til å bli mange lysestaker fremover. Haha. Men jeg har i veldig lang tid ønsket med slike stooore lysestaker av tre, men de koster jo virkelig en formue, de fine jeg har funnet har koset mellom 1000 og 2000 per stykk. Nå kan jeg felle noen trær i skogen vår og lage dem selv, hvor kult er ikke det??
Dette hadde dere vel ikke gjettet ?
Da jeg sist var på stoff og stil, som forøvrig var denne uken fant jeg ut at jeg måtte ha med noen stoffer til en ny vårkåpe til jentene. Ikke bare begynner vinterkåpen å bli for varm, den begynner også å bli for liten
Jeg var i avdelingen på stoff og stil som heter “utendørs stoffer”, der finner du alt fra boblestoffer til vanntette stoffer du kan sy regntøy av. Ytterstoffet er av 100 % ull, desverre ligger ikke stoffet ute på hjemmesiden deres så jeg får ikke delt link. Foret er av sateng i fargen pudder
Jeg brukte mønsteret jeg tegnet opp da jeg sydde de første kåpene til jentene (her) og gjorde det bare litt større
Kåper tar litt tid å lage, men gud så gøy det er. Da jeg tegnet mønster brukte jeg en jakke jentene hadde fra før som mal til delene mine Dette kan dere gjøre også, for jeg vet ikke om jeg får tid til å dele oppskriften på disse riktig enda Fargen på jakken er dyp lakserosa, en fantastisk farge i virkeligheten, men en vanskelig farge å ta bilde av uten at den “skifter” farge. Bildene under som er tatt inne (til tross for dagslys) har fått en “gulere” farge av hva den egentlig er, bildene av jentene ute viser fargen mye bedre slik den ser ut
Håper dere liker kåpen
Årets fineste sommerkjoler
