Jeg er veldig opptatt av at bloggen skal være et positiv sted for meg og leserene mine og være, derfor er det ikke så ofte jeg skriver de lange innleggene om en dårlig hverdag, eller en stor krangel i hjemmet. Dette er et glansbilde av min ellers helt normale hverdag, bak fasaen er det prøvelser fra to (snart) toåringer står på spill, en mamma som ofere går hjemme i joggebukse fremfor pentøyet og med lue på for å utsette en dusj. Vi er med andre ord helt normale 🙂 

Så i dag skal jeg bryte isen litt ved å skrive om utfordringene ved å ha tvillinger fra starten til to år. De skifter nemlig fra periode til periode. Utfordringer varierer fra hjem til hjem, så jeg skriver om noen av utfordrene for oss, og kanskje er det flere som kjenner seg igjen 🙂

Graviditeten

Allerede under graviditeten startet utfordringene. Jeg skal ikke klage over selve gradividiteten, for jeg hadde ikke så mange svangerskapsplager, morgenkvalme og bekkensmerter, men jeg ser jo de som er langt dårligere. Det som var tøffest var det psykiske. Det å vite at svangerskapet var regnet som et risiokosvangerskap synes jeg var en skummel tanke. Jeg var som alle andre redde for at noe skulle skje med barna mine, og hver gang jeg skulle inn til kontroll så gruet jeg meg like mye som jeg gledet meg. Var det fremdeles bra med begge? Hadde jeg kjent godt med liv fra begge to eller bare hun ene? Dette var vanskelig til tider. Olivia kunne jeg kjenne daglig og ofte med kraftige spark. Otilie sine spark var svake og forsiktige. Antagelig sprellet de nok like mye, men måten de lå på gjorde at jeg kjente Olivia mye bedre og var derfor mye bekymret for Otilie. 

0-3 mnd

En tid der alt var helt nytt. Selv om man får flere måneder som gravid til å forbrede seg til morsrollen så blir man nok like overrasket når barnet er utenfor magen allikevel. Den første utfordringen var ammingen. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at jeg ville prøve å amme, og jeg skulle dobbeltamme om fikk til ammingen. Jentene mine var prematurfødte og dette skulle ikke gjøre ammingen noe lettere. Melkeproduksjonen måtte jeg få i gang med pumpe. Jeg var besatt til å få det til så jeg la vanvittig mye energi i å pumpe meg så ofte jeg kunne og jeg er sikker på at jeg drakk 4 liter ammete om dagen. Jeg la jentene til puppen regelmessig hver dag og ble overrasket over hvor smertefullt dette var, sammentrekkningene av livmoren når jeg la til jentene gjorde så vondt at synet forsvant, og en gang måtte jeg nesten kaste fra meg jentene og løpe på do for å kase opp. Heldigvis fant jeg ut at skjold gjorde ammingen til en lek og var trofaste til dem i mange måneder. 
Vi lå på sykehuset i 3 uker, og det er ikke før i etterkant at jeg har forstått hvor utmattet jeg var. Jeg fikk flere kvelder på rad akupunktur for tette melkeganger i det ene brystet. Sykepleieren med akupukturutdanning kom inn til meg på kvelden da jeg hadde lagt meg i sengen. Hun satte nåler og skulle komme tilbake etter en halvtime og ta de ut. Jeg gråt når hun begynte å snakke med meg, og selv om jeg var sikker på at jeg ikke ville sovne på halvtimen hun var borte så gjorde jeg det, hver kveld.  

3-6 mnd

Dette var en fin tid, nå var vi blitt vandt med å ha to små i hus. Ammingen begynte på nytt og bli en utfordring. Jentene ble ikke mette etter å ha tømt meg, så i tillegg til fullamming pumpet jeg meg 4 ganger om dagen og en gang på natten etter at jentene hadde drukket til de sovnet. Det var ikke mange dråpene ekstra det ble, men jeg klarte å få ut så mye at jeg kunne gi de morsmelk som tillegg på flaske etter puppen. Men tillutt var jeg nødt til å gi etter, og morsmelkserstatning ble tatt i bruk etter amming. Så jeg fullammet, men ga mormelk i tillegg disse månedene. 

6-12 mnd

Vår største utfording på denne tiden var nok leggerutiner. Jentene la seg fint om kvelden, men våknet igjen bare en halvtime-time etter de hadde sovnet. Vi klarte ikke la de ligge å gråte seg i søvn så jeg husker denne perioden som er slitsom periode, vi løp opp og ned trappene som en treningsøkt i lange tider.
Bleieskift var også litt av en utfordring på denne tiden. Jentene hatet det, det var nesten umulig å få de til å bli liggende på ryggen der de market seg over på magen i sinnet. Da var det ikke akkurat moro å ta bæsjebleier.   

1-1 ½ år

En periode der kranglig og slausi for alvor skulle komme opp på dagsplanen. For selv om jentene er bestevenner er de også erkefiender til tider, heldigvis ikke over lange perioder av gangen. Men hadde ei funnet en fin leke så var det klart at den andre ville ha den samme. Siden dette også var tiden da jentene begynt å gå ble de raske til å gå bort å stjele den andres leke. Mye krangling var resultatet av dette, og deling var en utfordring. 
På denne tiden startet også sjausien, de ønsket å ha alenetid begge to og det gjerne på samme tidspunkt. Plutselig var det ikke greit at begge satt på fanget, de ville være på fanget alene. Dette er fakstisk ganske tøft som tvillingmamma, man vil jo være der for begge, men man vil også, som de, ha alenetid med et og et barn. Noe som nesten er umulig om man er alene og har to stykker.  

1½ – 2 år

Jentene blir mer og mer selvstendinge, noe som er veldig behagelig på mange områder, men også utfordrende på andre. For selv om de er flinke til å ta på seg sokker og sko selv, så hender det at det ikke finnes tid til at de skal gjøre alt selv, og da er dramaet løst. 
Testing av grenser kommer nok også sammen med denne selvstendingheten. Et nei er ikke lenger et nei, men et – jeg lurer på hva som skjer om jeg bare …