For uten om at den livmora har skapt to mirakler på denne jord, ja, nettopp mine egne to døtre, så har jeg ikke noe mer positivt å si om den!
Kanskje er det et tabubelagt tema å snakke om livmorproblemer for mange, kanskje er det flaut, kanskje er vi redde for at andre synes det er ubehagelig å høre om, kanskje er vi redde for, ja hva?
Nei, jeg gidder ikke flausen om livmora, og det vet dere sikkert, for jeg har jo “tatt dere med” på opplevelsene rundt celleforandringen og koniseringen jeg hadde for halvannet år siden (jøss, som tiden flyr).
Men akk ja, den livmora!
Til tross for at den klarte å skape to perfekte små tuller, så sviktet den allikevel i svangerskapet. Og hadde det ikke vært for helsevesenets kunnskaper, hadde jeg i hvert fall vært et barn for uten den dag i dag. I svangerskapsuke 26 gikk alarmen om at ikke alt var slik det burde. “Når jeg trykker deg lett her, så kan du se at livmorhalsen åpner seg et godt stykke, og at det bare er en centimeter igjen som er lukket” sa legen som hadde ultralydundersøkelsen på meg den dagen.
Valget var sykehusinnleggelse eller sengeliggende i eget hjem. “Svangerskapsuke 30 er en magisk grense hvor det stort sett går bra” var en annen setning jeg hadde fått høre på et av møtene ved sykehuset, en setning jeg holdt fast ved. – La dem holde seg inne til den 30. uka er kommet
Det gikk heldigvis bra, men åtte uker før min gitte termin, sa livmora seg fornøyd med jobben den hadde utført i syv måneder og ikke et legemiddel kunne bestikke den til å gjøre jobben sin i noen uker, dager eller timer til! Ut kom to små piker, dekket av lanugohår og med fingre så tynne som fyrstikker. Respirasjonssvikt og en liste andre premature stress-diagnoer ble ført opp på ei av jentene, og det ble en tøff start på livet for to små, og en tøff start for en førstegangsmamma, hormonell og usikker som få.
Etterriene jeg hadde var så sterke at jeg måtte legge meg ned for ikke å seile om, eller i hu og hast “hive” fra meg barna der jeg satt og ammet for å løpe på do og kaste opp. Vi var på ingen måter gode venner, livmora og jeg, på den tiden.
I overkant av et halvår etter, ble jeg lagt under kniven for å fjerne sykt vev på livmorhalsen. Altså hadde jeg fått grove celleforandringer (grad 3) og måtte koniseres. Jeg opplevde startfasen som ganske dramatisk, men inngrepet gikk veldig fint og etter en ny celleprøve ni måneder senere kunne jeg erklære at jeg hadde en frisk livmor.
Og så kommer det nye plager og ubehag i nedre mageregion. Murringer, følelsen av å få kynner, og smerter i form av lange tak. Smerter som ikke lignet mensturasjonssmerter, ikke veldig store smerter, men ubehagelig nok til at jeg følte behovet for en legeundersøkelse.
Legeundersøkelsen hadde jeg i går, og nå sitter jeg her da og venter på time hos gynekolog – fordi jeg muligens har en cyste i livmora som forårsaker smertene.
Altså, holder det ikke snart, fru Livmor? Eller har du et mål om å ta livet av mora?
– Føler meg fornærmet av egen livmor!
