Så var det tilbake til hverdagen, den vi alle sammen gledet oss så vanvittig til å avslutte, slik at vi kunne krype inn i juleferien med pledd, julefilmer og mest av alt kvalitetstid med familien, med barna spesielt.

Forventningene var skyhøye, forestillingene klare som en skyfri himmel. Jeg så det for meg, hvordan vi hele familien pyntet juletreet, for ikke å snakke om det lekre treet jeg hadde i tankene – 100% perfekt som i ett interiørblad. Jeg så for meg de uendelige timene med brettspill sammen med ungene, og til å teste ut forskersettet de fikk til jul. Det lå an til å bli tidenes beste jul. For det er slik det er ikke sant – vi ser for oss julen som om alt den har å by på er pikekyss og duften av kanel og granbar, likt en amerikansk romantisk julefilm.

Det er det denne forestillingen er  – en amerikansk romantisk julefilm. Er det ikke rart hvordan vi blander fantasi med virkelighet hvert eneste år? I alle fall er mine fantasier om julen alt annet enn hva julen faktisk er. For i min forestilling så jeg ikke for meg det faktum at jeg skulle true ungene med at nissen ikke kommer med julegaver til barn som er uskikkelige. Pedagogisk, eller hva?

Annonsørinnhold

Kalenderne som garanterer het førjulsstemning på soverommet

5 minutter inn i ferien står jeg i en slags hylekonkurranse med de to eldste barna våre på 6 år. Jeg prøver bare å bli hørt over de to stemmene som hyler til hverandre i rent sinne over hvilke julefilm de skal se. “SKRUUU AV!! MED SLIK OPPFØRSEL BLIR DET INGEN FILM!!” roper jeg til slutt og de sinte hylene går over i gråt mens de slenger tilbake “VI FÅR AAAALDRI LOV TIL Å SE FILM VI!”. “Nei, stemmer det, det får de jo aldri lov til. Forbanna TVslaver” tenker jeg, eller kanskje jeg sier det høyt, jeg husker ikke, men at de ser mer TV enn de har godt av er jeg i alle fall sikker på.

Det er ikke før 23. desember at vi er klare for å pynte juletre. Jeg forteller barna: “da jeg var liten, pyntet vi aldri juletreet før lille julaften”, det er et faktum, men ikke grunnen til at vi gjør det samme, vi rakk bare ikke å få kjøpt et tre før. Glem alt om interiørblad-juletre. Her skulle jentene pynte og de var mer opptatt av å få hengt opp den hjemmelagde julepynten de tidligere har laget i barnehagen enn de lekre glasskulene mine. I år fikk de lov, for jeg rakk ikke sette inn et ekstra tre på rommet deres, du vet “åh, skal dere ta all den fineste pynten, så mamma bare får ha glasskulene?” fungerer enda. Nei, det var barna som fikk ansvar for pynting, vi hadde nemlig sykdom i hus, for så klart går smitten som en farsott hver jul – hvordan kunne jeg glemme det?

Brettspill? Det ble det aldri noe av. Men forskersettet finner vi fram, og som vi så ofte gjør feil hadde vi satt opp forventingene så høyt at ungene antagelig så for seg at det skulle eksplodere, pludre og koke blant eliksirene – omtrent som i Harry Potter. Du kan jo tenke deg ansiktene på to jenter der vi står og ser at salt løser seg opp i vann i det vannet blir varmt. Det er liksom ikke helt etter forventningene

Ca 9 dager inn i ferien, som ikke har vært like idyllisk som forestillingen av den, starter mannen og jeg verdens barnsligste krangel over hvem som skal skylle av søle på to dresser. Det er åpenbart at vi har gått oppi hverandre for lenge, men vi ser det ikke i øyeblikket, vi ser bare inn i vårt eget ego og mener den andre er fullstendig idiot. Alle de små bagatellene vi i hverdagen lar ligge, skulle plutselig bli så intenst irriterende.

Så var det barnas forventinger til julen, ja, de byr på mange kriser. Alle med barn vet at i det forventningene blir for høye, så er det som å skru av en bryter i hodene deres. De blir fullstendig idioter, hyler og spretter rundt som tullinger, river med seg et glass på bordet og i neste sekund spruter julekulene. Enda de bare er glade, lykkeligere enn noen gang, ender det med at du må kjefte på de fordi de rett og slett er spik spenna gale – helt til de går tomme for luft og verden bare raser under føttene deres av noe så simpelt som at de fikk feil leke i Kinderegget, rett etter de har pakket opp 54 overdådige gaver under juletreet.

#takknemlige

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg spurte meg selv: Hva har skjedd med barna mine??

Svaret på det er enkelt – det har vært JULEFERIE!

Takk gud for at hverdagen er tilbake, og at vi alle sammen kan oppføre oss normale mennesker igjen. Det blir slitsomt i lengen å ha barn som går på julespeed og en mor som lever i en romantisk illusjon om hvor fantastisk julen er!

Godt NYTT ÅR!

– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –

FARGER – så mye vankeligere enn jeg hadde turt å gjette på 

Om jeg viser fram en rekke fargerprøver til mannen min i dag, og spør han om vi skal gå for disse fargene i huset, så kommer han til å smile og si “det blir nok fint”. Sannheten er at han har gitt meg det fulle ansvaret for farger, og gitt opp å tro at fargevalget jeg viser fram er reelt. Så mest av alt jatter han med, for hvorfor legge for mye i det, når fargen er endret seg til dagen etter uansett?!

Annonsørinnhold

Spiselige julekalendere: Dette er årets favoritter for voksne og barn

Jeg vet faktisk ikke hvor mange farger jeg har vært innom til nå, men det er i alle fall langt flere enn jeg klarer å holde styr på. Eneste måten jeg tror jeg klarer å lande fargevalget på er den dagen fargene faktisk må opp på veggen. Så ikke tro meg når jeg nå skal fortelle hvilke farger vi skal gå for, det kan fremdeles endre seg.

Mange fargeprøver

Det jeg har gjort for å komme fram til fargevalget jeg nå har landet på er at jeg rett og slett har vært og hentet vanvittig mange fargeprøver på Montér. 15 farger har jeg malt opp for å danne meg en mening om fargen. Det genialere med dette er at jeg plutselig står det fram hvilke farger som blir for kalde, eller i feil nyanse i vårt hus med de lysforholdene som er der. Plutselig kunne jeg eliminere en rekke farger som jeg trodde skulle være blant favorittene.

Helt mørk stue og kjøkken 

Ekstra stas synes jeg det er at vi har bestemt oss for at kjøkken og stue skal males svært mørkt. Jeg tror det blir helt fantastisk. Det vil skape en lun atmosfære og få de lysere møblene til å poppe fram, og den faktiske utsiden vår til å bli mye mer fremtredende.

Det gledes stort til fargene skal på opp på veggene !

Ha en nydelig helg!

– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –

Når jeg nå sitter her og tenker tilbake på året som har gått, kjennes det ut som om jeg kunne skrevet en hel bok, samtidig som jeg er helt tom for ord. Dette året har overgått alle andre, og det kjennes nesten umulig ettersom vi i 2017 giftet oss, og i 2018 ble beriket med Vilde til tross for at vi nyttårsaften 2017/2018 trodde vi mistet den 16 uker gamle spiren i magen.

Er det en ting mannen min og jeg ikke har hatt mulighet til å prioritere mye av i løpet av våre 8 år sammen, så er det reising. Etter to år sammen ble verden vår snudd på hodet da vi brått ble foreldre. 13. april 2013, 11:52 var det BT og meg mot verden. 11:54 var vi blitt førstegangsforeldre, og 11:56 var vi blitt tobarnsforeldre. 24 og 22 år gamle ble vi regelrett kastet inn i en hverdag med flere bleier enn vi hadde plass til i søppelkassen.

Drømmen om å oppleve livet utenfor gården vår har alltid vært til stedet, og 2019 ga oss flere nye opplevelser. BT fylte 30 år, og sammen reiste vi til Island, bare han og meg. Den mest fantastiske helgen vi har hatt sammen. Jeg vet ikke om det bare var det faktum at vi for første gang siden 2013 hadde 5 dager barnefri, eller om det var landet som gjorde det, men jeg følte vi befant oss i et eventyrland og nøt hvert minutt av turen.

Sammen med ungene har vi også fått reist på ferie til Danmark, Sverige og nå i høst til Belgia som nok en gang gjorde meg helt målløs. Jeg har virkelig savnet å reise. Det å få oppleve andre land, andre kulturer og nye plasser gjør noe med meg. Og det å endelig få muligheten etter så mange år, gjør at det kjennes ekstra spesielt.

Våren 2019 jobbet jeg til krampen tok meg for å ferdigstille min første bok, bokstavelig talt, for dagen etter at alt av materiale var sendt til forlaget havnet jeg på sykehuset med et migreneanfall jeg ikke rådde over på egenhånd. Wow! Fremdeles blir jeg skjelven ved tanken på at jeg har gitt ut sybok. Det har vært utrolig stort for meg, og jeg er vanvittig stolt over resultatet.

Boklanseringen i september ble på den andre siden alt annet enn hva den skulle blitt. Nok en gang ble livet snudd opp ned, denne gangen i sorg. Pappa fikk et alvorlig illebefinnende, og det var lite som tydet på at han noen gang skulle våkne igjen. Det som man tror man bare hører om, sto vi midt oppi. Jeg husker følelsen av at jeg klamret meg fast til et lite halmstrå av håp samtidig som jeg så for meg alle ansiktene som skulle klemme meg i begravelsen. Man stiller seg det ufattelige spørsmålet dag inn og dag ut: Hva var meningen med dette? Jeg har lært at noen aldri får et godt svar på det spørsmålet, men svaret jeg til slutt sitter igjen med er dette måtte skje før han hadde fylt 60 år, for det gjorde han sterk nok til å overvinne døden.

Under skjer! Ikke bare er jeg ufattelig takknemlig, jeg er også målløs over helseapparatet vi har i Norge, og kroppens evne til å lege seg selv. En uke etter hendelse våknet pappa fra komaen, helt lam, i dag er han oppe og går, og er akkurat den pappaen jeg alltid har hatt.

Bøkene starter å rulle ut i butikkene, og 17 dager etter lanseringen ringte forlaget med beskjed om at de måtte trykket opp et nytt opplag. Syboka lå på topplisten – og tilbakemeldingene var enestående. Jeg vet ikke hvor mange glade og trise tårer jeg har grått over den boken, men mange har det blitt. Man tenker ikke på alle tilbakemeldingene som ramler inn etter man har gitt ut en bok, men i ettertid er det en ting man aldri glemmer. Det sterkeste øyeblikket var denne kvinnen som gråt av glede over sin døende mann som hadde funnet glede i å sy klær til barnet deres fra syboken min.

Som oppsummering av dette vanvittige året som har gått, så kan jeg ikke la være å nevne husbygging. I mai startet utgravingen til nytt hus i hagen, og i løpet av høsten har snekkerne fått opp det etterlengtede huset vårt. Dette har vært den største drømmen helt siden BT og jeg ble sammen sommeren 2011. Det er dette vi har jobbet for, og spart til i alle disse årene. Husbyggingen har uten tvil vært altoppslukende, og da snekkerne dro 29. oktober, startet vi på denne sinnsyke reisen vi enda har lenge igjen av: Nemlig å bygge hele husets innside på egenhånd.

Vi sparer en hel masse penger på å gjøre en stor egeninnsats i huset, og den dagen vi kan flytte inn, så tror jeg at jeg kommer til å være så stolt at jeg omtrent sprekker. Det er nok et bevis på at man får til det man drømmer om, om man bare tørr å gjøre drømmene til virkelighet.

Og med det, sier jeg GODT NYTT ÅR!

– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –