Når jeg nå sitter her og tenker tilbake på året som har gått, kjennes det ut som om jeg kunne skrevet en hel bok, samtidig som jeg er helt tom for ord. Dette året har overgått alle andre, og det kjennes nesten umulig ettersom vi i 2017 giftet oss, og i 2018 ble beriket med Vilde til tross for at vi nyttårsaften 2017/2018 trodde vi mistet den 16 uker gamle spiren i magen.

Er det en ting mannen min og jeg ikke har hatt mulighet til å prioritere mye av i løpet av våre 8 år sammen, så er det reising. Etter to år sammen ble verden vår snudd på hodet da vi brått ble foreldre. 13. april 2013, 11:52 var det BT og meg mot verden. 11:54 var vi blitt førstegangsforeldre, og 11:56 var vi blitt tobarnsforeldre. 24 og 22 år gamle ble vi regelrett kastet inn i en hverdag med flere bleier enn vi hadde plass til i søppelkassen.

Drømmen om å oppleve livet utenfor gården vår har alltid vært til stedet, og 2019 ga oss flere nye opplevelser. BT fylte 30 år, og sammen reiste vi til Island, bare han og meg. Den mest fantastiske helgen vi har hatt sammen. Jeg vet ikke om det bare var det faktum at vi for første gang siden 2013 hadde 5 dager barnefri, eller om det var landet som gjorde det, men jeg følte vi befant oss i et eventyrland og nøt hvert minutt av turen.

Sammen med ungene har vi også fått reist på ferie til Danmark, Sverige og nå i høst til Belgia som nok en gang gjorde meg helt målløs. Jeg har virkelig savnet å reise. Det å få oppleve andre land, andre kulturer og nye plasser gjør noe med meg. Og det å endelig få muligheten etter så mange år, gjør at det kjennes ekstra spesielt.

Våren 2019 jobbet jeg til krampen tok meg for å ferdigstille min første bok, bokstavelig talt, for dagen etter at alt av materiale var sendt til forlaget havnet jeg på sykehuset med et migreneanfall jeg ikke rådde over på egenhånd. Wow! Fremdeles blir jeg skjelven ved tanken på at jeg har gitt ut sybok. Det har vært utrolig stort for meg, og jeg er vanvittig stolt over resultatet.

Boklanseringen i september ble på den andre siden alt annet enn hva den skulle blitt. Nok en gang ble livet snudd opp ned, denne gangen i sorg. Pappa fikk et alvorlig illebefinnende, og det var lite som tydet på at han noen gang skulle våkne igjen. Det som man tror man bare hører om, sto vi midt oppi. Jeg husker følelsen av at jeg klamret meg fast til et lite halmstrå av håp samtidig som jeg så for meg alle ansiktene som skulle klemme meg i begravelsen. Man stiller seg det ufattelige spørsmålet dag inn og dag ut: Hva var meningen med dette? Jeg har lært at noen aldri får et godt svar på det spørsmålet, men svaret jeg til slutt sitter igjen med er dette måtte skje før han hadde fylt 60 år, for det gjorde han sterk nok til å overvinne døden.

Under skjer! Ikke bare er jeg ufattelig takknemlig, jeg er også målløs over helseapparatet vi har i Norge, og kroppens evne til å lege seg selv. En uke etter hendelse våknet pappa fra komaen, helt lam, i dag er han oppe og går, og er akkurat den pappaen jeg alltid har hatt.

Bøkene starter å rulle ut i butikkene, og 17 dager etter lanseringen ringte forlaget med beskjed om at de måtte trykket opp et nytt opplag. Syboka lå på topplisten – og tilbakemeldingene var enestående. Jeg vet ikke hvor mange glade og trise tårer jeg har grått over den boken, men mange har det blitt. Man tenker ikke på alle tilbakemeldingene som ramler inn etter man har gitt ut en bok, men i ettertid er det en ting man aldri glemmer. Det sterkeste øyeblikket var denne kvinnen som gråt av glede over sin døende mann som hadde funnet glede i å sy klær til barnet deres fra syboken min.

Som oppsummering av dette vanvittige året som har gått, så kan jeg ikke la være å nevne husbygging. I mai startet utgravingen til nytt hus i hagen, og i løpet av høsten har snekkerne fått opp det etterlengtede huset vårt. Dette har vært den største drømmen helt siden BT og jeg ble sammen sommeren 2011. Det er dette vi har jobbet for, og spart til i alle disse årene. Husbyggingen har uten tvil vært altoppslukende, og da snekkerne dro 29. oktober, startet vi på denne sinnsyke reisen vi enda har lenge igjen av: Nemlig å bygge hele husets innside på egenhånd.

Vi sparer en hel masse penger på å gjøre en stor egeninnsats i huset, og den dagen vi kan flytte inn, så tror jeg at jeg kommer til å være så stolt at jeg omtrent sprekker. Det er nok et bevis på at man får til det man drømmer om, om man bare tørr å gjøre drømmene til virkelighet.

Og med det, sier jeg GODT NYTT ÅR!

– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –