Så var det tilbake til hverdagen, den vi alle sammen gledet oss så vanvittig til å avslutte, slik at vi kunne krype inn i juleferien med pledd, julefilmer og mest av alt kvalitetstid med familien, med barna spesielt.

Forventningene var skyhøye, forestillingene klare som en skyfri himmel. Jeg så det for meg, hvordan vi hele familien pyntet juletreet, for ikke å snakke om det lekre treet jeg hadde i tankene – 100% perfekt som i ett interiørblad. Jeg så for meg de uendelige timene med brettspill sammen med ungene, og til å teste ut forskersettet de fikk til jul. Det lå an til å bli tidenes beste jul. For det er slik det er ikke sant – vi ser for oss julen som om alt den har å by på er pikekyss og duften av kanel og granbar, likt en amerikansk romantisk julefilm.

Det er det denne forestillingen er  – en amerikansk romantisk julefilm. Er det ikke rart hvordan vi blander fantasi med virkelighet hvert eneste år? I alle fall er mine fantasier om julen alt annet enn hva julen faktisk er. For i min forestilling så jeg ikke for meg det faktum at jeg skulle true ungene med at nissen ikke kommer med julegaver til barn som er uskikkelige. Pedagogisk, eller hva?

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

5 minutter inn i ferien står jeg i en slags hylekonkurranse med de to eldste barna våre på 6 år. Jeg prøver bare å bli hørt over de to stemmene som hyler til hverandre i rent sinne over hvilke julefilm de skal se. “SKRUUU AV!! MED SLIK OPPFØRSEL BLIR DET INGEN FILM!!” roper jeg til slutt og de sinte hylene går over i gråt mens de slenger tilbake “VI FÅR AAAALDRI LOV TIL Å SE FILM VI!”. “Nei, stemmer det, det får de jo aldri lov til. Forbanna TVslaver” tenker jeg, eller kanskje jeg sier det høyt, jeg husker ikke, men at de ser mer TV enn de har godt av er jeg i alle fall sikker på.

Det er ikke før 23. desember at vi er klare for å pynte juletre. Jeg forteller barna: “da jeg var liten, pyntet vi aldri juletreet før lille julaften”, det er et faktum, men ikke grunnen til at vi gjør det samme, vi rakk bare ikke å få kjøpt et tre før. Glem alt om interiørblad-juletre. Her skulle jentene pynte og de var mer opptatt av å få hengt opp den hjemmelagde julepynten de tidligere har laget i barnehagen enn de lekre glasskulene mine. I år fikk de lov, for jeg rakk ikke sette inn et ekstra tre på rommet deres, du vet “åh, skal dere ta all den fineste pynten, så mamma bare får ha glasskulene?” fungerer enda. Nei, det var barna som fikk ansvar for pynting, vi hadde nemlig sykdom i hus, for så klart går smitten som en farsott hver jul – hvordan kunne jeg glemme det?

Brettspill? Det ble det aldri noe av. Men forskersettet finner vi fram, og som vi så ofte gjør feil hadde vi satt opp forventingene så høyt at ungene antagelig så for seg at det skulle eksplodere, pludre og koke blant eliksirene – omtrent som i Harry Potter. Du kan jo tenke deg ansiktene på to jenter der vi står og ser at salt løser seg opp i vann i det vannet blir varmt. Det er liksom ikke helt etter forventningene

Ca 9 dager inn i ferien, som ikke har vært like idyllisk som forestillingen av den, starter mannen og jeg verdens barnsligste krangel over hvem som skal skylle av søle på to dresser. Det er åpenbart at vi har gått oppi hverandre for lenge, men vi ser det ikke i øyeblikket, vi ser bare inn i vårt eget ego og mener den andre er fullstendig idiot. Alle de små bagatellene vi i hverdagen lar ligge, skulle plutselig bli så intenst irriterende.

Så var det barnas forventinger til julen, ja, de byr på mange kriser. Alle med barn vet at i det forventningene blir for høye, så er det som å skru av en bryter i hodene deres. De blir fullstendig idioter, hyler og spretter rundt som tullinger, river med seg et glass på bordet og i neste sekund spruter julekulene. Enda de bare er glade, lykkeligere enn noen gang, ender det med at du må kjefte på de fordi de rett og slett er spik spenna gale – helt til de går tomme for luft og verden bare raser under føttene deres av noe så simpelt som at de fikk feil leke i Kinderegget, rett etter de har pakket opp 54 overdådige gaver under juletreet.

#takknemlige

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg spurte meg selv: Hva har skjedd med barna mine??

Svaret på det er enkelt – det har vært JULEFERIE!

Takk gud for at hverdagen er tilbake, og at vi alle sammen kan oppføre oss normale mennesker igjen. Det blir slitsomt i lengen å ha barn som går på julespeed og en mor som lever i en romantisk illusjon om hvor fantastisk julen er!

Godt NYTT ÅR!

– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –