Etter å ha gått ut av tellingen på antall barneklær jeg har sydd den siste tiden, som følge av syboka jeg jobber med, så var det så vanvittig deilig å bare sette meg ned og sy en ny kjole til meg selv i dag.
Dette er virkelig favorittkjolen min, så nå har jeg sydd fem utgaver av den. Det er jo en kjole jeg har tegnet mønsteret til, så med mønsteret liggende er det så lettvint å gå for akkurat den, framfor noe nytt. Denne kjolen er den ultimate kjolen jeg har i klesskapet, for den funker like bra til hverdag som til fest
I dag har jeg sydd kjolen i et linstoff, lagt på 15 cm på lengden, og sydd et knytebelte til – det er ikke så mye som skal til for å få den litt annerledes enn de som allerede henger i skapet. Bare det å byttet ut Crepestoffet med lin får kjolen til å virke ganske annerledes
Mitt mest solgte voksenmønster
Denne kjolen, som jeg enkelt og greit har kalt “Løstsittende kjole” er også den mest solgte modellen jeg har laget til dame. Jeg har fått bilder av at folk har sydd den som bluse også ved å gjøre den kortere, og de blir så fine 😀 Så takk til dere som har delt bilder med meg.
Tenk å få være så heldig, det er i alle fall det jeg sier til meg selv gang på gang mens jeg sitter bak symaskinen – “jeg lager bok!” Tre ord jeg har sagt flere ganger enn jeg har sagt natta til tre barn de siste månedene. Jeg må bare fortelle det til meg selv, på den måten blir det litt mer virkelig, for det føles virkelig som et lite eventyr.
Noen kvelder skriver jeg, men da må jeg være i rett modus – er det ikke merkelig? Jeg må liksom falle helt inn i den verden der jeg ikke bare skriver “steg for steg – lister” for å sy ett plagg, men jeg må også dykke inn i min historie – og for å være ærlig, jeg har grått en liten skvett når jeg har lest igjennom den spede begynnelse fra da jeg for første gang satte meg ned bak en symaskin – husk; det er tross alt ikke så lenge siden.
Jeg klarer ikke helt å se hvordan jeg skal bli ferdig med denne boka, det er ikke fordi jeg sliter med innholdet, det er heller den andre veien. For det som startet som 6 plagg: en genser, en bluse, en kjole, en bukse, en body og en jumpsuit – har på magisk vist blitt til flere titalls ulike plagg!
Jeg innser at det mer er en deadline der framme som kommer til sette en stopper for innholdet til boka, for enn så lenge ramler det ned nye ideer for hvert plagg jeg syr, og for hvert avsnitt jeg skriver.
Det er altoppslukende og så spennende at jeg skjelver ! For et gøy prosjekt å hoppe ut i!
Tusen millioner, trilloner takk for alle de fantastiske tilbakemeldingene jeg har fått av dere så langt! Det er uten tvil heiaropene fra dere so har gitt meg selvtilliten til å gjøre det jeg nå gjør – Jeg lager bok! (sånn da sa jeg det igjen) 😂😂
Enkelte ting er så annerledes med bare en baby, sammenlignet med det å ha to
Takk til ACO minicare som er annonsør i dagens blogginnlegg. ACO minicare er min favoritt hudpleieserie til baby, og forøvrig til hele resten av familien.
Det er enkelte hendelser jeg uten å egentlig være klar over det går inn i med et stress i kroppen, det overrasker meg på en merkelig måte, for det er ikke noe jeg er bevisst i øyeblikket. Det er som om det bare ligger der, instinktivt. I det jeg legger henne på stellematten, så skjer det. Det går en liten tid, bare noen sekunder, og så slipper stresset, og det er ikke før det slipper at jeg blir oppmerksom på at jeg nettopp hadde denne ubehagelige følelsen i meg. En følelse av å måtte skyldte meg, en forventing om at det snart blir dårlig stemning.
Det er bare det at den dårlige stemningen ikke kommer. I stedet blir jeg møtte av et varmt smil, og jeg innser at det jeg før opplevde som hverdagsstress, denne gangen oppleves som kvalitetstid.
Alle de gangene jeg har blitt spurt om det er slitsomt med tvillinger og jeg har svart:
“Egentlig så vet jeg ikke om noe annet, men jeg tror det en annerledes slitsomt. Der det er slitsom for en mamma med en, kan det opplevels enklere for meg fordi tvillinger har hverandre, mens der jeg synes det er veldig stressende er det kanskje hyggelig for andre”
Når jeg i dag ser tilbake på det, så ler jeg at det uendelig kaoset som kunne utspille seg ved stellestunder. Mens én ble stelt hylte den andre om oppmerksomheten. Jeg husker jeg følte det som om jeg jobbet i en pakkefabrikk om morgen når begge skulle skifte bleie og bytte fra pysj til klær. Opp med den ene, av meg klær, vaske her og vaske der, smøre litt, på med bleie og så klær, og så var det bare å begynne på nytt. Det hendte jeg ropte “Next” i mellom de to babyene som jeg stelte i rekordfart med en puls som var alt for høy.
Så derfor overrasker det meg hver gang jeg legger mini på stellematta og vi blir værende der mye lengre enn tiden jeg brukte da to babyer skulle stelles.
Hvem skulle vel tro at stell kunne bety kvalitetstid? Ikke jeg i alle fall
Og i jungelen av produkter ved stelletid for mini, må jeg få lov til å presentere deg for denne helt fantastiske hudpleieserien, som en min enestående favoritthudpleieserie til baby og barn
ACO minicare Krem 60% som er til behandling av utslett som barneeksem og atopisk eksem hos babyer og barn er registrert som medisinsk utstyr, så les pakningsvedlegget nøye før bruk.
Jeg bruker denne serien hudpleie til mini gjennom hele dagen. Vaskelotionen bruker jeg ved bleieskift og i badevannet. Når mini er tørr i huder bruker jeg å ha noen dråper av ACO minicare babyolje i vannet. Det er også en helt fantastisk krem i hudpleieserien som brukes hyppig, kanskje spesielt mye til jentene på straks 6 år som blir helt hysteriske av kremer som svir mot tørr hud.
Det jeg liker aller best ved siden av at produktene er så gode og milde mot huden er at de er helt luktfrie. Jeg liker så dårlig at kremer eller andre produkter overgår den helt himmelske lukten av babyen min.
Den utrolige “diaper rash spray” har jeg alltid med meg i stellebaggen, for den er helt utrolig mot og for bleieutslett. Nå som vi går inn i den varmere årstiden, og det blir varmt og klamt i bleiene til en hver tid, så kommer denne til å være en god venn å ha med seg.
I havet av produkter der ute, så kan jeg trygt anbefale ACO minicare, det er i alle fall den beste hudpleieserien jeg har hatt til nå.
Det er ingenting jeg gleder meg mer til enn å innrede det nye huset. Det kribler i hele kroppen, og føles nesten helt uutholdelig at det enda er en stund til vi er i mål – tross alt har vi jo ikke begynt ! Haha. Med nesa konstant ned i ett eller annet interiørblad gjør det nesten vondt å sitte i denne hvite stuen med ekstra lav takhøyde. Jeg har så lyst til å male, og ordne og styre, men med tanke på at gravingen til grunnmuren starter denne måneden får jeg bare gammelt hus være gammelt hus.
Jeg kunne allikevel ikke frastå fristelsen av å bringe våren inn i stuen med strå og kvister som nettopp har skutt sine første skudd. Selv de to små påskekyllingene fikk komme fram nå.
Når sant skal sies, så ser det vel kanskje mer ut det er høst i stuen, men bare vent til disse kvistene springer ut! Da er vi der, med full vårblomstring
Denne nye kroppen min. Jeg kjenner den ikke riktig igjen. Enda nå har det gått ni måneder. Ni måneder siden mini blir født. Det var mitt andre svangerskap, i mitt første svangerskap bar jeg fram tvillinger, så helt ærlig, jeg trodde ikke at kroppen skulle få synlige arr av å bære fram bare en. Det var kanskje optimistisk av meg, men jeg bar fram tvillinger uten et synlig merke på kroppen. Det var nok ganske sprøtt, men så var jeg ung, og de ble født før tiden, så selv om jeg ble stor, ble jeg ikke så stor som en tvillingmage er i stand til å bli.
Denne gangen var det bare en baby i magen, og selv om tvillingene var små da de kom ut, var de allikevel til sammen større enn bare mini. I tvillingsvangerskapet hadde jeg i tillegg to morkaker, to fostersekker, og dobbelt med fostervann, så det var ingen tvil om at magen måtte ha vært større.
Men det var under mitt andre svangerskap at kroppen endret seg. Strekkmerker tegnet seg baner på huden min, først på innsiden av lårene, så over magen. Vekten jeg la på meg i svangerskapet, forsvant ikke slik som den hadde gjort sist. Det skal nevnes at det ikke er snakk om en voldsom vektoppgang, men det har egentlig noe å si at du kanskje ikke ser det, for klærne mine passer ikke lengre selv om du sier jeg er fin.
I hodet mitt har jeg en kropp, i speilet vises en annen. Så jeg kler meg i store gensere, eller en løs kjole. Noen ganger tar jeg på meg en stram kjole, men da alltid med en type jakke på utsiden, sånn at når jeg sitter så kan jeg trekke jakken i kryss over magen som plutselig har fått for mye hud og bretter seg i folder når jeg sitter.
Mini foretrekker forresten også å bli ammet fra den ene puppen mye bedre enn den andre, det skaper en derfor en stor forskjell på størrelsene, så i speilet ser jeg skjev ut, derfor snur jeg meg alltid litt på skrå når jeg står naken og venter på at vannet i dusjen skal bli varmt, på den måten ser det liksom litt bedre ut.
Jeg håper du lurer på hvorfor jeg skriver alt dette. Jeg kommer til det nå.
For et par uker siden traff det meg som en lynnedslag, jeg ble trist av tanken, for så mye dum energi jeg har brukt på rakke mitt eget speilbilde ned.
Jeg befant meg på den vakreste plass, ved en naturlig varm kilde på Island, jeg hadde holdt håndkle tett rundt kroppen så langt det var mulig og komme, så småsprang jeg ned i vannet med en tanke i hodet – “jeg får forte meg å få denne kroppen under vann”. Ikke fordi jeg var kald, men fordi jeg følte at andre mennesker så på meg og dømte meg. Jeg hadde lyst til å rope ut, “Men jeg har født tre barn altså, og vært tvillinggravid” som for at det skulle forsvare hvordan jeg så ut.
Jeg kom ut i vannet like etter mannen min, og han plystret på meg fra vannet. Han synes helt på ekte av kroppen min er sexy, og når han sier det, som faktisk ikke er rent sjeldent, så snakker jeg det bort i stedet for å ta i mot komplimentet.
Vi ble liggende å plaske lenge i det glovarme vannet, det var mange mennesker der. Og det var da det traff meg, som dette lynnedslaget:
Jeg har glemt hvordan en kropp ser ut.
For der foran meg var det kropper. Det var ingen av de som var like, men heller ingen som var stygge. Hundre kropper i alle størrelser og fasonger, men ikke en av kroppene jeg så rundt om i vannet hadde en kropp som lignet på de kroppene jeg daglig disponerer meg selv for. Kroppene på Instagram.
Så begynte jeg å skamme meg. Skamme meg over alle de nedlatende tankene jeg har hatt om min egen kropp, for jeg innser at alt det jeg har fortalt meg selv ikke stemmer. Så skremmer det meg hvor mye jeg kan la meg påvirke av Sosiale Medier. Så ble jeg flau, flau over at jeg skammet meg over kroppen min, som er en helt vanlig kropp. For hvem andre enn meg bryr seg egentlig om de strekkmerkene på innsiden av lårene, er det i det hele tatt noen andre enn meg som legger merke til de?
Det er det ikke…
Man trenger ikke en gang å skille seg ut for å ha nedlatende tanker rundt egen kropp med dagens eksponeringer uten i fra. Det er skremmende, men helt sant.
Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –
Det er nesten så jeg må si, “godt å være tilbake!” For det kan til tider bli noen pusterom i mellom blogginnleggene. Som dere vet har jeg en liten en, som betyr at jeg er i 50 % mammapermisjon. Nå om dagen skriver jeg og syr jeg for fullt til syboka som jeg skal lansere til høsten, så tiden den bare forsvinner!
Ofte får jeg spørsmål om det kommer til å bli syoppskrifter til gutter i boka, og det gjøre det. Her er ett sett som jeg sydde til min venninnes nyfødte gutt for ett par uker, med mønster i fra syboka som kommer til høsten.
Er det ikke bare helt nydelig?
Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –
