Det er lett å tenkte at det er en mening med alt som skjer i livet. Jeg husker spesielt godt en episode av livet mitt da jeg følte at det plutselig var en grunn for alt. Jeg hadde blitt mamma, jeg var bare 22 år gammel, og selv om jeg var førstegangsmamma var jeg allerede blitt tobarnsmamma. Jeg har alltid sett for meg at jeg skal få to barn. To er passe har jeg tenkt – at de to skulle komme på samme dagen, det hadde jeg ikke sett for meg.
Tilbake til hendelsen. Sykehuset ringte. Jeg hadde besøk av to av mine nærmeste venninner. Jeg gikk fra stuen og inn på kjøkkenet da jeg snakket med overlegen som var samme lege som tok i mot min lille Olivia.
“Du har den groveste formen for celleforandring i livmorhalsen, det betyr at du må inn til operasjon …… ” Det er rart hvordan noen ord kan få verden til å rase på sekunder, jeg husker tankespinnet, hadde jeg kreft? Ville jeg dø?
Da jeg la på og gikk inn i stuen igjen ble jeg klemt inn i armene på venninnene mine, og jeg var så glad for at de var der og kunne gi meg bedre tanker å tenke på.
Da samboeren min kom hjem satt vi å gråt i hverandres armer. Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg var livredd. Jeg hadde fått beskjed om at det mest sannsynlig ikke ville være kreft, men å vite at jeg lå på det nærmeste forstadiet til kreft var nok til å få tankene over på det verste.
Jeg satt og leste på nett, lesingen gjorde alt ti ganger verre, det var som om jeg kun klarte å få med meg hvor mange prosent som døde av livmorhalskreft i stedet for de mange flere prosentene som overlever uten varige men. Og dette var de med kreft, de med grove celleforandringer har igjen enda bedre prognose.
Og det var da jeg tenkte at alt som skjer i livet har en mening. Hvorfor ble akkurat jeg mamma så tidlig i livet, og hvorfor i all verden kom det to på en gang? Var det fordi livmoren min var så syk at hvis ikke jeg fikk barn med en gang ville jeg kanskje aldri fått barn? Grunnen til at celleforandringen ble oppdaget var nettopp graviditeten. Hadde jeg ikke blitt gravid hadde det i hver fall gått tre år før jeg hadde blitt innkalt til celleprøve av livmorhalsen og kanskje enda et par år før jeg ville tatt motet til meg og sjekket det opp hos legen, med en tanke som – det skjer jo ikke meg.
I november 2013 var jeg til koniseringen, et kirurgisk inngrep hvor de fjerne ytterste delen av livmorhalsen (den syke delen). Jeg ble overrasket over hvor ufarlig det hele var, og jeg kan fremdeles få barn om jeg ønsker det. Jeg fikk beskjed om å bestille en ny time for celleprøve av livmorhalsen 6 måneder etter koniseringen.
Og her sitter jeg 9 måneder etter inngrepet. Endelig har jeg fått tatt motet til meg og skal til legen i dag for ny prøve. 3 måneder etter jeg burde. Og hvorfor det? Hvorfor er jeg så dum at jeg venter på noe som bare er med på å hjelpe meg og som forhåpentligvis bare vil bekrefte at jeg er frisk? Jo, fordi det har vært så mye lettere å la være å tenke på det. Jeg har bevisst unngått det hele, det har vært så mye lettere å late som ingenting og la telefonsamtalen til legekontoret ligge.
Jeg kjenner jeg gruer meg til å få vite svaret, selv om jeg samtidig gleder meg om den viser at jeg er frisk. Jeg er redd for å gå igjennom det samme igjen, at telefonen begynner å ringe og at det er legen i den andre enden. Når legen ringer er det aldri et godt tegn. Første gang jeg ble oppring, da var jeg 13 uker inn i svangerskapet. Legen fortalte meg at jeg hadde celleforandringer, men at det kunne være et resultat av graviditeten, hun ba meg slappe av med det og helle ta en ny test etter fødselen.
Den andre celleprøven foregikk omtrent på samme måte, men var et mye større nederlag siden jeg ikke var gravid mer og hadde regnet med at jeg ville være frisk.
Jeg fikk time på sykehuset som prioritert, jeg trur ikke det tok mer enn 3 uker. Der skulle legen ta en vevsprøve for analyse, og det var da den siste og aller mest skuffende nyheten kom.
Jeg har sammen med en lege som er spesialist på celleforandringer og kreft i livmorhalsen skrevet ett innlegg tidligere, så hvis dere ønsker å lese om dette finner dere det HER.
Så får dere ønske meg lykke til med celleprøven i dag 🙂