Vi voksne tror vi vet hva som er best

To meter fra huset vi bor i har det nå reist seg ett nytt hus, det er to og en halv gang så stort som det vi bor i og det fleipes med at huset vårt ser ut som garasjen til det nye tunhuset – vårt framtidige hjem. Dette har vi virkelig drømt om, vi foreldrene.

I flere år har vi spart, gledet oss og sett fram til den dagen vi endelig kan bygge et nytt hus! Det skal sies at vi virkelig har hatt grunner for å drømme om noe nytt da vi i 9 år har bodd i et hus der vannet fryser om vinteren, der rottene springer over kjøkkengulvet, der tøfler er en nødvendighet på grunn av kulde i gulvene, der kloakkluften slår opp i huset ved lavtrykk, der lukten av død melder sin ankomst opp til flere ganger i måneden og det eneste vi kan gjøre er å gå på let etter den døde musa eller rotta som ett eller annet sted ligger gjemt. Det er verst om vinteren, men heller ikke så mye bedre om sommeren når det er skikkelig varmt, da er det som om husets indre gasser slippes ut i gjennom veggene, og med tanke på at huset har sin historie tilbake til 1800-tallet er det mye grums som kommer ut.

Barna ser med helt andre øyne

Så har vi ungene, som sier “ååh, mamma, se så søt den er” når de peker på en mus på kjøkkenbenken, for dem er det normalt, så de ser bare det fine i det. De har aldri bitt seg merke i at vi ikke har varmekabler, ikke på badet en gang, i stedet elsker de å stå tett inntil varmeovnen der inne mens de sier “åh, mamma, dette er såå deilig!”

Jeg husker da jeg spurte tvillingjentene på snart 7 år, med en iver i stemmen basert på mine egne sommerfugler i magen: “Nå tenker jeg dere gleder dere til å flytte til det nye huset?” Det var ikke egentlig et spørsmål, for svaret var jo så selvsagt. Det var bare det at de to kroppene foran meg vugget litt fram og tilbake, mens de kikket ned på føttene sine. Ansiktsuttrykkene deres endret seg, men ikke slik jeg hadde sett det for meg, de gikk ikke fra glade til energiske, de gikk i fra glade til usikre.

“Gleder dere dere ikke?” Sa jeg igjen, og ei av de to sa: “Hvorfor kan vi ikke bare bo her, vi har det jo så fint!”

Dette er en setning jeg skal ta med meg, og bringe videre i livet

Så jeg stopper opp, og prøver å se med barnas øyne

Hva er det egentlig som er fint med et hjem? Er det størrelsen? At huset er ryddig? Er det den integrerte kaffemaskinen, eller den dyre lampa? Jeg prøver å overføre deres følelser til meg selv, og da er det som om jeg kan se for meg at jeg flytter inn i det nye huset der alt er nytt, der alt er slik jeg har drømt om, men barna, mannen og dyrene blir igjen i det gamle huset. Da er huset jeg bor i, nettopp det; et hus, men ikke et hjem. 

Et hjem skapes av opplevelsene og minnene man over tid lager sammen. Da er det ikke rart at det kjennes skummelt å flytte fra det de kaller et hjem og over til et hus. Bort fra alt det som kjennes så fint, som oppleves så trygt, enda vi bare flyttet to meter ut i hagen. At huset er gammelt og slitt ser ikke de rene og ærlige barneøynene, det er det kun vi voksne som har blitt tilsmusset av den merkelige ideen om at “det alltid finnes noe bedre”, som ser.

Et drømmehjem kan ikke kjøpes, for aldri så mye penger, et drømmehjem må skapes