Lukten av død rotte forplanter seg raskt og på kort tid fylte den mismodige og grusomme stanken hele huset den 23. desember like før leggetid. 

Jeg hadde startet tidlig i år, ikke tidlig for den allmenne gehop, men tidlig til meg å være. Tidlig i desember var brorparten av gavene klare til julaften. Huset begynte å få sin koselige desemberlook. Alt så ut til at vi skulle gå en stressfri og rolig jul i møte, og det til tross for at vi har tre barn under seks år. Selv snøen la seg som et hvitt teppe om landskapet rundt oss

.. Så startet julestria 

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

I takt med de kalde gradene ute, og snøen som dalte ble ulltøyet dratt fram fra klesskapene. Jeg skulle til å tre en genser over hodet,  i det fingrene mine forsvant tvers i gjennom ullstoffet samtidig som det trillet ut småsingel av genseren. Det var ikke singel, men muselort, og genseren var ikke slitt, men fullstendig musespist. Ikke bare den genseren, men resten av ulltøyet til samtlige i huset.

På ønskelisten til jul rablet jeg ned: ulltøy til store og små
To dager etter jeg hadde sendt ønskelisten til mamma, sendte jeg kontrabeskjed under et aldri så lite sammenbrudd

“stryk alle ønsker på ønskelisten! Vi trenger mat og fryseskap til jul + tusen duftlys”

Jeg hadde lyst til å slå og sparke i dører, vegger gulv og tak. I stedet ringte jeg mannen min som var på jobb.

“Hallo” svarte han i det han tok telefonen, alt han fikk tilbake var et surklete snufs og et stort hikst “Er det noe galt?” sa han etter en liten stund.

Jeg blunket vekk et par tårer, snufset en gang til og gjorde et forsøk på å si noe

“Jeg … bare .. orker .. ikke mer .. av .. det dumme huset .. her!”

En liten lettelsens latter slapp ut av han, før han tok på seg alvorsmaska igjen for å møte den opprømte kona si.

“Åh, hva er det nå da?” sa han

“Det er bare det at begeret var så fullt fra før av” stotret jeg fram. Tårene sildret, men på samme tid lo jeg i mellom de store hikstene, for selv jeg kunne forstå at verdens undergang på langt nær var nådd, til tross for at det måtte høres slik ut i telefonen.
“Jeg er så lei av at kloakklukten slår opp i huset. Jeg spyr snart av musene og rottene som kryr rundt tærne våre. Jeg orker ikke mer lukten av døde rotter på kjøkkenet.. Og jeg fryyser så mye. Jeg er så lei av å fryse. Så lei av å måtte skru av varmeovnen for at vaskemaskinen skal fungere. Med drit i det.. Det var ikke derfor jeg ringte! FRYSEBOKSEN HAR RØKET!! Og jeg ooooorker det ikke!”

“Fader! Flytter du fra meg nå da eller?” spurte han, det første ordet alvorlig, men så la han om tonen og jeg kunne høre det lille smilet i munnviken hans.

“Ja, jeg tror kanskje det!” snufset jeg tilbake. Jeg forsto at han var i full gang med å slukke branner ved å flytte fokuset mitt fra det negative til det positive, hans ekspertisefelt, og hovedgrunnen til at jeg ikke bare elsker denne mannen, men er helt avhengig av å ha han i livet mitt.

“Ok, men du flytter vel ikke så langt? Bare til moren din? Og du flytter tilbake  igjen når vi får opp det nye huset? ”

Den kvelden tømte vi mismodig fryseboksen og lukket øynene for all den gode maten som gikk rett i matavfallet. Jeg måtte felle enda en liten tåre for den hellige morsmelken som gikk i vasken, men så var det bare å glede seg over julen igjen.

Med nytt mot..   helt til..

Mannen var på julebord med guttegjengen, og i det jeg skulle legge de to jentene på fem år. Kjente jeg hvordan det begynte å boble i magen.

“Å himmel! Kom dere ut av badet. Jeg må på doo!” Skrek jeg til twinsa som sto med tannbørsten i henda. Svetten begynte å sildre nedover pannen og i løpet av en halvtime var middag, lunsj og frokost for lengst ute av kroppen.

Svettingen var byttet ut med skjelving og hakking av tenner og klokken 21:30 fant jeg ut at mannen måtte komme hjem og ta over skuta da tre av tre unger var våkne og jeg selv hang over spybøtta.

Vi hadde omgangssyken i hus, og det var bare å stålsette seg. For er det en gang det ikke lønner seg å være en stor familie, og attpåtil en storfamilie i ett lite hus med kun ett toalett, så er det når omgangssyken bryter løs.

Da jeg nærmet meg det andre døgnet med oppkast, følte jeg meg som en krøpling, og jeg sa faktisk til meg seg: Nå tror jeg at jeg har det litte grann verre enn de som var i fangeleir under andre verdenskrig.. Puppene var som inntørkede rosiner, noe som høres merkelig ut, men med en baby som fullammes er inntørkede rosinpupper ikke å anbafale.

Mannen måtte ut etter morsmelkerstatning, for babyen sultet og presis 48 timer senere startet en ny runde. Glem maraton og triatlon! Prøv heller en runde med omgansyken etterfulgt av tvillinger som blir syke i tvillingstil (samtidig) i det du selv nettopp har fått hodet opp av spybøtta. Den eneste som slapp unna var Vilde på 6 måneder.

Grønne i trynet så vi på hverandre og sa:

“Jaja, da har vi gjort unna detta før julferien!”

En uke etter første runde med oppkast var vi tilbake til hektene alle mann, og julen nærmet seg med stormskritt. Julefreden var fullstendig forsvunnet, og julestresset hadde tatt overhånd. En ukes sykdom var ikke medberegnet i tidsplanen fram mot jul.

Men jul blir det uansett. Så da kvelden den 23. desember kom, satte vi oss ned i sofaen som to potetsekker og lo oss igjennom “grevinnen og hovmesteren” i kjent stil.

Lukten av død rotte forplanter seg raskt og på kort tid fylte den mismodige og grusomme stanken hele huset like før leggetid.

Side om side, mannen min og jeg, snuste vi oss igjennom kjøkkenet, kjøkkenskap etter kjøkkenskap lille julaften. Helt til vi til slutt lokaliserte den forpestede lukt og fant det døde krypet.

Så klasket vi hendene sammen i et “high five”, noe jeg tror folk sjelden gjør når de finner rotter på kjøkkenet.

Men nå visste vi at julen bare kunne komme. For hva mer kunne vel gå galt nå?

Og jul ble det! En helt fantastisk en!