Shitt, jeg sitter med en skikkelig uggen følelse i dag. Den fantastiske Rottweileren vår måtte opereres i dag tidlig, og det var kun den lille magefølelsen jeg fikk i går som gjorde at jeg ringte veterinær i alle tilfellers skyld. 

Sannelig er det sikkert at disse bikkjene betyr mer enn jeg faktisk er i stand til å fatte. Rottweileren vår blir 9 år i år, og med tanke på at en gjennomsnittlig rottis blir mellom 10-12 år, så begynner henne å bli en voksen dame, men allikevel så lever jeg i den store benektelse av at hun en dag må forlate oss. Jeg orker det ikke, for det finnes ingen andre som er akkurat som henne. Hun er den hunden man ikke trenger å snakke til for at hun skal forstå ha du vil, hunden som labber rundt på tunet og aldri har stukket av i sitt liv på grunn av sin ekstremt sosiale tilhørighet til flokken sin, som er oss, og naboene. For ditt går henne, hver dag bare en liten tur for å si hei. Hun er den hunden som selv naboene ikke orker tanken på at skal bli borte, den hunden som har en personlighet så stor og god at tanken på å miste henne er hjerteskjærende.

Så blir hun syk og det hele går plutselig opp for meg, at en dag komme vi ikke til å være like heldige som i dag.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Ada Marlene Vrolijk

Tyra ligger i sengen sin, der hun hører hjemme, hun sover slik hun pleier, men i dag har hun en stor krage rundt hodet for å ikke sleike på operasjonssåret. Operasjonen var vellykket, og hun kommer til å bli helt fin igjen, den eneste forskjellen er at hun vil fortsette livet sitt uten en livmor, den var det gått infeksjon i, og operasjon var nødvendig.

Det første tegnet så jeg på lørdag. Magen var mer utspilt en vanlig, og jeg kommenterte at hun måtte ha funnet noe mat ett sted. For det ville ikke vært første gang den matglade rottisen snuste opp noe hun kunne sluke helt. Hun var jo like pigg som alltid, sprang rundt ute med halen i sky, men med en litt stor mage.
Så var det bloddråpene på gulvet på søndag. Var ikke den andre hunden vår ferdig med løpetiden allikevel? Det var jo over en måned siden Tyra hadde løpetid. Men nei, bloddråpene kom fra rottisen, ikke straffen. Kan det være de synkroniserer løpetiden? Rart, men det kunne virke logisk.

Det var ikke før i går, da alt var stille rundt meg fordi de store barna var i barnehagen og minstejenta sov at jeg la merke til at hun peset, som om hun ville gjort rett etter hun hadde ligget i en solflekk på gulvet. Det ville ikke vært uvanlig i det hele tatt, men fordi jeg hadde sittet og jobbet like ved siden av henne den siste timen, visste jeg jo at hun ikke hadde grillet seg i en solflekk på gulvet.
“Tyra? Hvorfor peser du, jeg tror ikke det er så varmt her?”

Det var noe i blikket, to triste øyne som så på meg. Jeg reiste meg, ble stående å se på henne, og det var noe med holdningen, som om hun krympet seg litt. Jeg tok henne med ut, og med halen i været travet hun av sted som ingenting igjen. Men hva med de to dråpene med blod da? Som om det skulle vært løpetid, men allikevel ikke, mye mørker blod, var det ikke?

Så var det de to brune store øynene igjen, “nei, det er noe rart her” sa jeg til henne og slo nummeret til dyrlegeklinikken.

Et par timer senere var vi inne til sjekk, og ultralydbilde viste tydelig en livmor full av infeksjon. Det stemte godt at hun var oppblåst i buken, men det var ikke mat denne gangen. Så vage symptomer, på en så alvorlig sykdom. Jeg kjenner jeg blir litt skremt. Men heldigvis hadde ikke livmoren sprukket, og alt kunne fjernes før hun ble akutt syk. Så snart er nok madammen tilbake med halen i været og traver vakkert ute i hagen igjen.