Døden, et fjernt begrep. Noe utydelig, noe som er langt der framme i tid. Døden, et ord jeg unngår. Så skjer det, som plutselig får begrepet døden til å være et altoppslukende mørke som det er umulig å rømme unna.

Det er ett år siden i dag. Ett år siden telefonen fra sykehuset kom. Vi måtte kjøre rett ditt, pappa hadde fått et illebefinnende, det var svært alvorlig.

“Hva betyr; svært alvorlig?”

“Han vil antagelig ikke overleve til dere kommer fram”

Et hyl..

Inni meg fryser alt til is. Benektelsen setter i gang med det samme, dette skjer ikke oss. Det er umulig. Ikke pappa, det er feil.. Det kan ikke være.. Pappa.
Veien til sykehuset har aldri vært lengre. Søster banner over en treg sjåfør, knokene hennes er hvite om rattet. Hjernen min klarer bare å fokusere på en ting: hvor i helvete skal vi parkere den fordømte bilen! Det er bare en idiotisk tanke, for å slippe å tenke på noe annet.

Vi kommer fram. Pappa lever!

De neste timene er en følelsesmessig berg- og dalbane. Situasjonen er svært kritisk, beskjedene fra legene er dystre, i det fjerne høres lyden av helikopteret, jeg orker ikke tenke, sitter bare å venter på det neste som skal skje. Hvorfor tar det så lang tid å få han inn i det fordømte helikopteret!? Så lettelsen i det helikopteret letter på vei til nytt sykehus og operasjon. Vær sterk for oss. Hold ut pappa! 

Søster og jeg kjører etter, i det telefonen ringer skvetter vi til! Frykten for at sykehuset skal ringe er så stor av det gjør fysisk vondt. Det er ikke sykehuset! Takk og lov! Ingen ny beskjed – er en god beskjed. 

Pappa når operasjonsbordet. Det var ikke et infarkt, det var ikke en hjerneblødning. Det er aorta, hovedpulsåren fra hjertet, som sprakk. Det sammen som farfar døde av.. 

Jeg befinner meg i en tilstand der jeg ikke lar det utenkelige slippe inn. Det går bra! Det må gå bra nå. Hva er vitsen med å ha kommet så langt om det ikke skal gå bra! 

Operasjonen er vellykket. Pappa lever!

Hele den natten, sitter vi på et pårørende rom, og våker over pappaen vår. Sakte men sikkert forsvinner adrenalinet som har holdt kroppen oppe det siste halve døgnet. Jeg begynner å fryse, ser på hendene mine som skjelver, tårene flommer. Jeg vet ikke om pappa vil overleve, jeg vet at det er alvorlig. Svært alvorlig.

I to døgn er det som om tårene som renner er endeløse. Håpet og troen som var så sterk, begynner å tvile. Jeg sier det ikke høyt, det gjør ingen av oss, men vi vet alle at tankene blir mørkere og mørkere.

Jeg sitter inne hos han, holder den slappe hånden mens jeg ønsker for alt i verden å kjenne en liten bevegelse. Han er helt rolig. Alt for rolig. Jeg lukker øynene og ser han for meg; han danser, midt på gata, med et stort hvitt glis. Han ler fordi han ser jeg blir flau når han danser der, helt uten skam, helt uten musikk, den lager han selv. Det er slik jeg ser pappa når jeg lukker øynene. Han synger, han plystrer, han ler, han danser, han rister på klokka, han dytter på brillene.

Jeg blir stående å stirre i elven uten for Rikshospitalet. Jeg begynner å miste håpet! Jeg skal signere min første bok, men pappa får aldri se den. Vilde er ett år, hun kommer ikke til å huske sin morfar. Vi har så vidt begynt å bygge hus, nå får han aldri oppleve å se det ferdig. Han har vært den fineste pappaen. Han fikk oppleve å bli morfar til alle våre barn. Han rakk å føre meg til alters.

Så faller den siste tåren på lenge. Det er ikke flere tårer igjen. Jeg stenger av for alle følelser. Alle. Jeg skjønner at det er kroppens egen forsvarsmekanisme. Tårene hjelper ikke meg, tårene hjelper ikke pappa. Så jeg skrur det av. Jeg holder hånd, jeg forteller at han må våkne, for det er akkurat det han ikke gjør. Han våkner ikke når han skal, han puster ikke selv, og de nye bildene viser at den akutte hendelsen førte til blokkeringen av blodtilførsler opp til hjernen. Han har skader på begge hjernehalvdelene.

Pappa lever, men vi vet ikke hvem han vil være om han våkner. 

Legene sier noe som blir det siste lille glimt av håp jeg tviholder fast ved:

“Vi behandler ikke for en hver pris, vi må vite at det finnes et håp for et verdig liv”

Legene fortsetter behandlingen, det betyr håp. 

Pappa våkner – etter 6 dager i koma.

Han er fullstendig lam..

Gleden over at han har våknet skiftes sakte men sikker over til usikkerhet og trishet. Han bare ligger der. Vi vet ikke om han hører oss. Vi vet ikke om han forstår.

Pusten hans går ikke forbi stemmebåndet, fordi han ligger på trakeostomi, derfor er han helt stum. Men så skjer det som for meg blir vendepunktet i sorgen. Jeg vet ikke om han hører alt jeg sier, men når jeg spør om han kan åpne øynene høyt for meg, så gjør han det. Han mimer noe, men det er vanskelig å tolke. Så begynner han å synge slik bare en stum mann kan. Han lager tikkelyder med tungen, og ut kommer melodien av låta “popcorn”.

Da renner tårene, for jeg vet at det er akkurat min pappa som ligger der.

Ett år har gått. Et langt arr på brystet, og en stokk i hånden, du den beste pappaen og morfaren vi kan få. Vi er de heldige

Alle trenger vi en hånd å holde i <3