Det er fortryllende å ha dype samtaler med to snart fire år gamle barn. De har nådd en alder der de er genuint interesserte i det som skjer, ikke bare med dem selv, men også livet og verden utenfor. Store spørsmål skal besvares, den siste uken har jeg fått spørsmål som: “Hvorfor er han brun i huden?”, “Hva er egentlig stjerner?” og “hva betyr et liv?”
Noen spørsmål er enklere enn andre, og noen ganger hviler det utfordringer i å skulle forklare hvorfor og hvordan; som da jeg skulle forklare hva et liv er. Jeg fortalte: “alt som lever har et liv, mennesker, dyr og planter, og den tiden fra vi er født og til vi dør, kaller vi et liv”. Datteren min kikket forundret på meg, så sa hun mens hun grep begge hendene sine rundt livet sitt og sa: “men er ikke dette et liv?”.
Med to veldig sultne mager før middagen, ble mage et sentralt tema denne kvelden, og er det en ting mine barn kan snakke lenge om, så er det nettopp mager. De vet av bak huden finnes tarmer, og magesekk. De vet at når man blir sulten så får man vondt i magen, og at den dessuten kan rumle, eller “rope på mat” som de sier. Og midt på magen finnes det nok et spennende samtaleemne, der finner man nemlig navlen:
De vet at alle mennesker og alle dyr har en navel, vi har lett den fram på hunden, kattene og kaninene, og de vet at mamma sin navel ble “litt stygg” da de to lå inni den, for da de to lå inni magen til mammaen sin, så ble magen sååå stor av navlen sprakk litt. Da har vi plutselig gått over til enda et langvarig samtaleemne, nemlig barn i magen:
Barn i magen og navelstreng henger også sammen, for da de ble født klipte jo pappa av navelstrengen. De kan riktignok ikke huske om det var vondt, men de tror det gjore litt vondt.
Samtalene er uendelige, og da de i dag spurte om babyer kommer ut av navelen, så fant jeg ut at jeg like gjerne kunne fortelle de den brutale sannheten. Jeg forsatte derfor samtalen: “Nei, babyer kommer ikke ut av navelen. Dere vet jo at babyene vokser seg store inni magen, så hvor tror dere at de kommer ut?”. Det var like før leggetid, så da jeg spurte vandret vi opp trappen til soverommet, og forslagene kom løpende: “ut magen?”, det virker naturlig nok, og stemmer jo i mange tilfeller. “Ut her?” var neste forsøk, hun spurte mens hun holdt seg over puppene. Også en god gjetning tenkte jeg, for de vet at pupper er sentralt sammen med babyer, det er der de får maten sin i fra. “Ut halsen?” var neste forsøk, da fant jeg ut at jeg fikk fortelle det hele:
Jeg startet med å fortelle at noen faktisk får babyene ut av magen, men at det da er når mammaen ikke kan få babyen på vanlig vis; “.. så da må doktoren hjelpe til, skjære opp magen og løfte babyen ut” sa jeg og brettet dyna rundt kroppen på den ene datteren min da jeg fortsatte: “men egentlig som kommer babyene ut av tissen”…
… Ansiktsuttrykket endret seg fra ivrig lyttende, til total forvirring i brøkdelen av et sekund, øynene fikk en automatisk dragning ned til underlivet mitt før det fløy like fort tilbake til øyne mine mens hun sa: “Meg?” “Ja” svarte jeg, og så brøyt hun ut i en krampelatter som smittet like over på meg. En stemme i andre enda av rommet lo med da hun sa: “fortell det til meg også!” Jeg flyttet meg til andre siden av rommet, og gjentok mine ord.
Vi lo så tårene trillet: Jentene – fordi de nettopp hadde fått vite den brutale sannheten av hvordan et barn blir født. Jeg – fordi deres respons, deres uttrykk da dette sank inn, et er uttrykk jeg kommer til å ta med meg i grava.
– Det hadde de ikke trodd nei!
