Om nøyaktig en måned, er vi to mann og kone (!) som side og side sitter og nyter bryllupsmiddagen..
Det er så sykt, for dagen som vi har ventet på i noe som har virket som en halv evighet, er nå bare en måned unna, kun 31 korte dager. Jeg forstår liksom ikke hva i alle dager jeg skal finne på når dette bryllupet er over, hva skal jeg da la tankene drive ut om, hva skal jeg da pusle med når ledig tid melder sin ankomst. Jeg føler at jeg mer eller mindre har planlagt bryllup fra februar 2016, og at det har blitt en del av rutinene mine.
Men det er nok en rå for at noen nye prosjekter settes igang, så kjedelig det kommer det ikke til å bli.
Nedtellingen av dager er i gang! Så det slår meg at jeg ikke har tid til å sitte her! Haha. Symaskinen venter fra tidligere i dag, brudepikekjole nummer to er igangsatt!
Hvor fantastisk hadde det ikke vært å ha en fjernkontroll på sitt eget liv? En knapp til å sette verden i slow mo’ når man får følelsen av at det renner bort som sand mellom fingrene. En pauseklapp til å stoppe opp på de mest fantastiske øyeblikkene. En volumbryter så man kunne skrudd ned lyden på barna når de bråker på sitt verste.
I dag skulle jeg ønske det fantes en spoleklapp så dagen kunne ta slutt, og morgendagen komme.
Jeg våknet før klokken var slått 06:00 av et lys fra vinduet så blendene sterkt at det slo meg hardt i hodet. Det er ikke en gang morgensol i nordviduet, og ute var det overskyet. Minutter senere var jeg på desperat leting etter medisiner.. Så desperat, til så liten nytte! Dette er så jævelig dårlig gjort, skrek jeg. Jeg visste at det allerede var for sent med medisiner, de medisinene som ikke virker selv når jeg tar de i tide.
Bare et migreneanfall, ikke noe alvorlig, ikke noe farlig. Migrene, et negativt ladet ord, et ord jeg føler er brukt opp, en sykdom der man ikke kan finne noe fysisk galt ved en undersøkelse. En sykdom som heller ikke gir utslag på blodprøver eller bildediagnostikk – er det ikke bare vondt i hodet? Det er en sykdom som for meg er min daglige angst og min hverdagsfrykt.
Jeg må passe på så jeg får nok søvn, men hva når migrenen setter i gang mens jeg enda sover? Jeg må ta medisinene så fort jeg får aura (synsforstyrrelsene før hodepinen), men hva når migrenen setter i gang før jeg har åpnet øyene for dagen? Jeg ungår mine triggere. Medisiner: Betablokkere, NSAIDs, Triptaner – jeg bruker alt, det er ikke medisinene jeg mangler, de lar seg bare ikke virke!
– Er det ikke bare vondt i hodet? Da jeg var 14 år og fikk mitt første migreneanfall så lå jeg med hodet i fanget til mamma, jeg skrek i panikk: “Jeg dør!” igjen og igjen. Jeg tror ikke jeg dør når jeg har hodepine, jeg vet i dag at jeg ikke dør når jeg har migrene, men smertene er de samme. I dag gråter jeg kun stille, men jeg gråter hver eneste gang.
Før barna rakk å stå opp hadde jeg tilbragt halvannen time i fosterstilling på sofaen med sovemaske over de lysømfintlige øyene, med untak av da jeg hang over doskålen og kastet opp til det ikke var mer igjen å hente. Migrene er mer enn bare vondt i hodet.
Da barna sto opp fikk jeg meg ikke til å lage frokost, jeg bare lå der i sofaen ved siden av dem med tårer som rant nedover kinnene. Jeg klarte å sette på en film, men de måtte skru ned lyden, og da de kranglet gråt jeg mer, da gråt de med. De holdt hendene mine, det er ikke første gang de har sett mammaen sin ute av stand til å fungere. Migrene er mer enn bare vondt i hodet.
Jeg ringte til pappaen, jeg sendte melding om hjelp – men han var på jobb uten å se det. Halv 10 ble barna hentet, jeg hadde fått tak i deres farmor som reiste så fort hun fikk min melding om hjelp. “De har ikke fått mat!” var mitt siste ord, og jeg hørte de forklare:”Mamma er ikke i form, så hun gråt, og vi gråt!”
– migrene er mer enn bare vondt i hode
Da klokken var 15 våknet jeg igjen til liv, men enda ligger jeg her, under dynen på sofaen. Jeg fikk gleden av å si god natt til mine barn, men da de var uenige om at det var natt så sa jeg:”I dag klarer jeg ikke å diskutere med dere, når mamma er syk så må dere være snille og høre. Jeg orker ikke krangle for hodet mitt tåler det ikke!” og er det ikke da rart at mitt barn på fire år svarer: “Men i morgen mamma, da kan vi vel krangle igjen?”
“Ja, i morgen er jeg frisk, da kan vi krangle igjen” og så lo vi, lavt men ekte, for jeg forsto at de heller vil ha en mamma som kan bli streng, enn en mamma som er syk.
På lørdagen kom de to forloverne mine mens jeg enda gikk rundt i undertøyet og var på vei til å sette på morgenkaffe! Med bind for øynene og en iskald breezer i hånden startet den fantastiske dagen med champagnefrokost, poledance og lunsj på brygga, før vi reiste tilbake til forloveren min og nøt årest fineste solskinnsdag, med så mye latter at magen enda står i kramper, mye bobler, og morsomme leker. Den ble en sen middag, og så dro vi på byen!
19 timer med et stort glis, og jeg lover dere, jeg er sliten enda.. Men fy f. så gøy vi hadde det!
Livet mitt har blitt en stor blonde! Eller er det kanskje boble det kalles, det spiller ingen rolle, for jeg lever både i en boble og inntullet i en gigansisk blonde alle ledige øyeblikk av min tid.
Jeg hadde et mål, og det var å sy de fem kjolene (brudekjolen, 2 brudepikekjoler, 2 forloverkjoler) før 1. mai. Nå er det 5 mai, og så mange som ingen av kjolene er ferdige. Jeg får rødt utslett og hyppige åndedrag, men mamma mener jeg ikke trenger å stresse. Det er bare det at jeg og mamma er lagt av det samme materialet, to “siste-liten” personer. Så jeg vet jo at det kommer til å bli noen intense sytimer framover. Mamma som jeg trodde jeg skulle sy alt dette sammen med, hun syr bunader på høygir om dagen, så det er flere trøstene ord om at “detta klarer du Stine!” enn hender i arbeid på bryllupsprosjektene.
Jeg ber de som er rundt meg ta bølgen hver gang jeg når meg et lite delmål, og de er alle så snille og løfter armene i været for meg. Jeg innser at jeg har begynt å bli tullerusk når det kommer til disse blondene. Noen ganger får jeg lyst til å kjefte på de, andre ganger tror jeg vi skal være sammen for evig og alltid, så da jeg førte opp sytid i kalenderen min, skrev jeg ned at jeg skulle sy blonder den 17. juni – altså uken etter bryllupet. Forhåpentligvis så er jeg ferdig med blondejobben litt før den tid.
Denne uken har sola vært min beste venn, og jeg har jobbet hardt med brunfargen sammen med blondene. Det tar jo ikke noe raskere tid å få litt farge til bryllupet og den hvite kjolen, så dette været har passet helt fantastisk bra!
Men den største trøst i frustrete sytimer for hånd, er at resultatet blir 100 % magisk! Jeg er glad jeg ikke visste hvor mye jobb jeg hadde foran meg, men aldri om jeg kommer til å fjerne så mye som en liten blonde, for å gjøre jobben litt raskere.
Da jeg våknet denne fredelige morgen, med lyseblå himmel så langt øye kunne se, og fuglekvitter igjennom vinduet, så smilte jeg. Et par minutter etter kom ei nyoppvåknet liten frøken og krøp opp i pappas tomme side av sengen. Vi lå 10 minutter og snakket før en til liten nyoppvåknet frøken krabbet opp i mellom oss to som allerede lå i den litt for smale dobbeltsengen.
Jeg jaget de surt ut av sengen, fant fram dagens klær og ga de hver sin bunke:” Se her, i dag har jeg funnet fram sommerklær til dere for i dag skal det bli glovarmt ute” og de bare:
“ÅÅh, mamma, jeg klaaarer ikke!”
“UUUh, hun var nærat meg!”
Med strømpebuksa på knærne kastet hun seg bakover og satte i gang med den uutholdelige sutrete sytestemmen. Jeg kjente det boblet i meg, ikke klar for å tolerere sytete kranglefanter så tidlig om morgen, “DET ER NOK! Tror du at den strømpebuksa tryller seg på jo sintere du blir? Eller kunne du kanskje spurt om litt hjelp uten å bruke den stemmen her – UUUWÆÆÆ, JEG KLAAARER IIIKKEEE!!” Svaret var: “Jeg vil ikke i barnehagen!” Jeg satte meg ned ved siden av henne, telte til ti, tok et stort magadrag og sa:”Nei, jeg forstår at du ikke har lyst til det, men du vet det at jeg er nødt til å jobbe, og dere har turdag i dag!” – Det var så klart ikke det jeg sa i det stille mens jeg telte til ti, for det var nok mer som dette, og her har jeg kanskje pyntet litt på sannheten – Haha, jah dere kan tro at jeg har lyst til å ha dere hjemme – møkkaunger – i dag blir frokosten i barnehagen!
Men det var ikke en slik mamma jeg skulle bli. Jeg elsker jo tiden med barna, jeg har de mer enn gjerne hjemme en dag om de har lyst til det. Det er jo nettopp den ekstra tiden med barna som gjør at jeg elsker den fleksible arbeidstiden min. Men før jeg rakk å tenke mer på den saken så hev jeg meg til igjen og ropte ut i ren frustrasjon:” STOOOOPP! Kan dere vær så snill å stoppe!!” For der foran meg sto de å kjeftet på hverandre, hun ene sa:” Det heter ikke meelon, det heter melon!” Og den andre svarte: “UUh, JEG SIER DET! MELON!” “Ne’ei, du sier meelon, ikke melon!”
Jeg sverger, jeg kunne filleristet de, men i stedet jaget jeg de ut i bilen. Tok en ny runde med krangling over hvem jeg skulle ta på setebelte først. Før jeg satte av gårde med et mål for øyet – barnehagen!
Viktigere enn blomster, viktigere enn kjolen, dressen og kanskje til og med maten, er for meg en bryllupsfotograf. For når alt kommer til alt, så spiller det ingen rolle om kjolen kostet mye eller lite, i etterkant spiller det ikke en gang noen rolle om maten var kald ved servering, det er uansett ting som blir glemt. Men det man aldri glemmer er øyeblikkene når de er fanget i et bilde som vi kan se tilbake på. Minner sløres bort, og forandres, men et bilde forblir det samme, og det helt spesielle med bilder er at de vekker fram lukter, lyder og følelser fra de øyeblikkene de ble tatt.
Er det en ting folk angrer på etter et bryllup så er det at man føler man har for lite og eller for dårlige bilder av den fantastiske dagen i livet!
I vårt bryllup den 10 juni, skal Elisabeth Figenschou Jølstad være vår fotograf igjennom hele dagen.
Jeg startet letingen etter vår fotograf på internett, og søkte opp fotografer i nærområdet. En fotograf er ikke bare en fotograf, de har forskjellige stiler de som vi. Da jeg fant Elisabeth Figenschou Jølstad på nett, så krysser jeg hvert lille bein i kroppen for at hun hadde ledig den 10. juni og ønsket å stille for oss. Jeg kjente at jeg ble glad i hele henne igjennom hjemmesiden, og jeg elsket bildestilen som er romantisk og følelsesmessig.
Sist uke var vi på ekspidisjon av fotograferingssted. Jentene fikk møte Elisabeth, noe jeg tror er veldig fint så de blir litt kjent til vi skal ta bilder på bryllupsdagen. Jeg har nå kommet fram til fire fotograferingssteder, og det har mest med været å gjøre. Er det strålende sol, må bildene tas der det finnes noen trær å søke skygge i, slik at vi slipper å få de harde skyggene og mysingen på bildene. Blir det regn må vi under tak, og blir det sånn passe så har vi to andre fine passer.
God dialog med fotografen er helt fantastisk, og enda bedre er det når tankegangen vår er tilnærmet lik. Dette kan ikke bli annet enn bra!!
Det hviler ingen tvil på mine skuldre om at hun kommer til å få det beste ut av vårt bryllup igjennom en kameralinse, og jeg gleder meg allerede nå til å se tilbake på bryllupet igjennom bildene som jeg kan ha for evig og alltid.
Dagens 4 års minne på facebook, og jeg bare “WHAT!? Du tuller?”
Jeg vet jo at vi fikk to barn født i uke 32 + 5, noe som tilsvarte at de var godt under gjennomsnittet små. I og for seg store til å være født så tidlig, og som tvillinger, men allikevel, så innmari små!
Jeg hadde forutsett og planlagt den ene krangelen allerede før de var født, helt uten å vite det til tross.
Jeg forsto tidlig i mitt liv som tvillingmamma, at det å være tvilling innebærer en del konkurranse. Jeg husker all konkurransen jeg hadde med min 6 år eldre søster. Det var førstemann til bilen for å sitte foran, ellers så var det om å gjøre å være tidligst oppe om morgen for å få fatt på fjernkontrollen, det til tross for at jeg egentlig ikke hadde tid til å se på tv. Det handlet bare om det å “vinne”! Mine ods var meget dårlig, ettersom søster ble bilsyk fikk hun sitte foran, og hun var både tyngre og strekere enn meg i kamp. Mitt ess var så klart å begynne å hylskrike, for da var det storesøster som hadde det med å få skylden, hun var jo tross alt størst, og burde vite best.
Det jeg ikke visste om livet som tvilling, var at hver minste lille ting i livet skulle utartet seg til å bli en konkurranse. Det er ikke bare førstemann til bilen, og selv det er en tragisk konkurranse ettersom de har fast plass i baksetene. To glass med saft måles opp, for å se hvem som fikk mest. To bananer blir sammenlignet for å se hvem som fikk størst. Barna mine har sluttet å gå, fordi de alltid konkurrerer om å være først. Det er livsfarlig å sette de på hver sin sykkel ved siden av hverandre, for de tråkker på som om det sto om livet, helt uten å ha balanse og vett til å se i retningen de sykler. Den ene hyler når den andre pusses tenner på, de skal jammen være ført selv til senga! Spiser de is, så er den smeltet før de har fått den i seg, og de er bare fordi de er livredde for å spise den opp før den andre, for da smeller det hver gang: “Du har ikke i’ is, det ha’ar je’eeg!”
Jeg er på nippet til å bli gal! Så da vi satt i bilen på vei hvem fra barnehagen, og kranget om hvem som var eldst, hvem som var størt, hvem som hadde lukket sin dør og så over til hvem som hadde lengst navn, så smalt det fra denne mammaen:
“Otilie du har 6 bokstaver i ditt navn, Olivia du har 6 bokstaver i ditt navn, DET ER LIKE MANGE BOKSTAVER, LIKE MANGE VOKALER, LIKE MANGE KLAPP – SÅ LIKE LANGT! Jeg er ikke helt dum heller, så KUTT DET UT!”
– det var den ene krangelen jeg fikk de til å avbryte uten at en av de måtte hviske en siste gang så jeg “ikke hører” det: “Min banan er større enn din banan!”
16 dager igjen til datoen er 17. mai! “Det er da Norge har bursdag!” roper jentene ut når jeg spør de hva som skjer den 17. mai. For meg er 17.mai barnas festdag, det er virkelig en dag som handler om dem, der de kledd til fest går i lange tog og synger og roper “hurra hurra hurra”. Selv gikk jeg i nesten et tiår med en saxofon i armene og spilte 17. mai inn foran rekkene med klasser og barnehager bak oss.
Nå som jeg er mamma, har 17.mai blitt en helt ny opplevelse, men om mulig også enda bedre! Det er fantastisk og samles med så mange om en felles fest – man blir glad av det!
– For det er Norge i rødt, hvit og blått ! –
Det slår allikevel aldri feil at jeg 16. mai står i klesskapet på desperat let etter hva jeg skal ha på ungene og meg dagen etter. Jentene og jeg har bunad, og derfor glemmer jeg rett og slett at når klokken er 16, og vi skal videre fra fest i gatene til en middag hos familie eller venner, så finnes det ingenting som er mer behagelig enn å komme seg ut av bunaden og inn i et annet festantrekk.
I år blir det første gang siden jeg ble mamma, at jeg faktisk er klar med antrekket før den 16. mai! Jeg har nemlig plukket hjem noen nydeligheter fra Ellos! Jeg har fått en liten elsk på Ellos kolleksjonene til Ellos: Klærne er lekre, prisene lave, snittet perfekt, leveringen rask og jeg finner hele antrekk på samme sted
På Ellos, finner du nå en samling av vårens “TID FOR FEST” antrekk, i dameavdelingen kan du finne din favorittkjole, blant en rekke lekre kjoler med myke silhuetter og et romatisk design – Blomster, blonder og volanger i alle fasonger. I tillegg selger Ellos antrekk fra en rekke kjente merkevarer, som Zizzi, Gant, Adidas, sprit og mange flere.
I barneavdelingen finner du også en stor samling under: TID FOR FEST – Kids. Kanskje det er flere småprinsesser der ute som ønsker seg en nydelig tyllkole til 229 kroner?
– Vær tidlig ute, for varene forsvinner raskt!
Jeg kan snakke på vegne av både jentene og meg at vi har fått oss nye favoritter i klesskapet! Rosa, tyll, gull og glitter – for jentene er det ingenting som er mer perfekt enn det! Og ballerinaskoene skulle de gjerne ha slitt ut alt om det ikke var for at jeg er streng og sparer de fra utelek fram til 17.mai, og også bryllup 3 uker etter!
Selv har jeg allerede fått brukt denne rålekre kjolen flere ganger alt, og jeg husker ikke sist jeg fikk så mye komplimenter for en kjole. Jeg kunne helst gått i kjoler hver eneste dag, for det finnes ikke noe som er mer behagelig. Dessuten elsker jeg når jeg kan gjøre variasjoner i et plagg bare ved å for eksempel knyte på et belte som jeg har gjort på bildet over.
Da er vi på andre dagen med søm til forloverne mine, og forhåpentligvis blir vi ferdig med to kjoler i dag. Stoffene til kjolene deres er helt fortryllende lekre. Det ene stoffet med utstående blomster snublet mamma og jeg over da vi var på saab tekstil i Oslo, vi grep tak i det på likt og ble helt nødt til å ta med en meter hjem. Kjolene blir like, men i forskjellig fargenyanse, så nå må jeg legge fra meg dataen og fortsette syingen 😀
