Jeg finner ikke hårbørsten, så jeg kan like gjerne legge meg ned og gi opp det hele.

Siste dag i høstferien. 

Jeg er den første til å stå opp, ganske så unormalt med tanke på at vi er fem mennesker i dette huset, og jeg ett av b-menneskene. Min oppvåkning skyldtes ikke en lystig fugl som kvitteret på utsiden av vindu, min oppvåkning skyldes min egen kropp som brått og brutalt ropte: DU HAR FÅTT MENSEN!

Jeg rakk på underlig vis, uten at et eneste av de tre barna våknet, å trakte meg kaffe og sette meg ned i sofaen med en tanke om at morgen egentlig ikke var så verst allikevel. Det var rett før jeg hørte den umiskjennelige krafsingen i etasjeskillet over hodet mitt. Det går ett grøss igjennom meg da en stemme inni meg roper: ROTTENE HAR FLYTTET INN I HUSET FOR VINTEREN!

På et tidspunkt er hele huset våknet til liv. Det krangles litt mellom de to eldste barna, det sutres fra den forkjølte minste jenta, og mannen setter på TV. Det er akkurat litt for mye lyd, jeg må reise meg.

I gangen er det ikke til å få gått, jeg snubler over fire par med sko, og hvorfor i alle dager står høytrykkspyleren innendørs? Jeg tråkker på en leke som plutselig våkner til liv. Jeg skvetter så kaffen skulper over kanten, samtidig biter jeg meg selv i kinnet for å unngå banneordet som var på vei ut.

Det er på tide med frokost, med det ser ut som det har vært krig på kjøkkenet. Det er ikke det at det vil ta så lang tid å tømme oppvaskmaskinen og fylle den igjen, problemet er bare at det ligger matrestene i vasken fra i går. Eller mat som jeg tror blir en forråtnet illelunktend giftblanding så fort restene havner i sluket. Neseborene mine dirrer.

Jeg beveger med over til badet for å pusse tennene, Jeg blir stående oppå et fjell med klær å gjøre det. Vi har jo vært på hyttetur, så jeg må tåle at klesvasken blir unormalt stor på et 6 kvm stort bad beregnet på fem personer.

Det er ikke det jeg tenker, i stedet er det noe slikt som;

Jeg får det ikke til jeg. Jeg skjønner ikke hvordan dette skal gå. Snart forsvinner jeg, borte vekk, gjemt under ett tårn med klær, rot og skitt. Vil noen i det hele tatt legge merke til at jeg er vekk? 

De to hundene våre farer inn utgangsdøren som om de hadde djevelen i ryggen, det har blitt kaldt, men ikke så kaldt av sølen utenfor har frosset til is. Jeg blir stående og kikke på de plutselig tusen perfekte fotavtrykk laget av søle som brer seg igjennom hele huset.

Snart blir vi vel syke alle mann, så skittent det er her. Jeg tror jeg er i ferd med å måtte gi opp. 

Jeg går inn i dusjen, det er ikke annet å gjøre.
I dusjen synger jeg høyt på de dystreste sangene jeg kommer på. Du har vel sett: Le Miserable?

Kanskje er det derfor jeg ser meg selv som Fantine (Den unge moren som til sist må gi opp livet) mens jeg leter etter hjelp, nei, jeg mener hårbørsten. Men mitt slag er tapt…

I løpet av de fem minuttene jeg befant meg i dusjen, rakk tre jakker å bli slengt ut over gulvet, og skuffen med vanter og votter har blitt dratt ut over det hele. Dessuten kommer jeg til å måtte gå rundt med bustete hår hele dagen, for børsten er søkk vekk.

Jeg kan like gjerne legge meg ned, eller ringe en venn og be henne ta barna mine en ukes tid, bare slik at jeg rekker å rydde alle rom. For å rydde med tre barn i hus, er som å rydde mens tornadoen enda herjer der du bor.

I dag var jeg på nippet til å drukne i all elendigheten, jeg mener i-landsproblemene.

Takk for den nydelige høstferien vi har fått, og velkommen skal du være, vår aller kjæreste hverdag.

– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –