I natt fikk den to år gamle datteren vår, ligge i sengen vår. Hun holdt den varme lille hånden sin rundt nakken min, de små fingrene kilte meg mens øynene var tunge. Tårnene mine rant nedover kinnet og traff puten med et stille dunk. En tomhet, en sorg. Jeg lukket øynene og så foran meg en annen to år gammel datter i ruinene av et skred, et avsluttet liv til en hel familie, til så mange familier.
En ny start – Mandag 4. januar 2021.
Vi skjønte det jo, tiden med pandemi ville ikke være over i det vi la oss på nyttårsaften. Allikevel bar lyden av “2021” med seg lovnader om en bedre tid, en ny start. Kanskje hadde vi innerst inne håpet at viruset skulle forsvinne like raskt som det kom. En ny start var i løpet av sekunder byttet ut med en ny sosial avstengning da pressekonferansen fant sted i går ettermiddag.
I løpet av året 2020 har den verden vi kjente blitt fremmed for oss, og det har skjedd så raskt at det er skremmende.
Det er ufattelig å forstå hvordan det usannsynlige kan ramme et menneske og få livet snudd opp ned – året 2020 har rammet mange, forferdelig mange.
I dag går alle mine tanker til alle som starter 2021 i sorg, frykt og ensomhet.
“Når verden snurrer, så snurrer vi med”
– Henrik Ibsen 1867
Så fint innlegg, Stine. Jeg har klemt barna mine og mannen ekstra mange ganger de siste dagene. Og akkurat som deg, gråt jeg inntil toåringen min mens jeg tenkte på den lille jenta i ruinene.
<3