14 år med migrene har ikke gjort meg mye klokere på sykdommen
Skal, skal ikke, skal, skal ikke? SKAL. I frykt for å virke selvmedlidende har jeg bestemt meg for å dele det som skjer inni meg hver dag. Jeg har nå forstått at jeg må åpne opp, snakke ut og finne verktøy for å håndtere min egen frykt. Jeg er nemlig usikker på om det er anfallene med migrene eller frykten for ett som til syvende og siste gjør meg mest syk.
Jeg er 28 år og har hatt migrene siden jeg var 14. Et halvt liv kan kjennes lenge ut, allikevel kan jeg fremdeles ta på minnene fra denne dagen jeg for første gang opplevde det som senere skulle bli en del av meg, hodet mitt, hodet mitt, hodet mitt. Den dagen for 14 år siden trodde jeg hodet mitt skulle eksplodere, derfor skrek jeg i panikk til mamma som holdt meg og prøvde å berolige meg. Jeg var livredd, forsto hun ikke at jeg faktisk holdt på å dø. Jeg gjorde ikke det, jeg døde ikke, jeg hadde bare opplevd mitt første migreneanfall.
I dag er det flere måneder siden mitt forrige anfall, det gjør meg til den heldige, for mens noen har flere anfall i uken, har jeg anfall kanskje en gang i måneden, men oftest enda sjeldnere enn det om jeg klarer å unngå triggerne mine.
Etter et anfall kan jeg se at de rundt meg blir rystet, de for vondt på mine vegne, men så går dagene, så går ukene, og så slutter de helt å tenke på min migrene. Det samme gjelder ikke for meg. For hver dag som går etter et anfall blir jeg psykisk verre og verre. Det går ikke en dag, kanskje ikke en gang ti minutter uten at migrene farer igjennom tankesettet og får det til å gå kaldt nedover ryggen min. For jeg vet at en dag, blir jeg syk, det kan være i dag, det kan være i morgen eller neste uke.
Jeg har det som kalles Migrene med aura, hvilket betyr at migrenen min alltid starter med synsforstyrrelser. Så hver gang jeg ubevisst får tatt et raskt blikk på en lampe eller solen og får en liten flekk av blendelse på grunn av det sterke lyset begynner jeg å svette, samtidig som blodet forsvinner fra hender og føtter. Jeg går inn i en fryktposisjon fordi jeg tror jeg blir syk. Dette opplever jeg daglig, gjerne flere ganger hver dag.
Aller verst er det at jeg helt har sluttet å tillate meg selv å glede meg. Det er vondt å innrømme det, men det er sant. Skal jeg på en hyttetur, skal jeg til ei venninne på lunsj, det spiller ingen rolle om det er stort eller lite, så fort jeg kjenner den lille kilende følelsen i magen over at jeg gleder meg til det som skal skje, så kapper jeg av følelsen. Jeg nekter meg selv å glede meg, for gjør jeg det tror jeg at jeg kommer jeg til å bli syk.
På de virkelige store dagene, dager jeg vet jeg hadde gledet meg utrolig mye til om jeg ikke hver gang hadde byttet ut den kilende følelsen med et tanke som drar meg ned til mitt helvetet på jord. På de dagene, så er det ikke lengre usynlig at jeg frykter et anfall, på de dagene blir jeg blek og svetten begynner å piple. På de dagene spør mannen min meg “Stine, hva er det som skjer?” Antagelig tror han at jeg holder på å få et migreneanfall, men så er det bare en reaksjon på at jeg er redd for et. Kanskje er det ikke så rart at han da sier: “Du blir jo syk av å gå å tenke på at du kan bli syk”
Jeg har trodd at jeg hadde funnet en måte å kontrollere frykten min på. Jeg har trodd at om jeg tenker at jeg får migrene så får jeg det ikke. Derfor har jeg i steder for å glede meg over noe, byttet ut de tankene med å tenke at jeg sikkert kommer til å bli syk. Denne ulogiske formen å tenke på kommer nok fra at jeg ofte har blitt dårlig på dager jeg virkelig har gledet meg til. Så ved å grue meg over at jeg kan bli syk i stedet for å glede meg, går det kanskje bra?!
Slik startet det, jeg sluttet å glede meg over de store tingene. Siden jeg følte det fungerte begynte jeg også å dra de samme tankene inn i hverdagen. Hvis jeg tenker at jeg får migrene, så får jeg det kanskje ikke. Nå i dag tror jeg disse tankene har gått over til å bli en slags besettelse, som at jeg innerst inne tror at om jeg glemmer å tenke på migrene i løpet av en halvtime så vil den rekke å snike seg innpå meg bakfra og angripe.
Når jeg nå skriver alt dette ned, skjønner jeg hvor feil denne måten å takle frykten for sykdom egentlig må være, men samtidig ikke vet hvordan jeg kan få det til å slutte. Hvordan jeg i det hele tatt skal kunne slutte å tenke på migrene.
For er det en ting jeg vet med sikkerhet så er det at dagen fra helvete vil komme, igjen og igjen..
Kanskje er det flere en meg som har det på samme måte? I så fall håper jeg vi sammen kan dele erfaringer og finne bedre måter å takle det som ingen ser, men som hver dag fortoner seg i eget hodet.
– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –
Huff, det er som å lese om meg selv.. jeg fikk et hysterisk forhold til solbriller etterhvert, kunne ikke engang bevege meg ute i skumring (typisk tidspunkt for å gå til/fra jobb), fordi billyktene kunne trigge nye anfall. Jeg hadde etterhvert kronisk migrene med minst 7 anfall i mnd, med spenningshodepine på toppen. Nevrologen tvang meg til å teste ut både antidepressiva og epilepsimedisiner, fordi de kan ha forebyggende effekt på migrene for noen, men til slutt ble jeg godkjent for medisinsk botoxbehandling, som settes på nevrokirurgisk avdeling på sykehuset. Det ble umiddelbart en helt ny verden, fra å ha kronisk migrene gikk jeg til å være anfallsfri fra første behandling for 1,5 år siden nå. Jeg anbefaler det så inderlig, enten du får det dekket offentlig eller må ta det privat. Be fastlegen om henvisning til nevrolog for å diskutere det i hvertfall? Lykke til
Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, men jeg har heldigvis blitt kvitt noe av frykten nå som jeg har blitt bedre kjent med tiggerne 🙂 så lenge jeg får spist, drukket og sovet nok så får jeg sjelden anfall. Jeg må også tvinge meg selv til å ta pauser og få luft.
Prøver hardt å tenke positivt på det. Kroppen sier ifra når jeg kjører den for hardt. Og så lenge jeg får tatt paracet, drukket masse og lagt meg på et mørkt rom noen timer så fort jeg merker auraen, kan jeg fungere noen lunde normalt etterpå (selv om jeg ofte er litt lost og har “trykk” i hode et par dager).
Sender deg en stor klem og håper du finner ut hva som funker for deg!
Uff, det er vondt å lese hvor mye det faktisk hemmer deg. Jeg er “heldig” siden jeg får kun mild migrene, men til gjengjeld flere ganger i uka. For min del var det p-piller som gjorde vondt verre, etter at jeg slutta på det har jeg langt mye mindre migrene, men sliter ofte i svømmehaller med tung luft og klor, samme med undervisningssaler med tung luft og ubehagelig lys. Skulle ønske jeg hadde noe helt fantastisk vidundermedisin til deg, men kan bare dele det lille jeg har opplevd. Håper du får mange gode råd!
Hei😊 så lenge jeg sover, drikker og lufter meg nok harjeg ikke vondt i hodet.
Jeg tenker du har nok prøvd alt av medisiner, tips og triks. Men jeg syns det er verdt å tipse deg likvel, viss det skulle være til hjelp likevel😊.
Det er alså magnet. Det selges mot migrene alså😊. Jeg vet du kan kjøpe øyredobber (ser ut som sølv), sikker smykke og hårklemmer og? Eller en bit til å ha ved puten om natten. Meningen er at kraften i magneten skal “trekke” smerten ut av hodet. Jeg vet ikke om det hjelper på din type🙈 Viss du googler det, finner du info om det. Håper det kan være til hjelp😊🤞Lykke til…
Opplever det samme som deg. Det er så vondt å ha disse tankene og ødeleggende i hverdagen. Jeg har kronisk migrene (altså minimum 15 dager med migrene i måneden). Jeg fikk etter botoxbehandling og prøving av mange andre forebyggende, hvit resept på den nye medisinen, Aimovig. Denne betalte jeg selv før jeg endelig fikk den på blå resept. De første månedene var jeg så og si migrenefri. Helt utrolig. Tankene du beskriver så godt ble nesten borte. De siste månedene har migrenen kommet mer tilbake, men fortsatt bedre enn jeg var i utgangspunktet. Tankene er ihvertfall tilbake. Redselen for at et nytt anfall kan dukke opp når som helst. Det er så ødeleggende for livet. Jeg vet ikke hva man får gjort med disse tankene. Jeg tenker vel at, ja da kom det igjen. Jeg må bare stå den over og håpe det er lenge til neste gang. Forferdelig følelse. Skulle gjerne hatt noen tips til å bryte ut av disse negative tankerekkene jeg også…
Takk for at du deler❤️
Hilsen CH.
Jeg må bare si tusen takk for at du deler! Jeg kjenner meg sånn igjen i ordene dine. Har selv vært plaget med migrene i 14-15 år. Har to typer migrene en med aura og en med aura. Av og til vet jeg ikke hva som er verst, redselen for å få migrene eller å faktisk få det. Nå går jeg på blodtrykksmedisin for å forsøke å redusere anfallene, men usikker på om jeg syns det hjelper. Godt å lese at det er flere enn meg som har det sånn! Ikke alltid lett når man har en usynlig sykdom..
Ser du nevner triggere, hva slags trigger kan utløse et migreneanfall?sliter selv med aura før migreneanfallet og kan f.eks ikke spise tomat, skinke og bacon.
Hei 🙂 jeg har det på akkurat samme måte dessverre, bare at jeg gjør det med omgangssyke og ikke migrene.. jeg er også nesten mer redd for frykten ell selve sykdommen men klarer ikke å skjønne hvordan jeg skal slutte å tenke på det, da jeg tenker på det på en eller annen måte hele tiden hver eneste dag!
39 år og har hatt migrene siden eg var 6 år. Anfall slik du beskriver dine. Ingen dager uten antydning til «murring». Vet ikke kva det vil si å ikke kjenne ubehag i hodet. Konstant frykt for anfall. Tør ikke glede meg, må alltid ha med solbriller i tilfelle «feil» lys. Foretrekker skumring. Men kan jo ikke forvente at alle på jobb vil sitte i dempet belysning… spiser rett, sover nok, unngår alkohol og snop…
fikk et litt bedre liv etter at det viste seg at Zomig/Zolmitriptan 5 til 10 mg tar «toppene». Smerteterskel er godt utviklet etter lang migrene-erfaring så det skal mye til før eg gir etter…med full jobb og tre barn er det bare å stå på…. tar tablettene stort sett daglig og frykter de skal miste sin virkning over tid…orker ikke tenke på det -da blir eg livredd og frykter hvordan eg skal klare hverdagen….. med konstant ubehag er det ikke lett å være helt tilstede som leder, mamma, kone og venn… med hyppigere store anfall er det enda vanskeligere…
Skal sies at «alt» er prøvd ut, bådelegemidler og alternativt…. eneste ønsket eg har er et nytt hode 😅
Har du prøvd den nye forebyggende medisinen Aimovig også? Mine plager har vært tilsvarende som dine i varighet og omfang. Siden jeg begynte på Aimovig har jeg i snitt hatt et anfall i måneden. Hodepinen er helt borte. For noen har denne en fantastisk virkning, og har du ikke prøvd den ville jeg sjekket det ut. Jeg har fått et nytt liv – uten konstant frykt for neste anfall.
Så godt å lese andres ord på min egen frykt og hverdag. Jeg får helt noia hvis noen skal ta bilder av meg meg blitz. Da lukker jeg øynene med vilje og må bare tåle at nesten ingen bilder er av meg med åpne øyne 😂 Lampene er alltid dimmet hjemme hos oss. Og sånne moderne lamper med gjennomsiktig kuppel- ett mareritt 😂
Men frykten for ett anfall er nesten alltid verre enn anfallet i seg selv…
Håper du finner en måte å håndtere frykten på ❤❤
I likhet med alle over. Har også jeg migrene, med flere anfall i uka. Er jeg rask nok, hjelper Zomig godt, men jeg kan ikke bruke kopipreparater. Da trenger jeg mer enn dobbelt så mange tabletter. Og er likevel ikke sikker på virkningen. Det viktigste for meg er at jeg ikke lar migrenen styre livet mitt, men legger planer som om den ikke eksisterte. Lett å si, men det fungerer for meg. Noen ganger greier jeg ikke å ta medisinene tidlig nok, og da må planer kastes om på. Men slik må det bare være. Jeg er heldig som er ferdig med både småbarn og jobb, men vet godt hvordan det er også. Jeg har ingen kjente triggere når det gjelder mat og drikke, men stress og for lenge mellom måltidene er å be om anfall (og jeg er god på begge deler). Man skal være forsiktig med å råde andre, men du har det jo ikke godt slik du lever med frykten nå. Synes det er flott at du tar det opp, og ønsker deg lykke til med alt du har å styre med. 🤕
Fikk migrene etter fødsel nr 2. For ca 2,5 år siden. Fikk det bare en dag etter fødsel. Begynte med flimmersyn. Tenkte det var fordi jeg nettopp hadde født. Siden har jeg hatt aura anfall en gang i blant med mnd i mellom. Plages mye med svimmelhet i ettertid etter aura anfall og gjerne stiv nakke osv. I begynnelsen var jeg så redd. Trodde jeg besvimte eller mistet synet helt. Siden første anfall var jeg sikker på at noe var alvorlig galt med meg. Så disse 2 årene har jeg gått til legen ganske ofte. Tatt utallige undersøkelser kun for å berolige meg på at alt er som det skal. Den frykten som har bygd seg opp er forferdelig. Jeg fikk så mange andre symptomer i ettertid som legene mener er angst. Angst fordi jeg opplevde migrene anfall som om min siste time var kommet. Var iallefall 1 år jeg nesten ikke turte gå langt hjemmefra. Eller å være aleine. Nå har jeg lært meg å takle det litt bedre. Fordi jeg vet hva det er. Men syntes enda det er skummelt. Kjenner kroppen har en terskel. Reagerer på stress, lite søvn, sollys. Håper bare en dag det forsvinner helt. Skjønner hvordan du har det. Klem
Hei !;) Skal ikke gi deg noen tips om migreneforebygging, regner med du har prøvd det meste etter så mange år 💔 men vil gjerne anbefale deg å søke noen til å hjelpe deg med frykten 🙂 en psykolog/psykiater eller lignende som kan hjelpe deg med tankesettet? Du har sikkert tenkt på det selv, eller kanskje du allerede får hjelp av noen.. jeg ser du ikke ber om råd akkurat, men vil allikevel anbefale deg å prøve hvis du ikke har forsøkt 🙂 ettersom det virker som om frykten din lammer deg litt.. og det hadde sikkert vært fint å lære seg å liksom takle frykten eller å få svingt seg unna det værste ❤️
Hei😊 må først bare så si at innlegge ditt var fantastisk og lese❤ grunnen før at jeg kommenterer ( kunne vært mye flinkerer til det) er at vi har en gutt på 8 år som nettopp har fått diagnosen migrene. Dette er ikke helt nytt, han har hatt noen annfall innimellom i noen år nå. Men det har faktisk tatt seg opp nå når han har vokst. Han er ikke hart rammet, ca 2-3 annfall i måneden. Menn kjenner på at det er nåkk også, det skjer som regel etter skolen da han er sliten. Og setter han helt ut i et halvt døgns tid og noen ganger dagen etterpå. Men så er d sånn at jeg kjenner på litt av d samme du har…angsten for at han skal blir syk. Når vi har plalagt noe, han er innvitert i bursdag…el andre ting. Kjenner det settet meg ganske mye ut😔 kanskje det kan være en ide og snakke med noen om d…gjør du det? Hilsen et bekymret mamma❤
Har sønnen din aura sånn at han vet at no kjem et anfall gi han en banan eller to og få han til å sitte i ro eller legge seg nedpå en halvtime-time det kan stoppe anfallet brokkoli er også lurt å like for det er visst også bra mot migrene så legen som diagnostiserte min sønn , min sønn hadde forvarsel/aura så når det kom var han snar med å ete et par bananer og klarte på den måten å stoppe mange anfall fra å bryte ut
Hei!
Jeg har kronisk migrene med aura og kjenner meg godt igjen i det du skriver. Migrene anfall kan sette spor og etterlate traumer slik du beskriver. Det har hjulpet meg mye å ha samtale med psykriatisk sykepleier for å få hjelp(verktøy) til å takle sykdommen (og frykten). Det finnes ulike måter å få hjelpen fra, feks via fastlege, dps, privat psykolog, rehabiliteringssentre, nevrolog som henviser videre eller smerteklinikker. Sist nevnte opplever jeg er svært gode på dette område med å takle smerter og sykdomhåndtering.
Det er ikke greit å leve slik, det går jo ut over livskvalitet og livsglede. Noen ganger behøver vi hjelp til å hjelpe oss selv. Det fjerner gjerne ikke migrenen men det vil gjerne redusere frykten din og gjøre at du ikke føler at livet ditt blir like styrt av sykdommen i det minste.
Til slutt er tips! Det høres kanskje rart ut, men… Finn tre ting du er takknemlig for hver dag og gjør minst tre ting som gir deg glede hver dag. Skriv det gjerne ned og/eller si det høyt til noen. Det kan være vanskelig i starten å finne noe, men for meg har det hjulpet å få vekk fokuset fra frykt til noe positivt og å føle mestring.
Det er en vanskelig balansegang å prøve å unngå triggere (fornuftig håndtering av sykdommen) og det å utvikle angst (et nervesystem i ubalanse som ser farer overalt). Når vi prøver for hardt å kontrollere det (delvis) ukontrollerbare, ender vi (paradoksalt nok) ofte opp med å miste enda mer kontroll. Jeg har også slitt mye med migrene, men det har vært knyttet til perioder i livet med mye stress, arbeidspress og for lite søvn og hvile; kort sagt i perioder med utbrenthet. Å roe ned har i det lange løp funket mye bedre på meg enn både triptaner og botox, men baksiden av medaljen er at jeg ikke lenger fungerer 100% selv om jeg har bedre livskvalitet, så dette er et vanskelig dilemma som jeg dessverre ikke har fasiten på. Men angsten burde du fått hjelp til å håndtere, så ikke den blir en stor tilleggsbelastning. Vi tenker jo ofte at dette burde vi kunne fikse selv, men ofte trenger vi litt drahjelp fra profesjonelle. Det er ikke alltid så mye som skal til for å komme seg på rett kjøl igjen 🙂
Har ikke erfaring med migrene, men kjenner igjen tankegangen.
Jeg liker bedre å bli positivt overrasket enn å bli skuffet, dermed senker man forventninger.
Du skriver veldig godt om å leve med denne sykdommen, som en av 7 i landet vårt har.
Kan vi få lov til å dele det på Facebook-siden vår?
Tusen takk <3 Ja, du må gjerne dele
Tusen takk for at du fanga opp dette Laila, you made my day 🌸
Hørte på en podcast for ikke så lenge siden at migrene kan være et tegn på skjult matintoleranse. Veldig interessant hvertfall.
Hei 😊 Takk for at du deler og setter ord på denne følelsen. Kjenner meg så igjen i det du skriver om frykten, frykten for å bli syk. Det var akkurat som jeg skulle skrevet det selv! Jeg har ikke migrene og kan ikke sette meg inn i din situasjon der. Slik som Solveig som har kommentert her, så gjelder min frykt også omgangssyke. Både for meg og mine barn. Frykten sitter i meg hele tiden. Og føles akkurat slik du beskriver det. Jeg er ekstra engstelig fra september til april, da det er høst og vinter, og sykdommen florerer hyppigere. Slapper ofte litt mere av fra mai til august. Men, da er det selvfølgelig vi har hatt syka oftest i hus! Så nå tenker jeg på det alle årets måneder, for da kanskje holder den seg borte.
Jeg lurer på om det ligger noe bak denne angsten/frykten, men lista for å snakke med noen om dette er høy..
Håper det løser seg for deg <3
Det du skriver her traff meg virkelig rett i hjertet. Så godt å høre at jeg ikke er alene med disse tankene. Jeg har hatt migrene med aura siden ca.2009. Det skal sies at jeg frem til nå sjelden får anfall. Det går gjerne halvår mellom hver gang. Men frykten for å få nytt anfall er der hele tiden, og spesielt i tiden rett etter siste anfall.
Jeg kunne ikke kjent meg mer igjen i det du skriver altså. Ser jeg på skarpt lys, på trafikklys i mørket, hvis jeg får noe på øyet så går jeg i full panikkmodus over at tenk hvis det er et migreneanfall på vei. Det ødelegger livskvaliteten. Jeg blir redd for å dra på storbyturer med venninnegjengen, jeg blir redd for å dra til utlandet hvis noe skal skje der. Jeg blir redd for å få anfall når jeg kjører bil. Når jeg er alene med ungene mine. At jeg skal få anfall på jobb og må gå hjem..
Føler meg generelt mye svimmel utenom anfall og engster meg veldig for nye anfall som skal lure rundt hjørnet. Når et anfall kommer og jeg ikke klarer å se ansiktet til de rundt meg skikkelig, ser lynet som beveger seg over synsfeltet, og noen ganger ikke klarer å snakke skikkelig og skrive meldinger så tar panikken meg totalt. Jeg prøver så godt jeg kan å forholde meg rolig, si til meg selv at det ikke er farlig. Men jeg klarer ikke å la være å bli engstelig.
Det står overalt at migrene med aura ikke er farlig, og så står det i neste setning at du har dobbel så høy risiko for å få hjerneslag. Det gjør at jeg hvertfall ikke klarer å slappe av. Når synet kommer tilbake etter halvtime-time så klarer jeg å få roet pulsen, men da kommer angsten snikende for når et nytt anfall kommer.
Jeg føler ofte anfallene kommer når de passer som dårligst. På en travel nattevakt på jobb, i bryllupsforberedelser til forloveren, på helgetur til utlandet. Og det gjør at jeg ikke klarer å glede meg til ting lenger. Jeg tenker på sommerferien i år som vi har bestilt. Jeg klarer ikke glede meg for jeg er så sikker på at det kommer et anfall mens vi er der…
Hei. Takk for at du deler. Fordi om så mange har migrene. Er det veldig lite kunnskap og lite snakk om migrene og hva det er og gjør med en. Jeg har hatt migrene fra jeg var 13 år. Og når jeg var 14 fikk jeg i tillegg diagnosen epilepsi. Og nå har jeg levd med det i over 20 år. Hodepine er noe jeg har daglig, men jeg går også med den frykten hele tiden om at jeg skal få anfall. Størst frykt over at jeg skal få epilepsianfall. For da mister jeg billappen. Har ikke hatt epilepsianfall på 14 år. Men migreneanfall har jeg flere ganger i mnd. De kommer særlig når jeg stresser eller gruer meg til noe eller frykter noe. Nå har jeg også blitt sykemeldt fordi de siste mnd har bare dreid seg om stress og usikkerhet i jobben. Noe som har gjort meg veldig syk. Jeg fungerer ikke hjemme lenger. Føler virkelig med deg. Det er ikke lett å slippe tankene på om når det skal komme neste gang.
Har og slitt med migrene. Men så så jeg filmen «magic pill» på Netflix og fikk en aha-opplevelse . Så etter at jeg begynte på lavkarbo har jeg ikke hatt migrene. Samme med moren min, og kusina mi.
Lykke til
Hei. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Hatt migrene med sura siden jeg var 12, er nå 40. Angsten for å få migrene ble nesten det værste. Jeg tror jeg har prøvd det meste. Min redning ble tilslutt refleksolog. Går der nå forebyggende annenhver mnd. Har prøvd å slutte, men da kom anfallene tilbake. Har av og til migrenelignende hodepine, men ikke i nærheten av hvordan det har vært, og da uten aura. Så refleksolog har funket for meg og har vært min redning. Vært et forsøk.
Kjenner meg godt igjen i tankesettet.. Har ikke migrene, men kroniske smerter etter ei bilulykke for 12 år siden. De gode dagene klarer jeg ikke å glede meg over når jeg vet at det kommer grusomme dager…og har heller ingen glede over hva som skjer i livet ettersom jeg er redd for at det gjør tilstanden min verre, noe det som oftest gjør. Trist at smerter skal få oss til å ikke tørre å kjenne på gleden i livet fordi vi er så redde for skuffelsen og det som vil møte oss. Har blitt mer og mer bevisst på dette, så det er veldig godt å lese at jeg ikke er alene om å ha det slik, takk for at du deler❤️…prøver så godt jeg kan å snu denne tankegangen, men har ikke klart å lykkes helt enda, smertene får meg liksom tilbake i feil fokus, men jeg gir meg ikke! Smertene skal ikke knekke meg! Må bare lære meg å leve med dem…
🌼 TUSEN takk, dette var medisinen eg trengde for å koma meg på beina idag. Innlegget ditt, og dei gode svara.
Utrolig trist å lese om plagene dine, derfor klarer jeg bare ikke å la være å tipse deg om en alletiders hyggelig dame på Tolvsrød, i Tønsberg, hun heter Hilde Steen-Hansen, og driver Teknikk Terapi.
Mannen min var der for sterk, nesten kronisk hodepine, og nå har han ikke merket noe etterpå. Han er så takknemlig at han ikke vet å få takket henne nok. Da hadde han sliti med det i mange år.
Anbefaler å søke på å lese mer om hva hun driver med!!
Jeg har en kropp som ikke vil som hodet vil og daglige smerter og jeg har hatt opp i 5 migreneanfall i uka
Har et par tips til deg og andre som slit med migrene pass på å få i deg nok magnesium -spis en banan daglig og gjerne når aura dukker opp og så legg deg og slapp av og kast bh-en by hindrer blodsirkulasjonen så kast den ikke lett når en er mer enn b cup men jeg er g/h cup og fikk frosen shoulder og fikk ikke på bh lenger knapt jeg fikk på noe klær i det hele en lang stund men jeg har nesten ikke migrene lenger fra 5 anfall i uka til 5 i året sånn omtrent men når jeg en sjelden gang må ha bh da kjem migrena etter et par timer
Tips nr 2 – tving tankene over på noe positivt for meg har det hjelpt veldig å tenke at så lenge hodet er opp og føttene ned er det en god dag men det er ikke sikkert at jeg klarer å komme meg ut døra men er hodet opp og bena ned er det en god dag en dårlig dag er når hodet er i en ende og føttene i andre enden av senga og det er heldigvis bare noen få ganger i året
Mi migrene starter som trykk bak øyet og sprer seg og øker i styrke jeg har ikke noe aura
Kjenner meg veldig igjen i alt dette. aura, frykten og smerten. Det som holder migrenen i sjakk hos meg- er kun det å gå til kiropraktor jevnlig. få løsnet opp i nakke / rygg.. hadde på det verste nye anfall HVER dag i 14 dager, helt forferdelig. Medisiner hver dag og gikk rundt i en egen boble ( lå på rommet mer eller mindre). Da dro til kiroprator- Måtte bare prøve et eller annet.. Tok behandling på to ganger første og andre uken, deretter en gang i uken et par uker, plutselig løsnet migrenen og har holdt seg relativ kontrollert. Så lenge jeg nå går ca 1 gang hver mnd- 6 uke, så får jeg faktisk ikke anfall lenger.. Jeg har prøvd å tøye strikken og vente lenger, etter en stund kommer det nytt anfall. Fått et helt annet liv etter jeg begynte med dette. Jeg følte at migrenen kunne komme når som helst før, uavhengig av noe, men på en eller annen måte holder dette min migrene i sjakk 🙂 et tips hvertfall- men vær obs på at første behandling KAN trigge det noe ( det skjedde riktignok ikke med meg).
Jeg selv sliter med migrene. Hatt det hele livet. Nå er jeg 22 og mye bedre pga en ting. Botox. Jeg fikk min første dose botox i fjor, og det har hjulpet meg så mye! I februar 2019 hadde jeg 20 migrene dager og 8 dager med vondt i hodet. Så her var det alltid hodepine… Ikke jobb. Ikke penger. ikke hjelp å få. Et rent helvette.. MEN. Alt snudde da jeg fikk botox og det faktisk hjalp. Ikke digg å sette botox, men fy flate! Jeg har et helt nytt liv! Jeg kan jobbe 100% uten å bli sykmeldt etter to mnd. Uten å være død når jeg kommer hjem. Jeg har rett og slett fått ett nytt liv. klinikken jeg går til er i Lillestrøm og heter NeuroClinic Norway, hos Dr PhD Christina Sundal.
Hei 😊 jeg sleit lenge med migrene tidligere og da med flere av de symptomene du beskriver. Jeg begynte med Bio-magnesium og det var redningen min. Så lenge jeg tok de fikk jeg ikke migrene. Brukte de noen år, før jeg til slutt ble kvitt plagene.
Så deilig at du har funnet noe som fungerer 😀
Med en datter som kan ha 125 epilepistiske anfall pr mnd er eg veldig glad for at hun griper livet med begge hender og finner glede i selv små ting. Hun unner seg alt hun kan fordi hun aldri vet når neste kommer og nekter å la epilepsien diktere. Mulig hun ikkje kan få barn pga medisinene sine og hun er ung ufør da det er dager hun ikkje fungerer før kl 20 på kvelden – kvalme svimmelhet og noen ganger nesten blind, men hun nekter å la dette stoppe henne fra å nyte livet når sjangsene byr seg.
Du har barn og en fantastisk ektemann, en hund og et deilig hjem og snart nytt hjem. Du har alle muligehter og kanskje en dag pr mnd eller noen dager pr mnd får du migrene – som ikkje er å kjimse av, eg hadde migrene i 5 av 7 dager i uken i 3 år , men de dagene eg var migrene fri så løp eg ut og feiret, fordi eg ikkje ante når eg neste gang sku føle meg bra nok til å gjøre noe.
Du sier du ikkje vet hvordan du skal slutte å tenke slik.
Kanskje du begynner å tenke på alle de fantastiske tingene i livet dit og se at du gir vekk kraften din til en fæl sykdom, som tross alt ikkje skjer hver eneste dag- jo det er skummelt å være redd for at det skal komme anfall som er så smertefulle at du knapt vet hvor du skal gjøre av deg, men å leve i frykt er ikkje det som gir deg mening eller lykke.
Som du selv sier så nekter du deg å glede deg. Anfallene kommer kjære deg, feire alle dager du ikkje har anfall og gi mer innhold og glede til livet enn å gi det bort.
Ønsker deg så mye lykke til og eg er glad du setter ord på følelser andre har så de slipper føle seg så alene,men å begrense glede og lykke i livet sit pga frykt og angst er veldig begrensende og til slutt kan man ende i ett slags emosjonelt fengsel, det ønsker eg ikkje for deg <3
Får eg migrene fremdeles? Jada, bare ikkje 5 dager i uken- noen ganger varer anfallene i 3 dager – eg nekter å la det ta fra meg mitt liv – det skjer, men det er så mye annet vidunderlig i livet som vi å feire <3
Klemmeting <3
Hei! Har du snakket med spesialist om å prøve Ajovy/Aimovig forebyggende? Du faller kanskje ikke inn under de som har “krav” på disse medisinene siden du ikke har anfall så ofte, men i og med at du har såpass kraftige anfall kan det jo hende du får prøve?
Jeg faller ikke under gruppen som får det dekt enda, men jeg kan jo håpe for framtiden 😀
Ser det er lenge siden du skrev dette inlegget, men tusen takk. Jeg viser nå ditt inlegg til mine nærmeste for å beskrive min hverdag. Frykren for migrene spiser meg opp. Jeg fikser ikke en gang å være alene hjemme eller reise noe sted uten andre I TILFELLE 🥴 Har du funnet en ” kur” for frykten din? Vil du i så tilfelle dele noen gode råd ❤
Jeg har funnet en kur for migrenen, så nå som jeg har vært anfallsfri i snart ett år, har frykten avtatt. Hos meg var det utrolig nok prevensjonsmidler som har tuklet det helt til. Nå er jeg helt uten, og har aldri hatt det bedre. Det er helt sprøtt!