Der ble jeg stående å vinke med en stor klump i magen, mens de så vidt rakk og veive en hånd opp i været før de forsvant hoppende av gårde med de litt for store skolesekkene på ryggen..

.. De skulle ikke bare springe de få kontrollerte meterne inn til klasserommet, de var på vei til bussen, for aller første gang. Og det på deres andre skoledag.

Det var ikke slik det skulle bli.. De skulle jo vente med buss til andre klasse, det var det jeg hadde fortalt meg selv, det jeg hadde fortalt dem, det var det jeg trodde. For de to jentene var jo alt for små, bare 6 år! For noen måneder siden gikk de i barnehagen. Og i barnehagen slipper man ikke barna på en buss alene. Er du gal!?!  Og det er jo begrenset hvor mye større man rekker å bli bare på en sommerferie..

Jeg tok feil. De fikk busskort første skoledag, med beskjed om at de kunne ta bussen allerede neste morgen. De fortalte meg at jeg hadde tatt feil. De måtte ikke vente til andre klasse, for en tøysete mamma å ha. Jeg smilte, lo litt også av deres gale tanke. Ikke søren om de skulle på noen buss, så uansvarlig er jeg ikke!

Kanskje etter jul, men fra og med andre skoledag. Nei!

Pappaen hadde en helt annen oppfatning, kanskje fordi han selv bodde slik at han måtte ta buss i alle år. Selv kunne jeg bare gå til og fra skolen, og jeg hadde dessuten en 6 år eldre søster som kunne passe på.

Det var i blikket deres jeg innså at det var jeg som tok feil. At frykten for skolebuss kun befant seg i mitt hode. At ved å nekte de å kjøre buss til skolen denne andre skoledagen i deres liv, ville drepe en forventing større enn den barn bærer på selveste julaften.

Jeg kunne plutselig ikke se noe til de to jentene jeg for et par måneder siden hadde hentet i barnehagen. Det var som om de hadde lagt noe barnslig fra seg på hylla den dagen vi forlot avdelingen. Foran meg sto det to selvstendige og store jenter, med hvert sitt busskort i hånda, klare for sin andre skoledag.

Hva kunne jeg egentlig gjøre? Knuse drømmen deres på grunn av egen frykt?

Så der ble jeg stående og vinke med en stor klump i magen, mens de hoppet av gårde til bussen, stoltere enn noen gang… 

Men en ting var i alle fall helt sikkert. Selv om de skulle få lov til å ta bussen om morgen, skulle jeg hente de igjen etter skolen..
..det skjedde i akkurat en uke. For hvorfor i alle dager måtte jeg hente, når de bare kunne ta bussen. Det var det de selv sa.

Jeg prøvde å komme opp med noen gode grunner til hvorfor jeg måtte hente de, som; det er jo greit at jeg kan sjekke opp skiftetøyet deres, om noe mangler. Eller; jo, det er fint for meg å hilse på læreren deres innimellom, og høre hvordan dagen har vært.
Alt for å prøve å bevare det lille snevet som var igjen av  kontroll.

Ikke bare var det denne løsrivelsen fra å ha full kontroll til null kontroll, men hva ville lærerne tenke? Hva ville de andre foreldrene tenke? Lar hun barna sine ta bussen til og fra skolen, er hun helt uansvarlig, hva med å stille litt opp for ungene sine.

Dette var så klart bare min frykt som snakket. Frykten for å ikke være en god nok mammaen, frykten for hva andre vil tenke og mene. Det er bare det at, det er ved å la de to svært så selvstendige to jentene mine få ta buss, at jeg er deres perfekte mamma. Og selv om jeg ikke er på skolen hver dag, har jeg daglig kontakt med læreren deres. Det er vel det som er så fint med mobiltelefon.

Skolen startet med et smell, jeg mistet all kontroll, følte hjertet dunke langt opp i halsen.. Jeg gikk fra å ha full kontroll til null kontroll, men fy søren så gøy. Barna våre har blitt skolejenter, nå er de ikke lengre bare små, men litt store også.

Gjett om jeg er stolt! 

– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –