For første gang hun sto!

Når babyen er trengere enn de andre babyene, hva da? 

Det starter allerede med det første bevisste smilet. Rundt seks uker sier “de” er vanlig, så da teller vi uker og leter etter smilet som ikke bare var en rykkning. Noen roper ut at babyen startet allerede ved 4 ukers alder, mens de mammaene som ikke har fått et skikkelig ektefølt glis fra minsten når han er åtte uker blir helt stille. Det kan nesten virke som om det er bedre å ha en baby som er tidlig ute med ting, enn en baby som venter litt legre – enda ekspertene om igjen og om igjen forteller hvor store variasjoner det kan være og enda være helt fullstendig normalt.

Som første gangsmamma syntes jeg det var fryktelig ubehagelig med denne sammenligningen av alder og utvikling. De alt for små tvillingene våre var hele 14 uker før det kom et skikkelig smil, og da de andre barna i barselgruppen krabbet avgårde lå de to fremdeles rett ut på ryggen og sov. De var prematurfødt og måtte ta igjen ukene de skulle ha vært i magen, men å hele tiden måtte forklare hvorfor de var så “sene” var ekkelt. Rett og slett fordi spørsmålet om hvorfor en baby er senere ute enn naboens baby, alltid brygger ned til ett enkelt spørsmål: “Er det noe galt med babyen din?”

I forigårs jublet jeg, og klappet energisk i hendene til veslejenta vår. Den lille jenta dro seg pluselig opp etter armene langs sofaryggen for å få tak i en leke i vinduskarmen. “VILDE, DU STÅR!” jublet jeg, for gud hjelpes så stolt man blir for hvert lille mikrosteg barna våre tar, om det er det første smilet, det første skrittet, eller første gang de klarer å dra på seg en sokk, så blir man så stolt at det er på grensen til pinlig.

Det varte ikke mange senkundene før vesla bumpet ned på rumpa igjen, men hun hadde stått på de to føttene sine, og det for aller første gang i sitt liv – hele 9 dager før hun fyller ett år!  

Det er rart hvor stor forskjell det er på å være førstegangsmamma og andregangs- eller tredjegangsmamma (jeg aner ikke hva jeg er, med to graviditeter og tre barn). Det er bare det at alle de filletingene jeg brukte så mye tid på å gruble over første gang, er helt borte nå. Ikke en eneste dag har jeg vært bekymret for når den lille solstråla vår skulle forstå hva føttene kan brukes til. I stedet har vi ledd av utallife rare sitte stillinger og “krabbe”teknikker.

Vi har en sånn baby med bein som går i alle vikler bortsett fra nedover. Så hun verken krabber, står eller går enda det nå bare er 7 dager til hun fyller ett år. Men framover kommer hun seg, samtidig som pynten min får stå. En dag vil hun nok helt sikkert både løpe og gå, og er det ikke rart, hadde det vist seg at noe var galt, så ville hun jo allikevel vært akkurat slik hun er nå – verdens deiligste lille Vilde’n vår.

 Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –

10 kommentarer
    1. Takk!!!! Har en som har tatt seg good tid til det meste, og var veldig stressa i starten når alle andre i kretsen hadde barn som gikk tidlig / smilte tidlig og gudene vite. Jeg måtte tilslutt bare gi faen og nå bryr jeg meg ikke. Men er ikke gøy å være usikker førstegangs “er det noe feil med babyen min?”. NEI! Tenker jeg nå. Men superbra innlegg Stine, såååå viktig

    2. Så fint å lese! Det er ikke lett å være førstegangsmamma, som om ikke det var nok bekymringer fra før så skal man sammenligne seg med alle andre. Vanskelig å unngå, men totalt bortkasta energi. Vesla vår er veldig bedagelig av seg, men vi koser oss med at hun derfor er “baby” mye lengre enn de andre barna i barselgruppa, som har vært avhengig av lekegrind i flere måneder så fort mødrene må på do, fordi de utvikler seg så rask! Heia ulikhet og heia alle mødre 👏

    3. Flinke Vilde 🙂 Alle utvikler seg i sitt eget tempo. Min Olivia var “vidunderbarnet” selv som sto på strake bein og holdt seg selv fast i mine lillefingre bare 6 uker gammel. Ja, tro det eller ei. Jeg hadde ikke trodd det selv lenger uten bildebevis. Hun begynte å gå da hun var 10 måneder og både leger og helsesøstre måpte over styrken hennes på kontrollene. Hun som var først med alt har de siste 1-2 årene vært litt etter de andre i modenhet. Nå begynner hun å ta igjen. Det er så lett å sammenlikne, både søsken og andres barn. Jeg tar meg i det selv i blant, men prøver å huske på at det er helt greit at barna modnes og utvikles i ulikt tempo. Og det er helt greit 🙂

        1. Ja, veldig rart å tenke på, og enda rarere da lillebror lå som en bylt ved 6 ukers alder 2 år etter :p Som jeg skrev hadde jeg ikke trodd på det selv hvis jeg ikke hadde hatt bilder av det 😛 😀

    4. Kjenner til følelsen. Minsten her var 14 mnd da han kunne sitte selv lenger enn 2 sek før han tippet. 16 mnd da han kunne ha full vekt på armene, begynte å krype litt å reise seg til lave ting. 20 mnd da han gikk sine første steg. Han er 2 år nå. Å alt er som det skal👌❤️ Gjennomsnittetet er farlig å gå utifra. For nomalen er så stor. Både under og over gjennomsnittet.

    5. Åh, disse ordene burde alle foreldre lese! Så lenge barnet har det fint og får alt det han/hun trenger så kommer man langt! <3

    6. Den siste setningen er så utrolig viktig, og utrolig sann! Som mamma til en liten med Downs, så kan jeg undertegne den med hele mitt hjertet! Det spiller faktisk ingen rolle <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg