Jeg har gått ti runder rundt i huset nå. Satt meg ned, og reist meg opp igjen like mange ganger. Jeg er helt alene, og det tar tid å la det hele synke inn. Det er første gang jeg er helt alene på to år og to måneder. Eller, det er en overdrivelse, for barna har tre sett besteforeldre som gladelig passer dem. Det er bare det at når vi har barnepass er det ofte for en grunn, og grunnen er at vi har planer selv.

Nå er grunnen til at jeg er helt alene at hverdagen er i gang, tvillingene er på skolen, og minstejenta i barnehagen.. Dette skal bli normalen, jeg skal få tilbake timene hvor jeg kan jobbe helt uavbrutt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Som jeg har lengtet etter det, men så urolig jeg føler meg.

Kanskje var det fordi jeg i dag tilslutt måtte forlate barnehagen mens minstejenta gråt og ropte etter meg.. Jeg hadde glemt hvor smertefullt det er med barnehagebarn..

Jeg hørte gråten avtok allerede i det jeg forsvant bak en hekk, og ikke mer en 5 minutter gikk før jeg fikk en telefon med en glad jente i bakgrunnen. Allikevel fosset tårene, for det eneste som føles riktig er å gå tilbake, plukke henne opp og bære henne på hofta resten av dagen, for så å gi det et nytt forsøk i morgen.

Men nå sitter jeg her, og tvinner tommeltotter mens hodet spinner. Det er en tid for alt, og er tiden inne for å sette fullt fokus på jobb igjen. Ny sybok skal lages, og jeg har mange spennende prosjekter å dele med dere i tiden framover.

Det er faktisk på tide å få hode litt ut av babybobla!