Det er lenge siden nå, lenge siden så mange skulle fortelle meg hva jeg hadde i vente. Jeg var førstegangsgravid, med tvillinger, i tillegg var jeg bare 21 år gammel. Kanskje var det min unge alder som gjorde at så mange skulle fortelle og belære meg om hva jeg hadde i vente, eller kanskje var det bare fordi det lå to babyer i magen.

I alle fall var det ikke grenser for hvor mye nonsens jeg skulle få høre i løpet av min graviditet, som heller ikke varte særlig lenge, da de to bestemte seg for å se dagens lys to måneder før terminen i tillegg til at vi ikke hadde den fjerneste ide om at det var to der inne før den ordinære ultralyden i uke 20.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det rare med det hele var at de som forsøkte å pakke pent inn ordene om hvor “forferdelig slitsomt”, og “takk gud for at det ikke var dem som ventet tvillinger”, verken var gravid eller mamma til tvillinger. Er ikke det litt som å fortelle hvor mye jobb det blir å få seg hund om man selv har hatt katt? Forskjellen mellom hundeeieren og meg, er at hundeeieren selv velger å kjøpe hunden. Jeg valgte aldri å bli gravid med tvillinger.

Alt dette er lenge siden nå. Siden den gangen har tvillingene rukket å bli 6 år. Jeg har også nå testet ut hvordan det er å bli mamma til ett barn i 16 måneder. Jeg synes det gir meg grunnlag til å fortelle hvor feil alle tok.

Det verste med å få tvillinger var ikke dobbelt så mange bleier å skifte. Det verste med å få tvillinger var ikke underskuddet med søvn. Det verste med å få tvillinger var ikke den store jobben for at de begge skulle få nok morsmelk. Det verste med å få tvillinger var heller ikke at de begge to krevde oppmerksomhet samtidig.

Det verste med å få tvillinger var den evige indre kampen som ingen kunne se, men som var så voldsomt framtredende i mitt hodet. Det evige kampen om å aldri gjøre den minste lille forskjell mellom de to. Å hele tiden ha en gnagende dårlig samvittighet for den andre tvillingen, om jeg ga den ene mitt fulle fokus i noen minutter. For selv om mine øyne er to, så ser de kun i en retning. Selv om mine ører er to, klarer jeg bare å høre etter hva ei av de har å si. Denne indre plagen jeg hadde hatt i 5 år, forsvant da jeg fikk nummer 3.

Dette har for meg vært den største forskjellen mellom å få tvillinger og en alene, men det er ikke mulig å forstå denne følelsen før man har testet begge deler. Det er ikke mulig å forstå hvor godt det kjennes å kunne gi sin fulle oppmerksomhet til dette ene barnet man har fått, uten å ha prøvd å dele den med en helt likestilt hvert eneste minutt av hver eneste time igjennom hele dagen, hver eneste uke, måned og år.

Det er ingenting som føles bedre enn å kunne se på det lille barnet og glemme tid og sted. Når vi er alene kunne verden rundt oss rast ned, og jeg ville ikke lagt merke til det, for nå hun og jeg er sammen kobler jeg av verden og gir henne hele meg.

– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –