Midt på gulvet var hun, da hun reiste seg opp

Det var ikke noe uvanlig med det, akkurat den aktiviteten har hun kunnet i flere måneder, men å sette det ene beinet foran det andre, nei, det har hun bare ikke drevet noe med.
Men akkurat denne gangen, var det som om jeg så det i øynene hennes, hun sto å vurderte, så jeg bøyde meg ned fra stolen jeg satt på og sa :” Ja, kom da!”

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Jeg åpnet armene mine, og ventet et stille sekund før det lille vesenet foran meg så på meg et konsentrert blikk og tok et godt grep rundt fjernkontrollen med begge hendene før hun satte høyre bein foran det venstre, og så gikk hun til meg som om hun aldri hadde gjort noe annet.

Jubelen løftet taket, jeg brøyt sammen i en krampelatter, blandet med store jubelrop! “VILDE DU GÅÅÅR!” Dette hadde vi ventet på, da det kun var 6 dager igjen til hun var halvvannet år!

Men ikke en dag har jeg vært bekymret for at noe har vært galt, til tross for at vår Vilde aldri lærte å krabbe, og brukte 18 måneder på å forstå at hun kunne gå. Du skjønner det, Vilde er ikke som de to andre barna vi har, hun er ikke som noe annet barn jeg har møtt. Vilde er som en klok gammel kone, i en bitte liten kropp.

Å ha trappegrind  har aldri vært et poeng, Vilde synes tross alt det ble høyt nok i andre trinn.
Gud hjelpe meg hvor mange som har spurt hvordan vi kan ha en slik seng Vilde har, men aldri har hun noen gang har vært i nærheten av å falle ut. For når Vilde våkner om morgen så starter hun dagen med en sang, etter hun har sunget “bæ bæ, lille lam” for bamsen sin, roper hun høyt og tydelige:  “Mamma?” “MAAMMA?!” Det er passelig komisk, for stemmen er så vanvittig glad.

Å legge Vilde om kvelden er heller ingen sak, for så fort vi spør om det er leggetid, skyter hun fart mot soverommet sitt. Lykkelig over å endelig få sove litt. Jeg tror det er det aller beste hun vet

Vilde er ikke av typen som jakter på adrenalin, Vilde er i stedet den som klatrer opp i sofaen, setter puta på plass før hun selv setter seg godt til rette og trekker teppet opp over hele kroppen sin. Kanskje har hun glemt dukken sin, da gjør hun det hele en gang til, denne gangen med dukka i armkroken. Hun koser den, gir den et lett kyss og setter jeg på TV, kan hun bli sittende igjennom en hel film.

Av utseendet å dømme er hun meg opp av dage, men jeg tror nok at hennes indre ligner pappaen sin på en prikk. Så rolig, fullstendig uten bekymringer, og så positiv til livet – ikke en dag i løpet av hennes 18 måneder gamle liv har hun hatt en sutrete dag. Men hvem vet, ryktene skal ha det til at jeg selv var passert 16 måneder da jeg begynte å gå, men da jeg først satte i gang, hadde jeg brukt opp all roen for ett helt liv, og det var ikke bare det, det skulle vise seg at jeg hadde et friskt temperament med.

Det jeg raskt forsto, var at Vilde ikke kom til å begynne å gå før den dagen hun var sikker på at hun ikke ville ramle og slå den lille stumpen sin i forsøket.

Det er utrolig, hvor forskjellige alle sammen er.

– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –