De små pausene i mellom husbygging

Når lyset under denne underlige samlingen av tørkede strå er tent, beveger hvert strå seg som sjøgress i svake bølger, så jeg blir sittende å stirre som hypnotisert. 

To uker inn i husbyggingen, og muskler jeg ikke visste jeg hadde har begynt å verke. Det er ingen vits i å late som at det å bygge hus, samtidig som man sjonglerer livet utenom som normalt, er mer slitsomt enn noe annet jeg har drevet med. Men selv om musklene ikke skjønner noe som helst av denne plutselige og helt fremmede anstrengelsen, så er det hodet som enda har den største påkjenningen. Tankene som kverner i ett kjør er det mest slitsomme, for det er ikke en gang mulig å koble av med TV,  før jeg vet ordet av det har skjermen blitt dosete og hodet konsentrerer seg om hvordan foringer skal legges, og hvordan gipsen skal sparkels på best mulig vis.

Det er skikkelig slitsomt, men enda mer gøy! Det morsomme er at for hver eneste dag, er vi et lite steg nærmere mål, for hver spiker som blir slått, og hver planke som blir satt er vi et steg i riktig retning!

Tanken på det er så fantastisk at det noen dager er vanskelig å huske å avslutte for kvelden.

Huset står stort sett på hodet, og middagene blir både enkle og ofte usunne – jeg liker det ikke, men det er for en periode. De små pausene i mellom husbygging får jeg i de små øyeblikkene med total stillhet, som når jeg blir hypnotisert inn i stråene på stuebordet, eller når jeg med stive muskler legger meg ut idet 40 grader varme badet vi har i utekroken vår.

Det er de små øyeblikkene som er de viktigste..

Nyt kvelden


– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg