I dette sekund hører jeg kun glade stemmer fra etasjen over. Jeg vet at alle lekene nå er dratt utover til et stort kaos, at stoler fra barnerommet har forflyttes seg til vårt rom, og at jeg antagelig kommer til å legge meg på 10 legoklosser når jeg skal legge meg i kveld, men akkurat da skal jeg bli liggende i noen sekunder med harde plastikknotter i ryggen og tenke: disse klossene er ett minne på den halvtimen jeg kunne sitte nede foran dataen og drikke opp en hel kopp rykende varm kaffe i fred og ro. 

Fredelig er nemlig et begrep jeg har glemt litt for tiden. Trommehinnene mine ligger konstrant på bristepunkte til å sprekke, for jeg trur nesten ikke det har gått fem minutter uten krangel eller sutring de siste døgnene mellom de to små. Det er nesten så jeg ikke tålererer ordet “mamma!” for hver gang det blir ropt er det med en alt for lyst borrende stemme med et snev av forferdelse over seg. “Maaa-mmaaa!!” ropes det på begge sider av hodet mitt, og de finnes ingenting kjærlig ved ordet, for etterfulgt av ordet med surhet i stemmen kommer en sladrende setning om søsteren eller en befaling om hva jeg må gjøre for de to som til tider tror de er konger, og jeg tjener. 

I dette sekund står de nede og ser på meg, gråter fordi de krangler om den samme leken. 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

I morgen kunne jeg sendt de begge to i barnehagen, da vannkoppene omsider har tørket inn. Men det blir ingen barnehage i morgen, for i morgen og dagen etter er det planleggingsdager i barnehagen, så nye fire dager i hjemmet er å vente. 

Vannkoppene har gjort oss låst til hjemmet for ikke å sende smitten ut til de som ikke ønsker den. I går trengte jeg på det såreste å sette meg i bilen og komme meg ut av mammarollen. Jeg kan ikke beskrive hvor godt det var å rømme fra barn og legging litt før 18 i går kveld, med treningsklærne på og gymbaggen over skulderen. Jeg trente 1 time spinning og fortsatte med 1 time mobility training. 

Da jeg var tilbake i hjemmet, var klokken blitt litt over halv 9. I døren møtte jeg barnegråt fra soverommet og en pappa som frustrert prøvde å roe de i søvn. Jeg tok over, men denne gangen med nytt mot og ro i sjelen. To timer på treningssenteret var akkurat det som skulle til for at jeg skulle klare å kvitte meg med oppbygd frustrasjon og irritasjon. Klokken ble nok en kveld halv 10 før de to omsider lukket øynene for godt. Så da skjønner dere helt sikkert hvorfor de er så “lykkelige” som de er når dagen setter i gang med et underskudd på 2 og en halv time i søvn. 

Det er fremdeles bare en av to som har fått vannkopper, så er vi riktig heldige, kommer de første prikkene på søster mandagsmorgen, slik at vi for nok en uke ekstra hjemme. Jeg har ingen planer om å få dårlig samvittighet for at vi runder barnefilmene på nettflix og viaplay i disse dager. Hurra for noen minutters avslapping i sofakroken. 

Barnehagestart skal bli alfa omega for barna og mammaen nå. Når den omsider kommer, vil jeg antagelig ikke levere de og savne de når jeg ikke kan se de. Akk ja, det er vel fint å kunne savne hverandre litt. 
 

– Speiltvillingene på Facebook – 

– Skjønnhetsalarm!

På søndagen kom denne lille valpesheltien, Freddie, til oss for en liten visitt på to døgn. 
Det er ikke til å unngå å bli passe valpesyk med en så fin liten herremann på besøk, men i stedet for å fylle huset med hunder er det også veldig fint å ha muligheten til å være passer av andres som trenger det. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Vi merker at Tyra stadig blir mer en gammel sær dame, derfor er det like viktig for oss at vi holder henne sosialisert som det er for andre å ha pass til hunden sin når de drar på ferie. Tyra er tillitsfull og svært lydig, derfor går det veldig fint å ha henne med andre hunder, men går det for lenge mellom hvert hundebesøk blir hun fort godt vandt til å dele livet med kun mennesker. Det å dele på oppmerksomheten er derfor ikke like kult bestandig. 

Å ha hundebesøk over to døgn som nå er derfor helt ypperlig for hunden vår, som også må forstå at det er viktig å være en snill dame ovenfor andre av samme art..  

.. Og snill er henne, til tross for at hun noen ganger blir litt oppgitt av små valpetenner som vi leke når gamlemor ønsker å ta seg en hvil i senga. Ikke at Freddie ikke har funnet seg en lekekamerat som er en del størrelser større enn seg selv, ute skifter Tyra om fra en skikket dame til valpestadiet på et blunk. 

Tyra har vært sammen med en rekke hunder opp igjennom livet sitt, og med det har hun blitt flydd på noen ganger. Hundene som har bydd opp til krangel har alle vært 5 størrelser mindre enn henne selv, en dårlig match da en labb fra Tyra har vært nok til å legge de små hundene i bakken. Det har vært en god lære for de tre små som har vært litt tøffere enn sitt eget beste, og ingen hunder har blitt skadet på noen vis. Det vi i midlertid har observert er at Tyra har blitt mer dominant etter disse uheldige kranglene, og møtt hunder med å sette bust i stedet for å logre med halen og by opp til lek. En utvikling vi ikke vil ha på gårdshunden vår. 

Siden en valp skulle komme på besøk var jeg fast bestemt på å lage den beste hilsen en valp kan få fra en såpass stor hund. Ingenting ville vært verre enn om han hadde blitt redd på sitt første møte med en fullvoksen rottweiler. Så i stedet for å la de to få hilse på hverandre med det samme, startet vi hilsen med å gå en liten tur. Etter et par minutter var de ikke like interessert mer, og begge begynte å slappe av i hverandres selskap. Da vi var tilbake på gården slapp vi begge hundene løse ute i hagen, da var begge to allerede blitt vandt med hverandre og startet i lek etter en liten rask snute mot snute og snute mot rumpe.

Dette er helt klart måten jeg kommer til å introdusere alle hunder med Tyra fremover, slik at ingen uønskede hendelser oppstår, det er tross alt bedre å være føre var enn etter snar. For å ha to avslappede hunder ved første møte tror jeg er nøkkelen til å skape et møte i balanse og harmoni. 

– Speiltvillingene på Facebook – 
 

– En  hel  dag  hjemme  med  to  små… 
Advarsel: livet går ikke alltid på skinner. 

Jeg har plassert meg selv i dobbeltsenga, med ett barn på hver kant. Tårene har presset i tårekanalene, og frustrasjonen ligger høyt i halsen. I kveld gikk ikke alt slik jeg hadde håpet. 

Hun har holdt på i uker, eller er det måneder? Ved hver legging må hun tøye strikken, spørre om en sang til, finne på at hun er sulten, tørst og må på do. Alle tips og triks er brukt opp, hun gir seg ikke før jeg hever stemmen. Først da skjønner hun at strikken er tøyd så langt at den ryker. Hun synes ikke det er gøy når mamma blir sint, men hva gjør vel det dagen der på? Hun fortsetter med den samme reglen. Intet unntak i dag, men da hun var båret ut av rommet for ikke å ta knekken på søster sin hørsel fant hun ut at det var bedre å legge seg i sengen uten å fortsette krangelen. 

Jeg var så sint og skuffet, for hvor lang samtale hadde vi ikke hatt før leggingen om nettopp denne situasjonen. Så godt hun da forsto hvor dumt det er å tulle slik på kvelden. 

Jeg pustet dypt inn og ut da hun omsiden var enig, og krøyp tilbake i sengen. I samme sekund startet søster en panisk gråting. Akutt kløtilfelle på vannkoppene. Pappa løp etter PoxClin for vannkoppene, som jeg så smurte inn den sprellende kroppen med før jeg holdt henne tett inntil meg i sengen. 

Men å være tvilling er på godt å vondt! Ingenting er viktigere enn rettferdighet, og likestilling mellom de to små. Å gi ei mer oppmerksomhet enn hun andre er så klart noe av det verste som kan skje i et tre år gammelt sinn. Men så klart krever et sykt barn mer enn det friske, hvilket setter i gang en evig kamp om en mamma som ikke kan dele seg i to. 

Snakk om å toppe lykken på soverrommet, da frøken sur turnet i sengen og stupte kråke ut over sengehesten, over stolen som fungerer som nattbord, og ned på gulvet. 

Pappa kom på ny springene, og med to hylende barn var det bare en tanke i hodet: takk gud for at pappaen bor under samme tak. 

Under store hulk forklarte hun pappaen sin at hun ramlet ut av senga. 
– Hvordan klarte du det da? spurte han, det skal tross alt være så godt som umulig om hun ligger i senga si. 
– Jeeeg .. sto .. bare .. på .. hooooooodet! MAMMA!!! 

Ja, det er klart det hjelper med pappaen i hus, men ikke like mye når kampen handler om oppmerksomheten til mamma! Spesielt ikke når ingen vil dele. 

– De er stort sett perlevenner, pleier jeg å si til de som spør. Hadde de spurt meg i dag, ville svaret vært rake motsetningen. 

I dag har de ikke vært gode venner, for livet er tross alt passe urettferdig.
Jeg forstår jo godt at det er dårlig gjort å ikke få være førstemann til å gå i dusjen, få fletter og pusse tennene. Å være andremann er jo den føste tapeplassen, selv om andremannen var førstemannen dagen før.. Dagen før sa du? Hva betyr vel det, når det eneste man er i stand til å se er det som skjer akkurat her og nå. 

Hyyysj, vær helt stille. To små hjerter har omsiden slått over i en hvilende rytme, det pustes tungt på hver side, og små søte grynt slipper ut fra munnene med jevne mellomrom. De  har  omsider  sovnet, samtidig som det skjedde, slapp min frustrasjon og sinne. For der de nå ligger med sine to dukkefjes og et fredlig uttrykk i sengen, hvordan er det da mulig å tenke noe annet enn; GUD SÅ HØYT JEG ELSKER DERE! 

– Speiltvillingene på Facebook – 
 

Da starter vi den 6. uken med “ferie” denne sommeren. De planlagte fire ukene ble brått lengre, først av et spontant kusinebesøk, så vannkopper. Siden bare en av to har fått vannkopper, er vel sannsynligheten stor for at hun andre også snart får sine prikker. Med andre ord blir nok ikke “sommerferien” over med det første. 

Til tross for litt panisk kløe fra tid til annen, er formen på topp. Derfor er det også fantastisk koselig å ha jentene hjemme, men jeg får ikke gjort en dritt, haha! I hvert fall ikke noe annet enn det som omgår barna. Jeg har tross alt denne morgen sett på film, tegnet, og perlet, men på den andre siden så er ikke noe av det ting jeg burde og skulle ha gjort i disse dager. 

Det er ikke lengre som for to år siden hvor jentene hadde et par times daglur og ellers kunne ligge i lange tider på gulvet og pludre. Nå er det full fart og det merkes at det ikke er like spennende å være hjemme på den 6. uken, spesielt ikke når været er dårlig. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Heldigvis har vi fått besøk av en liten hundevalp, som sprudler opp hverdagen til oss alle. 

– Speiltvillingene på Facebook – 
 

På dager som denne (fastlåst til eget hjem med smittebærende barn av vannkopper), skjønner jeg betydnigen av å ha kjæledyr. Til tross for at hun ene faktisk er frisk, og hun andre har god allmenntilstand selv med en rekke vannkopper, har ikke vennskap og lek vært som det pleier. I dag har vi gått oppå hverandre, og de to små har kranglet om det som krangles kan. 

Da solen omsider tok over for regnet, bar det rett ut med oss alle. Vi gikk rett til kaninparken vår, favorittstedet vårt på gården. Det beste med at kaninene fikk 60 kvm kaningård er at vi kan være inne sammen med de som i en lekepark. Jentene er glad i å hjelpe til med stell og å kose med kaninene, andre ganger leker de bare dem i mellom inne sammen med sine to høyt elskede kaniner. 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Jentene har hjulpet meg med rengjøring av kaninhus i dag. Jeg tok dokassa og ristet tepper, mens de vasket mat- og vannskål. Her må alle hjelpe til, ikke fordi det er fint å ha to gode hjelpere, men fordi våre to små må lære at det å ha dyr også krever stell og omsorg, noe som ikke gjøres av seg selv. 

En ting er helt sikkert, vi tok ikke et galt valg med å få oss kaniner. Gleden er stor for store og små, tobeinte og firebeinte. 

– Speiltvillingene på Facebook – 
 

– Se her! Hun har en prikk på magen. Det er slik det starter, sa hun mens hun kikket på min datters bare mage. 

– Her er det en til! Nå hviler ingen tvil, det er i gang, sa hun etter å ha dratt kjolen opp slik at den bare ryggen kom til syne. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Kjære barn 

De første to prikker har kommet, og mange flere skal det bli. Jeg må virkelig beklage, det er min skyld at du har fått de. Enda verre, jeg ville at du skulle få de, og det til tross for at du nå må oppleve både feber og kløe. Ikke kløe som når en flue springer over armen din, intens kløe som gir frustrasjon og sinne. 

Det er min skyld for jeg lot deg bade med den andre prikkete, han som hadde røde prikker fra topp til tå. Dere hadde det jo gøy da, nå er det nesten gått to uker. Akkurat i tide sier legene som vet best. 

Det kommer til å gå bra, det lover jeg deg. Jeg skal smøre deg inn så ofte du ber meg gjøre det. Jeg kommer til å fortelle at du ikke skal klø, men jeg kan gni deg så det lindrer i noen sekunder. Så skal jeg holde deg tett inntil meg når du trenger det. 

Det var tante så fant prikkene, ikke rart du har vært så slapp og trist i dag. Nå vet vi hvorfor og kan trøste deg selv når vi ikke forstår hvorfor tårene dine sprenger på. 

Du vil nok lure på hvorfor jeg smittet deg med dette, men hør min lille venn: Så lenge du bare er ei lita jente, vil du tåle de røde prikkene langt bedre enn en voksen kjempe. 

Når dette er over, skal du aldri få oppleve det igjen. Jeg forstår om det er en vanskelig tanke og tenke de neste dagene, for det er ikke gøy, men en dag vil uansett prikkene treffe deg. Du har nettopp blitt utsatt for verdens mest smittsomme barnesykdom.

Hørte du hva din søster sa, i bilen da vi reiste hjem? Hun ville også ha prikker, slik som både du og kusine har.
Husker du hun sa det samme da du fikk din første omgangssyke? Hun ville også kaste opp og sove i mammas seng. To dager senere var det hennes tur, men ikke like gøy som hun kanskje kunne tro. 

Jeg kan fortelle deg en ting, søsteren din kommer også til å få prikker, kanskje i morgen, eller om to uker. Da må vi trøste henne, men si at det går bra. Og kanskje blir dere like kule som deres mamma, i dag har jeg tre lyse prikker på magen min. Alle et spor etter den gang min lille kropp var dekket av flere dusin med vannkopper. 

Det er ikke farlig, det går over av seg selv. 

– Speiltvillingene på Facebook – 

Når det kommer til forelderrollen så er jeg skråsikker på at alle foreldre gjør feil fra tid til annen, noen mindre og noen større. Men disse feilene en selv gjør er det vanskelig å innrømme ovenfor andre. Jeg er ganske sikker på at årsaken til det er at vi er redd for å bli dømt, ikke uten grunn. For det er lettere å finne feil hos andre enn seg selv. I tillegg har vi så brennende sterke meninger om hvordan vi skal “flaske opp” barna våre at vi ikke klarer å se utenfor de boksene som vi mener er rett og galt. 

Selv kan jeg bli dømmende når jeg ser fireåringer med smokk på butikken, eller toåringer som sitter fremovervendt i bilstolen. Andre igjen dømmer meg for hvordan jeg velger å kle tvillinger, og helt sikkert en rekke andre ting. 

Jeg kan innrømme at jeg gjør feil, men så tror jeg og håper jeg at alle uansett feil gjør det de mener er best for sine barn, til tross for at synet vårt er forskjellig på det punktet. 

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

La meg få introdusere dere for noen av mine feiltagelser: 

• Jeg har utsatt badingen av mine to små, fordi jeg ikke har orket å ta meg bryet til tross for at håret har stått av seg selv av matrester og sand. 
• Jeg har blitt så sint at jeg har brølet til de to små, slik at pappen deres har måtte be meg stoppe, for den hylingen er til liten nytte. 
• Barna mine “rømte” en gang fordi jeg var opptatt med noe annet. De lette etter meg og gikk ned til veien, krysset ned, for så å gå ned til beite hvor hesten min og en rekke andre hester sto. Da jeg fant de med hjertet duknende så hardt i brystet at jeg trudde det skulle hoppe ut, gikk de hånd i hånd med hunden vår ved siden av seg iført pyjamas og støvler på feil bein. 
• BT hylte til meg fra hjemmet vårt en gang jentene var med i stallen (hos naboen), jeg møkket boksen til hesten vår, og trodde de to små var rett på utsiden og ikke midt inne på beitet til hesten min. 
• Et vindkast tok tak i vogna mens jeg bærte inn et våkent barn, mens det andre barnet lå ute i vogna og sov. Jeg hadde glemt å sette på bremsen, for vogna sto på den rette plattingen utenfor huset. Vindkastet var nok til å skyve vogna utenfor kanten så vogna velta med ungen oppi. 

Det er nok en hel del andre feiltagelser også, men dette var noen jeg kom på i øyeblikket.

I mitt forrige innlegg, skrev jeg om feilen vi har gjort med å mase på at barna skal spise mer og raskere, noe som har resultert i det motsatte. Temaet mat kan være ganske tøft hos foreldre. Å ha barn som ikke spiser nok eller variert er tøft og frustrerende. I min tro på at introduksjon av hjemmelaget mat, stor variajon, og ikke noe ferdigprodusert som inneholder en masse tull, ville gi matglade barn har stemt for mine to tuller. Da blir det lett å dømme og spekuere når andres barn ikke vil røre eller smake på noe nytt. Heldigvis har jeg også erfart at kresenhet ikke kommer av foreldre som har gitt en yougurt i stedet når barnet har satt seg på bakbeina for middagen. 

Jeg har sett at to barn fra samme familie kan ha totalt ulikt syn på mat, til tross for den samme tilnærmingen og introduksjonen av mat. Jeg har også en forståelse av hvor enkelt det er å gi et alternativ til middagen, bare for at barna i hvert fall skal få i seg noe. Så lenge de spiser noe, er det bedre enn ingenting, om det så er å maule ost fremfor å spise en brødskive. Dette har ikke vært et problem hos oss med to matglade barn, men denne sommeren har vært tøff. Jeg er det svake ledd, og bøyer meg lett under for å unngå gråt og sutring. Det er tross alt lettere å gi en brødskive med sjokoladepålegg for at barna skal spise, enn å vite at hele dagen i dyreparken blir ødelagt av at barna ikke har spist frokost. Ja, jeg har gitt brødskive med sjokoladepålegg i mine svake stunder, til tross for at det strider i mot min mattro. 

Jeg sluttet å spise en hel rekke mat fordi jeg så opp til min 6 år eldre søster som fant ut at hun ikke likte det ene og det andre. Kanskje er det helt tilfeldig at barnet ikke vil spise, kanskje er det en selv som har pålagt for mye negativitet rundt matbordet. Jeg mener jeg har gjort det siste da mine barn gikk fra å spise sakte, til og nesten slutte å spise etter vår masing om å spise raskere. 

Men hvordan skal vi lære uten å gjøre feil? 

Jeg lener meg på troen om at alle gjør feil. Jeg husker ikke feilene mine foreldre gjorde mot meg, så av stor betydning er de sjeldent, men et par historier har jeg da hørt, og de fleste innbar min 6 år eldre søster. 

• Søster minstet meg på hodet i steinhellene da jeg var baby (ikke rart jeg er blitt som jeg er blitt?)

  Søster satt ofte barnevakt for meg da mamma og pappa var bedt bort. 

• En gang stilte søster og vennenninen alle klokkene i huset bortsett fra en de hadde gjemt bort, slik at jeg måtte legge meg lenge før leggetid. 
• En gang ga de meg sovemedinsiner for å få meg i søvn, sovemedisnene var reseptert til mamma etter en ryggoperasjon.  
• En gang brukte de meg som sminkedukke, men i stedet for å bruke øyenskygge, fant de glitterlim og malte øyelokkene mine. Det var kjempestas helt til limet tørket, og jeg ikke fikk blunket. 

– Fremdeles glad i deg storesøss – 

Det gikk bra, jeg våknet nok tidlig den natten søster stilte klokkene. Jeg sov nok lenge morgen etter sovemedisinene, men jeg kan blunke den dag i dag. Feil blir gjort, men det går bra. Vi tåler å oppleve feil, og vi klarer ikke unngå å gjøre feil. 

Hadde det bare vært like enkelt å snakke om de. 

– Speiltvillingene på Facebook – 

.. en forelders mareritt. 

Å ha barn som ikke vil spise har gitt oss store frustrasjoner og bekymringer den siste tiden. For hvor hyggelig blir dagen uten mat i magen? Og hvor skummelt er det om de ikke spiser nok over tid? 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Fra min første dag som mamma hadde jeg mang en mening om kosthold for mine to barn. Jeg var så fast bestemt på å amme at jeg endte med å tvillingamme i tillegg til å pumpe meg fem ganger i døgnet for å få nok melkeproduksjon til å mette to små. Da jentene var 6 måneder måtte jeg kaste inn håndkle, sliten og lei av brystmelken som ikke klarte å mettet de stadig mer sultne to små, uansett hvor mange ganger jeg sto opp om natten, kun for å pumpe meg. 

Da fast føde skulle introduserer var jeg helbestemt på å lage all mat fra bunnen, og ha store variasjoner med både hvitløk og urter for å vende de små til mye smak. Jeg hadde en sterk tro om at barn må lære seg til alle smaker, og kun ved introduskjon av mange ulike smaker og konsistenser helt i fra starten kunne jeg få barn som ikke plukket i maten.

Jeg oppnådde bådet målet og troen jeg hadde. Mine to barn spiste alt de fikk servert, selv per dags dato har kun oliven gått ut av munn igjen. Fiskeretter er livrettene, og av fiskerettene står sushi høyest på listen, for ikke å glemme syltet ingefær som de mauler som lørdagsgodteri. Der nest er det alltid grønnsakene som forsvinner først på tallerknen. De har rett og slett spist alt de har fått, med unntak av olivenen som de mener er litt sterk. 

Jeg så frustrasjonen til andre foreldre der barna ikke ville spise grønnsaker, mens jeg ble forbanna over at det ikke var grønnsaker på restauranters barnemenyer. 

Vårt eneste lille matproblem var tiden våre to kunne bruke på ett måltid. En halvtime til tre kvarter lengre enn hva deres pappa og jeg trengte på å spise en middagstallerken. For mellom hver bit skulle en hel historie fortelles. 

– Også må du huske å spise litt! Påminte vi gjentagende i tid og utide. 

Igjen tror jeg at vi som foreldre påvirker barnas forhold til mat, positivt og negativt. Jeg tror vi har endt opp med å gi et negativt syn på mat. Jeg tror vi har mast så mye på spise litt raskere, at vi har fått barn som vegrer seg for å spise. I dag er det knapt vi får i de mat, og jeg kan se hvordan mat vokser i munnene deres, hvor vanskelig det har blitt å svelge den ned, og hvor lite lyst de har til å ta en ny bit inn i munnen. 

Jeg tror det er vår egen feil, men samtidig skjønte jeg det ikke før det var for sent. Jeg tror ikke vi hadde klart å unngå det.

Under en barnehagehenting sa ansatt at de spiste litt lite i barnehagen. Da var ikke det egentlige problemet at de spiste lite, men så sakte at da de andre barna var ferdige hadde de ikke lengre tid til å fullføre sin egen matpakke. Dette var noe ansatte kunne bekrefte. 

Så vi prøvde hvert trisk vi kunne komme på for å få maten raskere ned. Resultatet virket motsatt, og med tanke på at barn uten mat ikke blir særlig hyggelig i løpet av en dag ble begymringen større og stemmene strengene. 

Det er ikke kresenheten som har truffet de i en alder av tre år. Det er spisevegring. De er likedan om det så er lørdagsgodteriet eller en is som blir servert. 

De forteller de ikke orker mer etter to biter av maten, og frustrasjonen i oss bygger seg større og større. 

Nå er det på tide at jeg slipper frykten og begynner å slappe av. De er verken syke eller utmattet, kanskje trenger de bare å kjenne på en sulte mage, fremfor å la den bli mett av mammas og pappas mas. 

Noen ganger tror jeg det viktigste som er, er å kunne se et problem i perspektiv, for så å innrømme sine egne feil. Jeg håper min egen innrømmelse av feil er veiskillet der jeg skjønner at det er jeg som må gjøre en endring for at mine barn igjen skal finne gleden ved mat. 

– Speiltvillingene på Facebook –

“RIIIIIING – RIIING!” 

Den vonde lyden av vekkeklokken rev henne i trommehinnene, og dro henne ut av drømmen om palmesus og en gigantisk iskrem i hånden. 
Selv om hun visste det kvelden i forveien, traff det henne som et gigantisk sjokk da hun oppdaget grunnen til at vekkerklokken rev henne ut av den gode søvnen.  Hverdagen var tilbake.. 

I går kveld fikk hun ikke sove, for døgnrytmen hadde hun edret de siste tre ukene med ferie. Det til tross for barna som ikke sov noe særlig lengre enn til halv 8 om morgen. Lange kvelder og mindre søvn, gjorde bare livet godt de tre ukene. Men denne morgen var øynelokkene klistret sammen. 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Motvillig reiste hun seg fra den myke varme sengen, fremdeles med øynene lukket.

Det kalde gulvet mot føttene spredte seg oppover kroppen med gåsehund som krøp oppover beina helt til den rakk ut og nedover armene. Hun vandret de få skrittene til barnas soverom mens hun gne seg frenetisk i øynene for å klare å lukke de opp med en liten glippe. På rommet satte hun seg ned på huk foran det sovende barnet. 

Hverdagen var tilbake, og med det innså hun at selv om det ikke var et nytt år, var det det for barnet. Ett klasseår eldre var barnet foran henne blitt den natten. Og selv om barnet enda hadde flere år igjen i barnehagen, var ikke barnet lengre minst på avdelingen. Nå var barnet eldst og avdelingen løst opp slik som den var for bare tre uker siden. 

Barnet foran henne så ut som en engel, og før hun klarte å vekke det, mimret hun seg gjennom de tre ukene som var forbi denne kalde mandagsmorgen. 
Hun hadde tenkt før ferien startet at tre uker ferie antagelig ble tøffere enn tre uker med hverdag, for hvordan skulle hun klare å aktivisere barna slik at de ikke kjedet seg i så lang tid. Hun hadde tatt feil, de hadde ikke kjedet seg. De hadde i stedet funnet hverandre bedre enn noen gang. 

Ferieukene var gått så alt for fort, og nå var hverdagen så alt for brått tilbake. 
En grøssning gikk igjennom kroppen hennes da hun igjen husket tidsproblemene med den normale hverdagen, hvor ille alt var.. 

Eller var det så ille? Hun husket ikke. Hun husker bare hvor godt det var å være så nære de siste tre ukene. 

Hun visste ikke om hun ville være i stand til å smile den dagen, men i det hun vekte sitt barn slo den fornuftige tanken over henne. 

– Uten hverdagen ville det ikke vært en ferie å glede seg til. Tiden med familien ville ikke vært like magisk om ferie var alt vi hadde. Jeg trenger å savne deg litt, for å sette enda større pris på deg, du trenger å krange, leke og lære for å bli det mennesket jeg drømmer du skal bli.

Om med det smilte hun en ny morgen til barnet foran seg som i motsetning til moren gledet seg til barnehagestart, hverdag og rutiner.  
 

– Speiltvillingene på Facebook – 

– Min første kjærlighetssorg.. 

Søster har solgt barndomshjemmet vårt, som hun kjøpte fra mamma for noen år siden, og med salget har de måtte rydde igjennom loftet som har inneholdt en rekke skatter som har blitt samlet siden 1989, den gang mamma og pappa bygde hjemmet vårt. Blant skattene befant dagbøkene mine seg, og da jeg fikk besøk av min fantastiske venninne Stine, som jeg bokstaveligtalt har vokst opp sammen med, ble jeg nødt til å finne fram bøkene. 

Vi lo så tårene trillet over bytte av guttenavn med hjerte rundt fra den ene uken til den andre. Frustrasjon og lykkelige stunder, utvikling av skriftspråk og mye mer. 

Men da vi kom til min siste dagbok toppet latterkulene seg. 

Under dagboken var jeg 14 og 15 år gammel, jeg fikk min første hest, hvilket var et sammensurie av følelsesladde skriblerier. Kjærlighetslivet var ikke bedre. 

15 år gammel forelsket jeg meg hodestups i en sommerflørt, drakk meg full for første gang og trodde hesten min var den eneste grunn til at jeg kunne holde meg oppe.  Hardt og brutalt, rett og slett 15 år. 

Sommeren 2006 skrev jeg

Hei dagboken min! 

I sommer var jeg på Omlidstranda. 
Jeg møtte en gutt der som het Sindre. 
Stine Sol fortalte han, rett etter at han hadde sagt: “jeg kan ikke noe for det, men jeg faller for brunnetter!”, at: “Stine Sko har type hun!” (Forklaring: Stine Sol er blondine, jeg brunnette) 
Jeg fikk melding av han da jeg skulle legge meg: er du virkelig sammen med en fyr? 
Jeg kunne ikke noe for det, men jeg hadde falt pladask for han, så jeg løy og sa: Nei, jeg er ikke det, det er bare en fyr jeg har rotet med!
Og da var sommerflørten i gang!

Jeg hadde det helt fantastisk med han den ene dagen! Vi kyssa og klina hele dagen (dette var en tirsdag), men så kom onsdagen og vi begynte å drikke! Etter vi hadde ligget og kyssa en stund sa han: “Dette er ikke lurt, du vet det?”, selvfølgelig svarte jeg ja, men jeg klarte ikke rive meg fra han! 
Det endte med at han dumpet meg! 
Han sa han ikke dumpet meg av annen grunn enn at det ikke var smart. Det var til og med han som spurte om han kunne få det siste kysset! 

Jeg gråt og gråt og gråt (drita full) og jeg fabla om at jeg ville drepe meg! 

Dagene etter ble det rimelig stille, jeg bare kikket lengselsfullt på han. Jeg kunne gjort hva som helst for å kjenne hendene hans rundt meg igjen. 
Jeg skrev en melding til han om hvor mye jeg savnet han, før jeg fant ut at han brukte meg! 

Dagen etter sa han: “jeg likte ikke den meldingen jeg fikk i går!” Så vi pratet litt om det da, og han sa: “Jeg ville ikke gå lengre med deg, for jeg begynte å få følelser for deg, og hvis jeg får mer følelser for deg vet jeg ikke hvordan jeg skal takle og gå fra deg når du må dra hjem!” 

Jeg klarte fremdeles ikke å slutte å tenke på han! Han satt fast i meg som en klegg! 

Noen dager etter, var vi og så på film hos en som heter Kim, Sindre var også der. Det var bare 5 stoler, og vi var 6, så jeg satt på fanget til ei jente som var der .. helt til hun ble død i beinene og da sa Sindre: “Du kan jo sitte her da”! Dum som jeg er satte jeg meg selvfølgelig på fanget hans! 

Det skjredde mye etter det også, som at jeg og Stine ble tatt for å ha drukket oss drita fulle. Jaja. Men uansett, jeg kommer ikke over verdens kjekkeste person, Sindre.

Tenker på han HVER DAG! 

– savner deg SINDRE <3

En hver ledig plass i den gamle dagboken har jeg fått plass til å skrive navnet hans, og selv om jeg hadde glemt denne dagen med romanse i mitt 15 år gamle liv, kom alt tilbake da jeg leste mine skrevne ord. 

Haha, uff! Livet var litt av en følelsesladd berg og dalbane på den tiden.