Jeg hadde ikke rukket å sovne før jeg hørte tre snufs, etterfulgt av tramping langs tregulvet.  Skrittene fomlet i mørket fra soverommet ved siden av og ut i den lange gangen.

– Jeg er her, lød min stemme igjennom døren til barnet i mørket.

Døren åpnet seg, lyset fra måneskinnet reflektere inn igjennom vinduet og lyste svakt opp åpningen til gangen der et 94 cm høyt menneske med bustete hår stoppet et lite sekund.

Shoppingtips

Julegavene som gir vann i munnen

– Mamma! Sa hun med en stemme myk og lengtende før to gråtkvalte sukk presset seg igjennom leppene.

Hun krabbet opp fotenden av sengen i det jeg åpnet dynen for å slippe henne inn i varmen. Tett inntil min kropp la hun seg med hodet på brystet mitt og en arm rundt midjen min. Jeg trakk henne enda nærmere, så nært at jeg kunne kjenne hennes hjerteslag smelte sammen med mine, så nært at jeg kunne puste inn lukten av det bustete håret. Jeg plantet et lett kyss i pannen da øynene hennes falt igjen.

Hvem er du i din lille kropp, mitt barn?

Det var en gang da hun og jeg var ett. En gang da jeg kunne kjenne hver bevegelse hun gjorde, en gang jeg kunne lytte til min egen magen for å høre hennes hjerteslag. Så kom tiden etterpå, hvor hun og jeg skilte lag. Allikevel hørte vi sammen  slik som en positiv og nagativ ladning trenger hverandre for å skape energi. Alene ville de bare vært et håpløst tilfelle, men sammen kan de gi lys og varme.

Der jeg lå i sengen innså jeg at alt det var lenge siden, at vi ikke lengre var én organisme som var avhengig i hverandre.  Kun da mørket hadde tatt over dagens lys, kun da en ond drøm vekte min datter, kunne vi igjen være ett.

La deg for alltid søke denne tryggheten hos meg, hvisket jeg ut i mørket, til mitt sovende barn.

For da solen igjen traff bakken på vårt land, visste jeg at hun og jeg ikke lengre var vi, men hun   og   jeg. Om morgen var hun ikke lengre bare mitt barn,  men et selvstendig lite menneske på tre år som kunne ta på sine sko selv, og som for hver dag utviklet sin helt egen personlighet.

Kanskje var det de stadige nye personlighetsøyer som fikk øyeblikkene til å virke så annerledes, så fremmede. Og hver dag stilte jeg meg spørsmålene, når lærte du, hvor og hvordan?

Jeg spør igjen,  hvem er du i din lille kropp? Jeg trur jeg kjenner deg bedre enn deg selv, men jeg innser stadig at du tar makt over egne tanker og meninger. Jeg kan få øyeblikk hvor jeg føler avstand til deg nesten som en fremmed, og jeg forstår at du bare så vidt har begynt den evige ferden med å bli et menneske med en helt egen personlighet. Jeg kan bare henge på som best jeg kan, for er det ett menneske jeg vil kjenne, så er det deg.

La meg for alltid være din trygghet, venn og mamma!

– Stine Skoli – 
 

– Speiltvillingene på Facebook –