Jeg hadde ikke rukket å sovne før jeg hørte tre snufs, etterfulgt av tramping langs tregulvet. Skrittene fomlet i mørket fra soverommet ved siden av og ut i den lange gangen.
– Jeg er her, lød min stemme igjennom døren til barnet i mørket.
Døren åpnet seg, lyset fra måneskinnet reflektere inn igjennom vinduet og lyste svakt opp åpningen til gangen der et 94 cm høyt menneske med bustete hår stoppet et lite sekund.
– Mamma! Sa hun med en stemme myk og lengtende før to gråtkvalte sukk presset seg igjennom leppene.
Hun krabbet opp fotenden av sengen i det jeg åpnet dynen for å slippe henne inn i varmen. Tett inntil min kropp la hun seg med hodet på brystet mitt og en arm rundt midjen min. Jeg trakk henne enda nærmere, så nært at jeg kunne kjenne hennes hjerteslag smelte sammen med mine, så nært at jeg kunne puste inn lukten av det bustete håret. Jeg plantet et lett kyss i pannen da øynene hennes falt igjen.
Hvem er du i din lille kropp, mitt barn?
Det var en gang da hun og jeg var ett. En gang da jeg kunne kjenne hver bevegelse hun gjorde, en gang jeg kunne lytte til min egen magen for å høre hennes hjerteslag. Så kom tiden etterpå, hvor hun og jeg skilte lag. Allikevel hørte vi sammen slik som en positiv og nagativ ladning trenger hverandre for å skape energi. Alene ville de bare vært et håpløst tilfelle, men sammen kan de gi lys og varme.
Der jeg lå i sengen innså jeg at alt det var lenge siden, at vi ikke lengre var én organisme som var avhengig i hverandre. Kun da mørket hadde tatt over dagens lys, kun da en ond drøm vekte min datter, kunne vi igjen være ett.
La deg for alltid søke denne tryggheten hos meg, hvisket jeg ut i mørket, til mitt sovende barn.
For da solen igjen traff bakken på vårt land, visste jeg at hun og jeg ikke lengre var vi, men hun og jeg. Om morgen var hun ikke lengre bare mitt barn, men et selvstendig lite menneske på tre år som kunne ta på sine sko selv, og som for hver dag utviklet sin helt egen personlighet.
Kanskje var det de stadige nye personlighetsøyer som fikk øyeblikkene til å virke så annerledes, så fremmede. Og hver dag stilte jeg meg spørsmålene, når lærte du, hvor og hvordan?
Jeg spør igjen, hvem er du i din lille kropp? Jeg trur jeg kjenner deg bedre enn deg selv, men jeg innser stadig at du tar makt over egne tanker og meninger. Jeg kan få øyeblikk hvor jeg føler avstand til deg nesten som en fremmed, og jeg forstår at du bare så vidt har begynt den evige ferden med å bli et menneske med en helt egen personlighet. Jeg kan bare henge på som best jeg kan, for er det ett menneske jeg vil kjenne, så er det deg.
La meg for alltid være din trygghet, venn og mamma!
– Stine Skoli –
– Speiltvillingene på Facebook –
så søtt bilde, og fint skrevet <3
Hege Kristin: tusen takk <3
Vakkert 😊. Nyt slike stunder! Klem fra tenåringsmor
Så utrolig nydelig skrevet! <3
Ha en riktig fin kveld <3
Hei 🙂
Jeg så på snapchat-video av O&O og deg nå nettopp, når de hadde på prinsessekjoler. Jeg synes de ikke er så like som de var da de var mindre. Hadde lett lett forskjellen på dem om de hadde gått likt kledd 🙂 Og herregud for noen søte jenter du har altså. Og øyevippene 😍😍😍😍
Sukk…måtte tørke en tåre nå! Så utrolig vakkert skrevet, kjenner jeg er nødt til å snuse litt ekstra på gullungene mine som ligger og sover nå! Tusen takk for fin lesing! Ha en fortsatt fin ferie!
wow! Så nydelig, ekte og sinnsykt godt satt ord på! Kjenner meg sånn igjen 😊
Så koselig <3 Man trenger slike kosestunder. Jeg husker første gangen jeg tenkte at Olivia ikke bare var min datter eller min baby, men hun var faktisk seg selv også. Et helt levende menneske som bare var seg selv!
Fineste og sanneste jeg har lest på lenge!
Hei! Må bare si det at tvilling jentene dine er noe av det skjønneste jeg har sett, de er virkelig til å spise opp og smelter hele hjertet mitt!! håper du virkelig er stolt av de for det har du all grunn til, vakre barn og vakker mor. Du har vært heldig. Stå på videre, ønsker deg all lykke i livet og med barna.
Klem Emilie (18)
Så utrolig rørende skrevet.. Med en gutt på tre år forstår jeg så altfor godt hva du mener. Man har av og til et behov for å lime dem til kroppen sin. Samtidig er det er privilegium og en glede og se dem bli egne, selvstendige mennesker med MYE egen vilje 😉 🙂
Ha en fin ferie videre <3
Anonym: tusen takk, det nytes <3
Anonym: tusen takk <3
Anonym: tusen takk 🙂 det er nok øynene som ser, noen ser lett forskjell andre synes de er kliss lik.
Eileen: så koselig å høre <3 tusen takk!
June: tusen takk <3
Cathrine Narum: det er en rar tanke 🙂
K: tusen takk <3
Emilie: tusen takk, jeg er så stolt en mamma kan være 🙂
sc: tusen takk 🙂 helt enig <3
Den teksten likte jeg! Veldig koselig skrevet. Jeg gleder meg til den dagen jeg forhåpentligvis blir mamma og får kjenne på morsfølelsen selv. Den virker så mektig. Du er heldig som får alt gange to.
Ah fadern altså. Sitter og ammer med tårer rennende nedover kinnene mens jeg leser dette. Både gruer og gleder meg til hun blir stor.
Cathrine: <3 Tusen takk 😀
Andrea: Åh <3 Så herlig <3 Det er bare å glede seg over hver dag 🙂
Så sinnsykt godt skrevet! Jeg har fulgt bloggen din lenge nå, og jeg må si at jeg merker du er blitt bedre til å skrive enn da du begynte. Men dette kunne for meg vært skrevet av en vellykket og erfaren forfatter. Det var virkelig kjempebra skrevet!
Rikke Sofie: Så utrolig hyggelig 🙂 Det er veldig morsomt å bla tilbake i arkivet, det har skjedd noe på skrivefronten de siste tre årene 😀