Dagen som fra gammel overtro regnes som ulykkesdagen, og ulykke ble det! 

Jeg er verken spesielt troende eller overtroisk, men når den 13. havner på en fredag kommer jeg alltid til å tenke på “ulykkesdagen”. Og selv om skadetallene viser at det ikke er flere ulykker på denne dagen, kan jeg ikke la være å bekymre med litt ekstra for dagen. 

Gårsdagen startet på beste vis, en god treningsøkt på morgen, levering av barnehagefane til svært fornøyde ansatte, og så en effektiv arbeidsstund hvor en god avtale ble ordnet. For meg kunne dagen egentlig ikke blitt bedre, helt til min kjære venninne gikk fra å være sykepleier til å bli passient under vakten sin. 

Annonsørinnhold

NÅ: 25% på bestselgende parfyme og deodoranter

Når de som står meg nærmest blir dårlig, stikker det alltid dypt i meg, og følelsen av hjelpeløshet trenger seg på. Da hun omsider kunne skrives ut fra sykehuset på kvelden reiste jeg for å hente henne, kjøre henne hjem og lage middag til oss. 

– uff, det er jo fredag det 13, var setningen vi sa da jeg møtte henne i sykehussenga. 

Kvelden ble allikevel utrolig bra, slik den alltid blir sammen med denne jenta. 

– Kjør forsiktig hjem da, sa hun til meg i det jeg vendte nesen hjemmover, og pent kjørte jeg. 

Vel hjemme parkerte jeg på den faste plassen, så ble jeg sittende i noen sekunder mens jeg skrattet av Tusvik og Tønne på podkast. Jeg tok mobil og lommebok i hånden og svingte meg ut av bilen mens jeg slag bildøra igjen bak meg. 

Altså en helt normal hjemkomst egentlig, problemet var bare at fingeren min ble med bildøren helt til døren var lukket.

….

Følelsen av en knust finger boret seg i meg i det jeg sprang inn med den andre hånden beskyttene under fingeren. Jeg ropte etter BT som etter noen sekunder kom springende ned med søvn i øynene fra soverommet. Heldigvis for meg hadde han en stor førstehjelpskoffert i bilen, og påtok seg jobben som sykepleier mens jeg selv satt i telefonen med hun jeg hadde henta på sykehuset for å få sykepleierråd til en knust fingertupp uten negl.

– Er det mulig! Så utrolig klumsete gjort! 

Så var fredag den 13. en liten ulykkesdag som legenden forteller. 

Trening ble en del av hverdagen min i 1. klasse på videregående, halvveis i skoleåret byttet jeg klasse fra allmenn studiekompetanse til breddeidrett med studiekompetanse. Jeg var i min livs verste fase, skillsmissen til mine foreldre dro meg ned til en mørk og fuktig kjeller. Karakterene mine dalte fra 5 til 2 og de indre tankene brøt meg ned til jeg til slutt kollapset. Jeg lot sinne og sorg gå ut over venner og famile, men også meg selv i aller høyeste grad. Sult var smerten som kunne overgå sorgen, og derfor sultet jeg meg til et innhulet skjelett. 

Tårene renner nå, for det er første gang jeg legger ordene på trykk. Å gjennomgå en skillsmisse mellom foreldrene i en alder av 17 år, var tøft, bein tøft. I utgangspunktet en sårende hormonell alder, som ikke ble det spor bedre av denne hendelsen. Men det er helt greit, jeg har forstått at det er lov å føle sorg, hat og sinne under en skillsmisse. Etterhver ble det bedre, det ble bra igjen. 

Den nye klassen ble et godt sted å være, en stor gjeng apekatter som var mer opptatt av sosialt samkvem enn pensumbøker. Det var akkurat det jeg trengte for å få smilet tilbake og 5’ere på karakterkortet. 

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Den daglige treningen på skolen var pustepausene fra de trøtte bøkene som fikk tankene til å vandre, derfor trengte jeg trening i livet mitt. Men da vidregående tok slutt, var jeg ikke den som fant tilbake til treningssenteret. For det jeg kanskje likte aller best med treningen var det å tilbringe løping, ballspill og styrke sammen med en gjeng deilig mennesker. Så jeg bare sluttet.

Du tenker kanskje det er rart jeg forteller dette nå, men jeg klarte ikke komme helt utenom i min fortelling om treningen. 

Ikke før det var gått 5 år fant jeg tilbake til treningen igjen. Med to treningsnarkomane av noen naboer jeg har fikk de lurt meg med på en Crossfit time. 

Jeg  var  støl  i  en  uke! 

Tiden flyr, og til sommeren har jeg trent Crossfit i ett år. Nok en gang er jeg reddet av treningen, selv om jeg denne gangen ikke hadde en sorg å kvitte meg med. Nå ønsket jeg å trene for styrken sin skyld, for helsen generelt. 

Den herlige kombinasjonen av variasjon, styrke og utholdenhet som det er i Crossfit har jeg ikke funnet i noen andre idretter, og jeg elsker den. Jeg startet svak og puslete, men følte aldri at jeg ikke passet inn. Jeg skjønte fort at selv om mine to naboer er Hulken og Wonder Woman selv, så passer Crossfit for alle, ung – eldre, smal – bred, kort – lang, svak – sterk. 

Progresjonen har aldri vært større eller mer synlig, og nye rekorder settes hver måned. 

For   en   sinnsyk   mestringsfølelse!

Jeg har funnet treningen som ikke bare gir et pust i bakken, men som får meg til å glede meg til neste time selv om jeg ligger med blodsmak i munnen og sildrende svettet på gulvet etter en time. 

Jeg har ikke tidligere skjønt at trening kunne være så sinnykt gøy! 

– Følg denne treningsentusiasten fra Facebook / Instagram og Snapchat: Stinetuss – 
 

Da var jeg omsider ferdig med flere timers arbeid i denne 17.mai fanen. Hipp hipp hurra! 

Barnehagen har kommet med forslag til utseende, og farger, så da håper jeg de blir fornøyde med det endelige resultatet. Sirkelen i midten med barnehender i regnbuens farger er en indikasjon på en jordklode, og at barnehagen er en flerkulturell barnehage. Jentene startet sitt barnehageliv i Skjeggestadåsen barnehage, og derfor ble vi også godt kjent med den. Denne jordkloden passer veldig godt til fanen for det har startet barn fra mange land, og de ansatte har helt klart møtt mange utfordringer med barn og foreldre som ikke snakker norsk eller engelsk, men utfordringene har de tatt på strak arm og mye kan løses med kroppsspråk. 

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Stjernene på fanen indikerer de forskjellige avdelingene, det er to stjernebilder; Storebjørn og Lillebjørn, i tillegg er den litt større stjernen øverst under  “GG” Polaris stjernen som er den tredje avdelingen. Stjerner er tema som barnehagen bruker i læring, så jeg likte forslaget fra de ansatte godt, samtidig som det har vært gøy å lage skisser og forslag til det endelige utseende. 

Nå er det en times trening på meg, før jeg skal overlevere fanen til barnehagen. 

– Speiltvillingene på Facebook – 

Når jeg nå kikker utover utsikten fra gården vår, kan jeg i det fjerne se det hvite tårnet og det grønne kirketaket blant skog og små fjell. 

Det er i den kirken Bjørn Tore og jeg skal gifte oss i den 17.juni.17.
 

Annonsørinnhold

Morsdagsgave: Med disse treffer du blink hos mamma

Tanken får det til å ile godt i gjennom hele kroppen, jeg skal gifte meg med det mennesket jeg er aller mest glad i. Et løfte som tar oss enda nærmere hverandre. Det føles som en trygghet, å vite at mannen jeg elsker vil dele resten av livet med meg. På fem år har vi opplevde så mye sammen at jeg helt har glemt hvordan det var uten han ved min side.

Det var det første kysset som fikk meg til å gå babanas, aldri før hadde jeg blitt kysset på den måten! Som om han allerede ved det ene kysset stjal en bit av meg. Mitt desperate forsøk på å leve singellivet med stor S, ble slukt. 

Fem år er gått, og jeg er og blir ikke lei av de kyssene. 

Jeg er ofte så umektelig imponert over hans verdier og ståpåmot. Evig takknemlig er jeg for hans tålmodighet og rolige temperament, som igjen har smittet over på mitt innebygde sinne og roet meg ned til et bedre menneske. Så er det støtten, støtten som alltid er der uansett hva jeg har funnet på å gjøre, aldri dømming, aldri negativitet, men gode ord jeg har kunnet klatre på. 

Motgang har det også vært, men desto bedre blir det når en bakketopp er passert. Jeg er ikke i tvil på at hver lille knekk en bekjemper fører oss sterker sammen, fordi det noen ganger må til for å få utløp for frustrasjon og innebygde tanker. 

Hvor takknemlig jeg er for å kunne dele livet med min bestevenn, jeg aner rett og slett ikke hvordan jeg skulle klart meg uten den daglige latteren og den varme kroppen å krype inntil om kveldene. 

Akk, BTO, jeg elsker deg <3 

Hun var like varm som solen, da jeg løftet henne opp fra bakken der to armer strakk seg opp og blikket bar en sørgmodig tone. Hun hadde bare rukket å løpe en eneste runde på hoppebanen i idrettshallen. Det bustete hodet falt slapt inn i halsgropen min og armene krøllet seg rundt nakken. 

Det var godt at pappa også var med på turn i dag, slik at jeg kunne sette meg uten å bekymre meg for hun som fremdeles løp rundt som om hun hadde en liten rakett i baken. 

Feberen kommer ofte om kvelden, sies det, og det stemte bra. Enn så lite de har vært syke i sitt liv, så er en brennende kropp ikke til å ta feil av, og de blanke tomme øynene bekreftet feberen som kom snikende på etter noen dager med hoste. 

– Uff, lille gull! Du er vist ikke helt frisk. 

Det er aldri gøy med syke barn pleier vi å si, men la oss være helt ærlige med oss selv; et febersykt barn er vel egentlig litt som å vinne jackpot for oss mødre og fedre?!

For det er noe himmelsk med en ufarlig feber som følge av en forkjølelse. Jeg kan da fremdeles telle på min ene hånd antall ganger jentene våre har hatt feber, og selv om det stakk litt i hjerte da det tomme blikket festet seg løst i intet, kunne jeg ikke annet enn å tenke stille for meg selv; endelig, nå var det på tide med et  feberbarn! 

For med ett den indre temperaturen bikker over 38 grader faller de hoppende, engasjerte og smågale barna ned til bitteliten-småbarn-stadiet. Den forhøyede kroppstemperaturen gjør at de “store” barna virker små igjen, til det stadiet der mamma eller pappa er det viktigste i hele verden.

Med et febersykt barn er vi ikke de teite og strenge voksene, men den tryggeste favn, den eneste favn som redder situasjonen. For ikke å glemme den uavbrutte uendelige lange kosestunden som ikke har vært tilstede siden barna lærte å ta sine første krabbetak. 

Eller enda bedre, alle “skal gjøre, burde gjøre” tingene kan vi slippe ut mellom fingrene fordi det ikke lengre betyr noe. Da den viktigste oppgaven vår i øyeblikket er; å være der som en eneste stor støtte og omsorgsperson. 

Det gjør ingenting at det glovarme barnet som klynger seg inntil kroppene vår får svetten til å piple , for hos en mamma og en pappa er det ingenting som slår ekte kjærlighet og uendelig lange koser fra sitt eget barn.

Når det ellers aldri er tid til en lang nok kos som får fyllt opp koselageret med 100 %, ja da er det jammen meg godt med en liten feber til hjelp. Sunt er det også, da virke alt som det skal. Og selv om jeg takker ja til mer kos, så får jeg håpe at feberen tok drepen på de “slemme” bakteriene, slik at en frisk og smågal jente våkner opp i morgen tidlig, klar for nye eventyr. 

Jeg har virkelig forstått betydningen av årstidene vi har i Norge, for uansett hvor ofte jeg kan drømme om å bo i et varmere land så kunne jeg nok egentlig ikke det. De fire årstidene vi har i Norge er så magiske, og det får meg til å sette pris på de første spirende tegn på våren, på sommerens varme dager, på høstens fargeprakt og vinterens første snøfall. 

Allikevel er vår og sommer den beste tiden i mine øyne, og nå er den her i all sin prakt! 

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

#lykke

Jeg ser, men bare med et halvt øye, jeg hører med bare med et øret.. 

I full fart føk hun forbi meg, et bein sparkende langs siden, det andre beinet godt plantet på sparkesykkelen. 

– Mamma, se på meg nå!!! Hylte hun med iver i stemmer, og jeg så på mens hun gjorde en bråstopp med bakbremsen. Noen imponerende tilrop ga jeg fra meg, mens jeg dreide om hodet i motsatt retning, til den andre barnestemmen som sa – Mamma, se på meg nå!! 

Annonsørinnhold

Morsdagsgave: Med disse treffer du blink hos mamma

– Mamma, se på meg sa jeg, du så ikke på meg!, sa hun skuffet da hun raskt oppdaget at blikket mitt var festet på søsteren. – Se på meg da mamma! Beordret hun meg igjen, og mitt forsøk på å fortelle at jeg hadde sett det kule triset lot hun ikke stole på. 

Doble stemmer lød støyende i ørene mine, – en av gangen vær så snill, jeg forstår jo ingenting, sa jeg avbrytende til stemmene som prøvde å overgå hverandres. Det hjalp heller lite, og ikke før jeg hadde nummerert de med: “fus” og “andr” kom setningene ut etter tur og orden. Et kort svar og så et nikk som illustrete klarsignal til andremann ble gitt. Ingen skikkelig samtale, mer som et spørsmål med tilhørende svar i et klasserom der eleven rekker opp hånden og læreren gir et korrekt svar.. 

Med flakkende blikk mellom de to, med ører lyttende etter de ulike samtalene prøver jeg mitt beste på å se de begge, og høre alt de sier, men med to historier, der en kommer inn det ene øret og den andre inn det andre øret, er det ikke mulig for min menneskehjerne å oppfatte alle detaljer. 

– MAMMA!!!! Jeg snakker til deg!!, ordene som like gjerne kunne vært sagt fra meg til mine barn som har en god evne til å falle ut i en tankeboble om noe de ser langs bakken eller et menneske de passerer. Nå var ordene rettet mot meg, mammaen som ikke hørte godt nok etter. 

– Jeg beklager jenta mi, si det til meg en gang til. 

Men så –  skjedde det som hører med til det sjeldene: 

– Ett barn nede for telling allerede en halvtime før legging.. 

Alene tid – med det andre barnet! 

---

Nå ser jeg deg, nå hører jeg deg. Hvert ord du sier, hvert smil du leverer. Når din søster sover, er det bare deg, du har min full oppmerksomhet, og vi utsetter leggingen med en halvtime. På den måten skal jeg gi deg hele meg i en hel time, ingen avbrytelser, bare oss to. Ingen kamp om oppmerksomheten, for nå skal du få alt, du kan til og med velge hvilken historie jeg skal lese til deg og hvilke sanger jeg skal synge. For denne timen skal du få slippe å tilpasse deg etter din søsters vilje, nå er det bare deg og meg. 

For en god følelse jeg fikk da jeg kysset deg god natt, da jeg kunne sitte på sengekanten din med fullt fokus, og ikke bare et halv øye og et øre fordi dere bestandig er to helt uadskillelige søstre og bestevenner, født i en verden der konkurranse er en stor del av livet. 

Takk for den lille time, for selv om jeg elsker å være tvillingmamma, er det noe helt spesielt med de små øyeblikkene der mine barn er helt uavhengige av sin søster. 

– Speiltvillingene på Facebook – 

Antrekkskoden for jobb er byttet ut til bikini, og kontoret er flyttet noen meter til utsiden av huset! Det er ikke alt som er like kult med å være selvstendig næringsdrivende, men på dager som dette (I MAI!) er det sannelig ikke feil. 

I fjor påtok jeg meg oppgaven om å sy en barnehagefane, og sa til meg selv; godt jeg aldri skal gjøre dette en gang til! 
Nå, ett år senere, sitter jeg jammen å lager fane igjen, bare at denne gangen maler jeg den i tillegg.

En ny barnehage, som også er den barnehagen jentene begynte i, i fjor høst, hadde enda ikke skaffet seg en fane. Da jeg ble spurt om å lage den, klarte jeg ikke å si nei. Så nå jobber jeg på spreng for å få fanen ferdig i løpet av uken! 

Litt gøy er det jo! Haha. 

– Speiltvillingene på Facebook – 

Denne dagens detaljer; 

Det var ingen grunn til å lete igjennom skapet etter et passene antrekk, det var så enkelt som å dra ut de nye sommerkjolene på øverste hylle. Duften av solkrem sveipet forbi sammen med barnelatter. Hår som var klissete av solkrem og fruktsaft festet seg rundt de solbrune ansiktene. Sand fra sandkassen festet til hver av kroppens deler og lukten av solvvarmet hud. 

Det er ikke så mye som skal til for at livet føles 100 % perfekt, oppskriften er: + 20 grader i skyggen, skyfri himmel og en is! 

– Amen – 

– Speiltvillingene på Facebook – 

Ved å rope deres navn; Otilie og Olivia, får jeg kun til svar: – Nei, ikke Otilie, jeg er Klatremus jeg! og – Nei, ikke Olivia, jeg er Mikkel rev jeg! 

– Da vet jeg at helgen i Dyreparken i Kristiansand har vært helt perfekt! 

En helg i Mai, kunne innholdt en regntung dag og 2 grader, men vi fikk 20 grader, pluss strålende sol! Alt var med oss på denne turen.. Helt fantastisk! 

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

– Speiltvillingene på Facebook –