Dette er en heldress, eller buksekjole som jeg liker å kalle det. De er sydd ut i fra et mønster som stoff og stil har (dette). Og det som er gøy hvis man skaffer seg noen mønster er at man kan lage veldig mange varianter bare ved å lage noen små endringer. Det har jeg gjort denne gangen. Som du kan se har jeg tatt utgangspunkt i stoff og stil sin heldress, men jeg har laget mer bein på min versjon, grunnet til at jeg ønsker å endre på beinene er fordi heldressen til stoff og stil sklir opp når jentene setter seg eller sprer beina i fra hverandre. Du kan se det på bildene over, at beina på heldressen trekker seg opp og det ser ut som er posekjole i stedet. Det er veldig søtt så ikke noe galt i det, men nå jeg ønsket å lage en litt annen versjon på bein. Armene beholdt jeg slik stoff og stil har laget dem.
Og her er de forskjellige ferdigsydde dressene. I tillegg til å gjøre om litt på fasongen sydde jeg på et silkebånd i livet og tredde en strikk inni. Og så enkelt er det faktisk å endre på et mønster, så faktisk så er det ikke så mange mønsterene man trenger.
Jeg måtte jo også se hvordan Olivia ble i sitt nye klesplagg, jeg trur hun ble fornøyd 😉
Dette innlegget er en følger av mitt tidligere innlegg I hvilken verden lever vi i? Som blogger får jeg mange kommentarer i løpet av en dag. Det er folk som sitter på en fantastisk personligeht som deler ut ros og gode ord til jeg rødmer i kinnene, og det er folk som prøver å finne feil i min hverdag. Som skal passe på at ting er på stell, advare meg mot de store farer som finnes der ute, eller her inne. Tja, selv er jeg jo bare 23 år gammel så jeg kan ikke skryte på meg den lengste livserfaringen. Men jeg har forstått en ting, jeg skiller meg rett og slett ut fra en rekke nymoderne mennesker, menneskene jeg kaller … hysteriske
– et bilde av mine jenters soveværelse under oppussing –
Dette bilde delte jeg på bloggen tidligere sammen med en rekke andre, vi var ferdige med oppussingen av det gamle rommet. Veggene hadde fått ny kledning, gulvet hadde blitt slipt, oljet og lakket, lister var byttet ut og taket var malt hvitt. Innredingen var i full sving, og jeg elsker å lage kreasjoner selv – noe dette bildet pærer preg av, for selv om jeg ikke har snekret sengene er det meste andre på bildet selvlaget. Det gjelder også kosehjøret, en himmel som jeg laget ut av gardiner og en grillrist. Ganske harmløs og søt – er den ikke ? Vel ikke for alle. Dette kosehjørnet kan nemlig være svært så skummelt. Jeg gjenntar:
anonym skriver: Kjempe fint og kreativt! Kanskje jeg selv er litt hønemor, men pass nu på så ikke gullklumpene dine tvinner seg inn i det der og skader seg, kan fort skje hvis man ikke er obs selv :/ 🙂
ppd skriver:Veldig fint, men vil det ikke støve i teltet der? med tanke på du har brukt dyne på gulvet så må det nok vaskes ofte ? 🙂 men nydelig ble rommet
Min samboer som og er far til barna på dette soverommet leste kommentarene og lurte på om anonym ikke hadde gardiner i eget hus, eller tepper eller hva med dyne i sengen? Vi lo litt og så for oss hva som kunne skjedd om de faktisk hadde fått surret seg inn i blondegardinene. Vi kom frem til at det skulle godt gjøres, men om det skjedde så ville det i hvertfall ikke vært så vanskelig å få pustet igjennom alle hullene som definerer en blondegardin, det er jo ikke heller slik at jeg reiser på butikken med jentene alene hjemme. Vel kanskje er vi i underkant av avslappet som foreldre, og for noen er det kanskje avskrekkende. Men himmelen henger fremdeles på samme plassen og jentene elsker den – det teller for meg.
Jeg lurer også på hvordan en dyne på gulvet gjør det mer støvete enn en dyne i sengen? Det praktiske er i hvertfall at det er veldig enkelt å vaske både dynetrekk og dyne, så er vi heldige så slipper vi unna støvallergi og astma også.
– Den ferdige plattingen vår –
Da plattingen vår var ferdig la jeg ut bilder av den, stolt som en hane etter å ha jobbet iherdisk i mange timer og uker. Men dette bilde virket avskrekkende for Frida:
Oi, så fint! Men hadde vært litt nervøs for å sette meg i de ytterste stolene i sittegruppen på hjørnet av plattingen der.. Vips så ligger man nede på grusen med hjernerystelse.. Bør sette hele gruppen lenger inn, eller bygge rekkverk 😉
Jeg kan være veldig enig i at stolen på hjøret står litt vel langt ut på kanten. Sittegruppen er jo plasser der slik at den skal oppta så lite plass som mulig når den ikke er i bruk. Så på et punkt er jeg enig med Frida, når vi skal sette oss der over en middag, så ja da trekker vi hele sittegruppen litt inn på plattingen. Rekkverk er hun ikke den eneste som har nevnt, samboer og meg selv har aldri tatt opp rekkverk som et tema en gang. Det ca 30 cm ned til grusen og jentene klatrer opp og ned uten å ha falt en gang, og etter hva jeg har lagt merke til på de snart 16 månedene jeg har vært mamma så blir ikke jentene noe mindre med tiden heller. Det som kanskje fikk meg til å stoppe opp og rope på BT da kommentaren lå i innboksen, var nok heller den: vips så ligger man nede på grusen med hjenerystelse. Jeg vet ikke med dere andre, kanskje jeg har et meget solid ytre skall rundt hjernen min, men jeg har bare fått hjernerystelse en gang i mitt liv. Jeg husker det soleklart, vi var en gjeng barn som lekte i et klatrestativ med nett, vi hadde bunnet opp nettet for ligge i det i stede for å klatre i det og vips så løsnet knuten vår og alle ramlet i bakken med et smell og der lå jeg i bunn. Det var ikke snakk om 30 cm altså. Jeg har ikke lengre tall på hvor mange ganger jeg er blitt kastet av en hesterygg, og gjerne rett inn i hinder, men hjernerystelse? nei, det går som regel bra er min erfaring.
Hysterien dras inn i mediene
Jeg kom over er nyhetsoppslag som noen hadde delt på facebook i fortvilelse av hvor hysterisk verden har blitt. Overskriften lød som følgende Jente skadet seg på Sirkus Shopping – Ei jente på ett og et halvt år ripet opp ryggen etter lek på Sirkus Shoppings lekeland.
Innlegget starter med: hendelsen fant sted … Dette virker ganske så dramatisk hittil gjør det ikke? Så forstetter det i samme avsnitt: Da familien avsluttet leken for å ta en matbit, oppdaget de at hun var skadet. – Vi skulle kjøpe middag, og så oppdaget vi at hun blødde på ryggen – sier faren. Skaden, det vil si skrapemerket er avbildet på artikelen, og jeg kunne ikke annet enn å si lavt for meg selv: “ja, så vondt hadde hun fått”. Har foreldrene gått til avisen for en skade datteren påførte seg uten av hun selv merket det en gang? At et barn får skubbet seg er vel ikke noe en trenger å rope hjelp for, eller var det et stykk pr-kåte foreldre som endelig fant en anleding til å gå til avisen? Familien fikk hjelp til å få renset såret og de ansatte gikk på nytt over hele anlegget for å se til at det ikke var noen flere løse strips barn kunne skade seg på, alikevel er far overrasket over at de ansatte ikke følger opp sikkerheten. (du kan lese nyheten her)
Hva er vel en barndom uten et titalls skrubbsår på knær og albuer etter møte med asfalten eller barken på treet? Hvordan blir vår generasjon barn som ikke lengre får lov til å kjede seg, som ikke får leke uten tilsyn i tilfelle skader? Hvordan skal disse barna bli selvstendige om de i hele sin oppvekst er passet på av mamma og pappa som om det ikke finnes større smerte i denne verden enn å bli litt sulten? Kanskje er jeg gammeldags, men jeg har tru på den samme oppveksten min foreldre ga meg. En god del klarer regler om vei og ikke bli med fremmede, men frie tøyler til å løpe så fort jeg kunne på asfalten eller klatre i trær. Jeg fikk til og med lov til å begynne å ri fast da jeg var 11 år, til tross for at mamma aldri tørte å se på når jeg hoppet fordi hun selv var livredd hest og sin egen datter som satt oppå. Jeg prøver ikke å fortelle at jeg er noe bedre enn de barna som vokser opp i dag, men jeg er i hvertfall ikke redd for å møte verden slik den er!
Kjære svigers! 30 år som mann og kone – jeg kjenner jeg beundrer dere, og alt jeg kan gjøre er å krysse fingrene for at jeg en dag kan oppleve den samme dagen^^,
– min kjære svigerfamilie og tvillingene i magehulen –
Det å skulle finne på en gave til noen som egentlig har alt de trenger er ikke lett. Så vi tre jentene (søsteren til BT, forloveden til broen til BT og meg) gikk sammen for å spekulere ut en passende gave. Vi endte opp med å kjøpe et lite tre som symboliserer 30 år gifteskap og skal vokse med kjærligheten fremover i tid og som kan være et minne i mange mange år, om ikke generasjoner. Og siden 30 års bryllupsdagen også kalles perlebryllup laget jeg en liten kreasjon som vil minne de om denne dagen.
Jeg hadde to fersvannsperler som jeg fikk da jeg var i Kina noen år tilbake. Vi var å kikket et sted hvor noen av verdens dyreste perlesmykker blir laget og solgt. Og de viste oss hvordan de plukket ut perlene, disse perlene vi fant kunne vi ta med oss hjem. De har støvet ned i smykkeskrinet mitt så det var hyggelig å kunne gi de bort som en verdifull gave. Jeg tenkte å dele denne gaven med dere som inspirasjon til andre som feirer lengre giftemål. Man kan jo bruke andre ting en perler i dekorasjonen, eks: ved et sølvbryllup kan man pynte med noe i sølv, osv. Du kan se hva de forskjellige bryllupsdagene heter HER, og da er det ingen grenser for gaver man kan lage.
– varer fra plantasjen –
– varer fra nille –
Det hele er veldig enkelt. Som du ser på bildet under har jeg lagt de lyse stråene i betongdekrasjonen, så helte jeg sanden fra Nille over. Silkebåndet festet jeg rundt, jeg limte endene fant til beotongsirkelen. Så knøt jeg er slufse som jeg limte på over skøten på båndet under. Dere kan se hvordan man knyter en slik slufse på youtube-filmen min HER
Jeg hadde noen papirblomster liggende fra panduro, disse limet jeg på betonghjertene med perlene på toppen.
Til slutt pyntet jeg med litt flere blomster og pellet av perlene på en dekorasjonsteip fra nille til å sette i midten av hver blomst.
Dette er i hvertfall et forslag til en enkel men anneredes gave til noen som allerede har alt 🙂
Men ikke av meg denne gangen. I går var søsteren min, meg og tre av barna våre på besøk hos tante og onkel. Tante ringte meg og sa at de hadde vært en tur på stoff og stil og da hadde det blitt med så mye stoff at hun hadde sydd litt til jentene.
Jeg har jo sydd de samme buksekjolen til jentene tidligere, men de begynner å bli for små nå for ikke å snakke om at de er VELDIG slitt. Jeg er helt sikker på at dette plagget er det mest brukte plagget jeg har hatt til jentene. Jeg synes buksekjolene er så utrolig søte på, og så behagelige de må være å bruke. Så jeg ble veldig glad da vi fikk disse i nytt mønster og større størrelse. Det som også var litt moro var at mamma har sydd kyser til jentene tidligere i samme stoffet, så da hadde jeg plutselig et lite sett ^^, (mønsteret på buksekjolene finner dere på stoff og stil)
Siden været fremdeles er veldig deilig, tok vi frokosten ute i dag også. Vi tok turen innom mor og besse som bor ti minutter unna tante og onkel i går, og gjett om min søster og meg følte oss heldige da vi kom til den deilige lukten av mors hjemmebakte brød. Så godt og så mange barndomsminner. Lykke og få med seg et hjem <3
Nå skal jeg sette sammen en liten gave som jeg gleder meg til å vise dere i morgen, senere i dag skal vi feire svigers som har vært gift i 30 år i morgen.
Halv 9 var jeg på plass ute med malekosten i hånden. Vi skal bort i dag, reise å besøke min tante og onkel, så tenkte jeg var nødt til å få gjort litt på morgen siden jeg ikke får gjort noe på dagen i dag. Og endelig blir de siste stolpene hvite også, det er jo på tide, for taket vårt er ferdig nå 🙂
Vi tok frokosten uten i dag. Det er jo så deilig vær, litt skyer, men godt og varmt. Etter jeg var ferdig med å rydde inn maten igjen sto begge jentene og holdt i hengekøyen mens de så på meg å lagde sine lyder som som de lager når det er noe de vil. I det jeg løfter de fra bakken bryter de ut i en “hjertesmeltene” latter. Det er vist ikke mye som slår det å huske i hengekøya sammen ^^,
er noe jeg ikke har! Men jeg er derimot en veldig god kunde på plantasjen. Haha, i dag var jeg nødt til å ta turen igjen. Jeg kunne sikkert unnskyldt meg med at blomstene mine døde da vi var på ferie denne sommeren, men det blir nok litt for tynt. De var da brune allerede før det. Også jeg som ELSKER blomster da. Skjønner ikke hvorfor jeg må ta livet av de hele tiden. Jeg bare glemmer å vanne litt innimellom, og hvis de de blir litt brune så gir jeg opp og lar de dø. Her må jeg si jeg har et stort forbedringpotensial. Jaja, vi får se hvor lenge de nye blomstene får leve da. Det var salg på pyntestein i dag, så da ble jeg nødt til å ta med det hjem også – det ble riktig så fint synes jeg. Jentene kommer nok til å plukke ut en etter en stein, men det er da alikevel bedre enn at de graver i jorden og blir brune fra topp til tå. (jeg la duk i mellom jorden og steinene)
– Rosene var de eneste gjennlevende blomstene denne gangen ^^, –
Jeg fikk lekt gartner mens jentene tok dagluren og da de våknet kunne vi nyte sommeren som fremdeles er her, på plattingen. Det er ikke mye som slår det. I hvertfall ikke når vi alle tre klatrer opp i hengekøyen og husker med stor fart. Da ler vi til vi har krampe i magen alle tre. Takk Otilie, takk Olivia for at dere får meg til å sette pris på hver eneste dag i livet mitt <3
Tenkte bare jeg ville informere dere om hunden vi tok med inn i går kveld.
I dag klokken 12 hadde jeg satt begge jentene i bilen og hunden i bagasjerommet. I det jeg staret motoren og begynte å rygge kom det en bil opp i gårdsplassen. Det var ingen tvil om at det var eieren til den lille “vov-vov”en som jentene kalte han. Bamse var faktisk navet, hihi. Eier tok til tårer da jeg åpnet bagasjerommet og sa vi var på vei til veterinæren for å lese chipen hans. Bamse hoppet som en liten villmann da han fikk se mammaen sin. Jeg har blitt helt tullete etter jeg fikk barn så jeg klarte ikke holde på tårene jeg heller. Haha
Det var utrolig godt at eieren og bamse ble gjennforent. Hun hadde vært så redd for den lille hunden sin. Hun hadde fryktet det verste, enten at han var påkjørt eller tatt av en grevling eller rev. Hun hadde ikke trudd han ville bli med til noen mennesker siden han var så skeptisk til fremmede. Og det var jo også det jeg fortalte i forrige innlegg, til BT og meg sto han bare og bjeffet nervøst, så det var Tyra som fikk han med inn, og inne roet han seg og hilset på oss alle. Bamse hadde ikke gått så veldig lang, for han er omtrentlig naboen vår, kun et par hus i mellom – men siden vi ikke akkurat bor i et byggefelt var det for langt til at vi viste at han hørte til der.
Årsaken til at eier fant ut hvor hunden var, var at hun var ute å lette. Hun møtte på to jenter med barnevogn og spurte de om de hadde sett en liten sort hund. De hadde ikke sett noen liten sort hund, men de hadde sett noen delinger på facebook av denne mulige hunden hun lette etter. Og det stemte jo – så takk til alle dere som hjalp til med å dele den forsvunnede Bamse. 🙂
I går var jeg i et møte i Oslo. Det er mange som har gjettet seg frem til hva møtet dreide seg om, men ingen hadde rett ^^, Jeg var nemlig hos nettavisen.no / Side2.no sine lokaler. Jeg fikk en mail før sommereferien om at de ønsket meg inn i bloggstallen deres som en side2blogger for foreldrespalten. Jeg trur jeg hoppet opp og ned i et minutt da jeg fikk mailen, og etter møte i går var jeg ikke særlig bedre. Dette har nemlig vært min lille drøm lenge, og det beviser at om man ønsker noe og jobber hardt, så kommer premiene.
Så da vet dere det, bloggen vil jo få litt annet utseende (likt som de andre bloggerene til side2). Men det kommer til å være den samme for det 🙂
Dagen etter møtet gikk så fort. Det tok jo litt over en time å kjøre hjem og da reiset jeg og handlet, samt at jeg dro innom stallen. Dronninga mi har kommet hjem fra sommerbeite, og etterhvert har jeg kjempenyheter på hestefronten også.
Så kjørte jeg til mine fantastiske svigerforeldre hvor jentene hadde vært hele dagen. Der ble vi servert middag og vi kom oss ikke hjem før kl 19. Fem minutter etter jeg var kommet hjem kom min beste venninne Janne, og med mye skravling lakket vi også negler som vanlig. Resultatet mitt ble prinsessenegler ^^,
Mens vi drev å lakket kom BT inn og sa det var en fremmed hund på gården. Han forble på gården en god stund, men ville ikke slippe oss innpå seg. Så fort vi nærmet oss sto han å bjeffet dominant og nervøst til oss og hoppet unna om vi tok et steg nærmere. Vi avventet en stund, men han fortsatte å bli på gården, kanskje ikke så rart da han er en ukastret hann og vi har ei tispe. Siden vi ikke kjenner til denne hunden var vi ikke sikre på om vi ville slippe ut Tyra, men siden vi verken fikk tak i han eller det kom noen som lette etter han tenke vi at vi måtte få tak i han før det ble mørk. BT ba Tyra sitte pent i døråpningen og lukket opp døren slik at Mr. Fremmed kunne se henne. Vi tenkte det ville gi en indikasjon på hvordan han var med andre hunder, siden han ikke viste den store interesse slapp vi Tyra ut. De hilset gledelig på hverandre og begynte å leke sammen, og da vi ropte inn Tyra fulgte Mr. Fremmed med inn. Inne slappet han plutselig av og hilset på oss alle.
Klokken var vel halv 11 på kvelden da jeg ringte politiet for å melde om den fremmede hunden uten herre. Det var en veldig hyggelig og hjelpsom politibetjent som førte han opp i registeret, men det var ingen som enda hadde meldt han savnet. De har også samarbeid med falken som henter løse hunder, og fortalte at de kunne hente han, men at de i hvertfall var opptatt en time til. Jeg sa at det ikke var noe problem for oss å ha han over natten. Jeg trur han også har det bedre her enn i et bur hos falken.
Vi delte bilde på facebook i går kveld i håp om at noen i nærområdet skulle kjenne han igjen. 131 delinger har han fått, men ingen som har tatt kontakt, verken privatpersoner eller politiet. Jeg synes det er rart at eierene til denne dvergpinscheren ikke har meldt den savnet hos politiet. Han er superherlig og høffelig, det er tydelig at han kommer fra et godt hjem med en god oppdragelse. Han savner nok hjemmet sitt også, for han pep en del i går da vi la oss. I dag har vi vært ute å lekt to ganger allerede og nå ligger de begge og sover ved siden av meg. BT og jeg er store dyreelskere, så vi synes bare det er hyggelig med litt besøk – i hvertfall av en så søt herremann som egentlig er veldig lik vår egen bare veldig mye mindre. Om vi ikke hører noe i løpet av formiddagen, tar jeg han med til veterinæren slik at vi kan lese av chippen og finne hjemmet hans.
I går kveld skrev jeg dette innlegget i hodet mitt før jeg sovnet for natten, og jeg tenkte jeg skulle prøve å rable det ned før jeg glemmer det.
Den virkelig nye formen for mobbing på 2000-tallet utarter seg på nett, og på nett er det ingenting som holdes tilbake. Vi leser om det og vi hører om det. Før jeg startet å blogge tenke jeg ikke noe større over nettmobbing da dette er noe jeg aldri har drevet med eller blitt utsatt for. Men det er det sannerlig mange som blir.
Jeg har sett mammaforum der voksene mødre krangler som hormonelle 14-åringer. Jeg leser blogginnlegg som får hatekommentar på hatekommentar. Vi har vel alle sett videoen som florer internett om dagen om tvillingmammaen som prøver å legge guttene sine? Hun har riktignok passert 1 milliom seere, og det er umulig at alle i denne verden har like meninger. Men selv en så herlig, fantastisk og morsom film av en tålmodig mamma som på nytt og på nytt legger sine to små i sengen sin fikk flere hatmeldinger. Som blogger selv har jeg opplevd det samme. Hatmeldingene renner inn ved de mest leste innleggene mine, det er helt forståelig at 34 000 personer ikke kunne være enige med meg i mitt innlegg om brøyterene, de fleste er enige, men det er alltid noen ikke er det, og som ønsker å legge inn en liten meldig som forteller meg hva jeg er.
Det som er med hatemelingene, er hvordan de faktisk blir skrevet. Det er ikke snakk om noen konstruktiv kritikk fordi man er uenige. Nei, det er direkte personangrep med de styggeste uttalelser, og mobberen etterlater seg selvsagt som en anonym – åpenpart for feig for å stå for det h*n selv sier, selv om h*n vet at h*n går direkte til angrep på en enkeltperson. Jeg har HELDIGVIS ikke opplevd mange av disse meldingene, og jeg passer meg for å skrive støtende innlegg. For jeg lover dere, noen av de kommentarene kan virkelig sette seg, og det er ikke noe moro, ikke noe moro i det hele tatt.
Så har vi andre, jeg trenger nok ikke legge skjul på hvem, Rannveig Heitmann – hun lever av sine haters. Jeg er stadig innom bloggen hennes og jeg blir virkelig skrekkslagen av å lese hennes kommentarfelt. Hun påstår jo at hun ikke lar seg påvirke av alle de grusomme kommentarene, kanskje hun klarer å trekke det over til at disse haterene faktisk er årsaken til hennes lønn? Ikke vet jeg, men hadde jeg mottatt det hun får slengt i fjestet hver dag hadde jeg gjemt meg under dyna for en god stund og avsluttet blogglivet tvert.
Og med det jeg prøver å faktisk fortelle her, så forstår jeg virkelig ikke hva som får nettmobberene til å faktisk skrive disse hatmeldingene. Jeg har riktignok vært uenig i veldig mange blogginnlegg jeg har lest i mitt liv, og kanskje ler jeg høyt og viser det til samboeren min om jeg synes det er latterlig det som blir skrevet, men jeg tar meg da ikke tid til å sitte å skrive en hatmelding fordet? Hvis jeg ikke hadde klart å la være å kommentere på et innlegg jeg er sterkt uenig i så ville jeg i hvertfall gitt en konstuktiv og kritisk tilbakemelding om hva jeg syntes var galt og hva jeg mente om saken, jeg hadde da aldri gått til angrep på forfatteren! Og det er dette som irriterer meg så grenseløst. Mødre som står å påstår at andre er dårlige mødre, at de burde vært meldt til barneværnet osv osv. Hva er da egentlig disse mødrene? Synes de det er greit å lære opp sine barn til at det er greit å hetse andre på nett? Er ikke det med på å forsterke den negative nettmobbingen?
Samtidig som jeg ser all denne grusomme nettmobbingen har jeg erfart den siste tiden at folk har blitt så opptatt av nettmobbing at noe trekker alt til å bli “mobbing”, som at det ikke er lov å stille et spørsmål uten at en annen skal fortelle den spørrende: ” hvis du ikke har noe bedre å si, kan du heller la det være”. Jeg begynte å le i går da jeg oppdatet at det hadde utartet seg en diskusjon under mitt siste bilde på IG.
Jeg vet ikke om dere la merke til det, men lillefingeren min blir stadig tatt opp til diskusjon, dette er nemlig ikke første gang. Her er noen kommentarer fra et tidligere bilde:
1. skriver: ” Ikke for å være frekk assa men har du brekt lillefingeren din før? Ikke for å være frekk, sleip, idiot eller noe sånt men den ser litt skjev ut @speiltvillingene ps: jeg er aldri frekk ❤️ for jeg liker ikke at andre er frekk med meg heller❤️😍😘 “
2. skriver: ” virker som om du prøver og overbevise deg selv om at du ikke er frekk, når du egentlig er det ! 😉 å ha selvinnsikt er en fin egenskap, du burde prøve det 😉 😀 “
3. skriver: ” Hvis du ikke har noe posetivt og si så ikke si det eller skriv det”
Jeg hadde faktisk ikke trudd at fingeren min var så merkbart skjev, men det vel bare fordi jeg har levd med den slik i 13 år nå. For ja, jeg brakk fingeren i 5.klasse da læreren min lukket døren på den. Dette er et av merkene som foreviger livet som 10åring, og merker får man opp igjennom livet. Noen synlige, noen psykiske. Det er med på å definere hvem vi er, på å lage den vi blir. Hver dag blir vi påvirket av verden rundt oss. Vi lager oss meninger om alt og ikke noe. Og vi blir alle forskjellige. Utseende vårt er like forskjellige som tankene våre om livet. Så tenk på dette – selv om du er sterkt uenig om en ting, betyr ikke det at du har rett til å hetse et menneske! Du får ikke gjort noe med at den andre har ulike meninger enn deg selv. Kanskje har begge rett, kanskje har ingen rett. Vær konstruktiv i din tilbakemelding. Om du trenger å være anonym i din kommentar bør du kanskje tenke at kommentaren er feil skrevet.
For en ting er sikkert, vi har alle følelser og blir såret av å få stygge kommentarer rettet mot seg.
Magen står som om jeg var 4 mnd på vei i dag ^^, Jeg har nemlig digget inn på kaker hos søsteren min som har bursdag i dag – HIPP HIPP HURRA! <3
Men det er ikke grunnen til at det føles ut som jeg har ti sommerfugler i magen akkurat nå. Egentlig hadde jeg glemt det litt, men da BT spurte meg om jeg gledet meg til i morgen kjente jeg det kilte helt inn i margen. Wææææ. Slik som jeg gleder meg til i morgen, gruer meg litt og er veldig spent på en og samme tid.
Jeg har ikke tenkt til å fortelle dere hva jeg skal akkurat nå. Eller en liten smakebit da, jeg skal til Oslo i et møte. Men kanskje det er noen som vil gjette hva jeg skal i møte for? ^^,
