Det lille mirakelet ligger foran meg, brystkassen hever og senker seg i takt med den rolige pusten. Øyelokkene ligger fredelig over de klare blågrønne øynene under. Den lille hånden beveger seg rolig, som om hun griper etter et støvkorn i luften. Den lille tungen lager et par små sugetak før den stopper igjen. Rundt meg står verden stille. Det er som om det bare er oss to i hele verden i dette stille øyeblikket.
En lyd stjeler oppmerksomheten min, som i en drøm blir jeg hentet opp til virkeligheten i det jeg flytter blikket fra babyen i armene mine til min ene fem år gamle datter.
“Hva sa du?” sier jeg og hodet begynner sakte men sikkert å ta inn verden utenfor igjen.
Like etter jeg har fått svart på spørsmålet om hvordan bokstaven “J” ser ut, faller jeg tilbake i en verden der tankene mine styrer alt jeg føler og alt jeg ser. En liten frykt begynner å irre langt inni meg; når skjedde det at hun ble så stor?
Det var en gang jeg gledet meg til alt det nye, jeg gledet meg så til den dagen jeg kunne putte den første skjeen med grøt inn i munnen til hver av de to små tvillingjentene mine. Det var en gang jeg gledet meg til den dagen de skulle ta sitt første krabbetak, ta sitt første skritt og si sitt første ord.
Alt det er borte nå.. Jeg venter ikke, jeg lengter ikke, jeg gleder meg ikke. I dag lever jeg, jeg nyter og holder meg fast til det som er akkurat nå. Jeg vet at neste steg blir en glede, men også et nederlag.
Det lille barnet i armene mine, jeg vil at hun skal bli stor, men jeg venter ikke på det, for den dagen hun får sin første skje med grøt, da er denne tiden over. Tiden hvor jeg er hennes eneste kilde til næring, tiden hvor hun er helt og fullstendig avhengig av meg. Vi lever i en symbiose, totalt avhengige av hverandre, og jeg vet, for jeg har opplevd det før, at for hver dag hun vokser til vil hun ta et mikroskopisk skritt bort fra meg. For hver dag vil hun bli litt mer selvstendig.
Jeg kan ikke lengre vente på det som skal skje, denne gangen kommer ikke grøten på en skje i en alder av 4 måneder, den kommer antagelig ikke før hun er 6 måneder og kanskje enda et par dager.. Min siste baby, så utrolig koselig, vakkert og trist på samme tid.
“Om jeg bare kunne bevart hver en følelse av å ha deg i armene til evig tid!”
– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –
Åh, dette traff meg rett i hjertet her jeg sitter med min 6mnd gamle gutt i armene. Akkurat slik har jeg også det! Med storebror ivret jeg etter at han skulle begynne å spise selv, krabbe og senere gå, mens med lillebror holder jeg fast hvert sekund som går. Jeg elsker at jeg er hans eneste næringskilde, og er stolt av kroppen min som klarer å fullamme denne lille tjukkasen min!
Vi er litt uenig her hjemme, jeg vet at jeg vil ha tre barn mens mannen sier at det er nok med to. Tenk om dette virkelig er min siste baby?!