Sissi

Livet føles noen ganger så brutalt, så meningsløst og så urettferdig. Sent tirsdag kveld forlot Sissi livene våre, bare fire måneder gammel.

Det at hun bare har bodd med oss i litt over en måned er nesten uvirkelig, hun har satt så mange poteavtrykk i alles hjerter. Hun lyste opp når gamlepusen vår kom inn fra en luftettur og hoppet på henne i ren glede. På dagtid lå hun alltid på skrivepulten sammen med meg, eller rett ved siden av i armkroken til vår vakre rottweiler. Når barna kom hjem fra barnehagen, eller våknet om morgen strøk hun kroppen sin inntil beina deres. For jentene var Sissi en pus verdt mer enn gull og diamanter noen gang kan gjøre. Sissi var deres pus, som de hadde vært med å adoptere, som de så varsomt behandlet for at hun skulle bli kjent med dem. Hun ble katten som lå på jentenes fang og malte høyere enn de skravlet. 

Hun var den perfekte skatten vi så lenge hadde ønsket oss. Pusen vi hadde brukt langt tid på å snakke om, og lete etter. Hun ble pusen som var for god til å være sann. 

Så ble alt revet i fra oss, og når hjertet er like stort for dyr som for mennesker, så  gjør  det  så  brutalt  vondt. 

Barna fikk se henne for siste gang i går. De fikk sagt ha det og klappet henne en siste gang, selv om denne gangen kunne hun ikke lengre male. Så gråt vi sammen for som Olivia sa :”Mamma, hun var jo den beste pusen i hele verden”. 

Det er så lett å stille seg spørsmålet: HVORFOR !? men det endrer ingen ting, pus er borte fra oss. 
Det gjør vondt i hver centimeter av kroppen, jeg orker egentlig ikke å snakke om dette, men så velger jeg å skrive dette så alle vet, i stedet for at folk skal begynne å stille spørsmål om hvor den nydelige pusen vår har blitt av. Nå skal jeg avlutte dette innlegget og prøve å finne trøst i at det livet hun fikk sammen med oss var et veldig verdifull liv for en liten pusevenn som for alltid blir en del av oss.

Vis respekt for at jeg ikke orker å svare på spørsmål. Send oss heller et hjerte som gir oss varme

106 kommentarer

Siste innlegg