Spør du meg er alltid dagens lille høydepunkt det øyeblikket hvor barna oppdager at du er kommet for å hente dem i barnahagen. Det øyeblikket, der de sperrer opp øynene kaster spade og bøtte til alle kanter, og roper “MAAAAMMAAA!” mens de løper så rask beina klarer å bære dem, til de ender i et stup inn i armene dine så du nesten går i bakken av kollisjonen. 

Det øyeblikket elsker jeg da, ikke det øyeblikket der barna ser deg, og du ser at luften går ut av de før de roper: “ÅÅÅÅH, MAAAAMMA! Jeg ville være her lengre!” og så snur de på hælen og springer i motsatt retning. 

  Da jeg andpusten kom opp til toppen av fjellet, inni skogen i barnehagen, fant jeg de to tuppene med de lureste glisene om munnen, akkurat lik en hund som ikke vil la seg fange – nært nok til nesten å få tak i de før de sprang det de var kar om igjen. 
  “Otilie og Olivia, nå er det bra!” stemmen min var bestemt, antagelig lød den like skuffet som jeg følte meg. Jeg hadde jo tross alt gledet meg til gjenforeningen med mine barn. 
  Leken var over, de stoppe og trasket med bestemte skritt tilbake til meg.
  “Halla sjef, hvorfor strikker du av fra morra de a?” spurte jeg med et forsøk på å virke litt kulere enn jeg følte meg.
Det var ikke snakk om noen kos og få der hun strente forbi med et litt lurt smil om munnen. 
  “det er fordi jeg ville være her lenge!” sa hun som selvstendigheten selv. 
  “Åja, men du har jo vært her ganske lenge nå da.” svarte jeg, for som sant var hadde hun vært i barnehagen i 7 timer, og det er jo ganske lenge etter min mening. 
 Det var det åpenbart ikke etter hennes mening:
“Ne’ei!”

(Det ikke så vellykkede møtet er å finne på Snapchat storyen min  – Stinetuss – )  

3. døgnet der altså med sure barn ved henting. Det verste med det er at jeg helt oppriktig blir litt lei meg, enda så tragisk det er. Jeg vil være verdens kuleste i mine barns øyne, jeg vil være superheltinnen som kommer å redder de fra dagens slitsomme barnehagedag. Jeg vil være tegn på glede, lykke og kjærlighet hos mine barn. La meg si at jeg verken var det ene eller det andre, jeg var bare den teite mammaen som skulle stoppe den sinnsykt morsomme leken de akkurat hadde påbegynt med sine gode venner. 

Jeg er mammaen, som begynner å få selvstendige store barn som synes mammaer kan være både masete og irriterende. Så derfor sa jeg det også:
  “Jeg blir faktisk litt lei meg jeg når dere blir sure når jeg endelig får se dere etter en lang barnehagedag” 
  “Men mamma da, vi hadde faktisk akkurat begynt å leke” 

Og det er jo slik det skal føles for barna. De skal føle at de akkurat har begynt å leke, selv om de har lekt hele dagen. De skal få lov til å være så i nuet at de ikke skjønner at, en gang må leken ta slutt for denne gangen, fordi barnehagen stenger og alle barn må hjem. 

Så finner man trøst i at skuffelsen ikke varer særlig lenge, for så fort de kommer hjem har de glemt at de ikke ville dra. Hjemme finner de lekene, bamsene og tegningene de hadde påbegynt rett før jeg var den kjipe mammaen den morningen og sa: 
  “Jenter, nå må vi kjøre til barnehagen” 
Hvor de da svarte: 
  “ÅH, kan vi ikke være hjemme i dag?”

Det er sannelig ikke bare enkelt å være mamma til to fireåringer, men på den andre siden er det helt fantstisk morsomt også. Så de små skuffelsene, går fort over når man tar det igjen med verdens beste kvalitetstid om kveldene. 

De to fantastiske gulla mine har på seg klær fra – beelino – det er ullsett fra Name It. Name It er et av mine favorittmerker, kan dere gjette hvorfor? Jeg skal gjøre det enkelt, og gi svaret med det samme. Name It er et av de få merkene som er utrolig gode på å bruke flere farger på de samme klærne, slik at jeg som tvillingmamma kan gi jentene like klær i hver sin favorittfarge ♥ 

– Speiltvillingene på Facebook –