Jeg krøyp opp i sengen, tidligere enn jeg vanligvis pleier. Mannen var fremdeles nede og så ferdig en film, så jeg tok fram den altoppslukende spenningsboka “De vakreste” av min favoritt forfatter, Karin Slaughter. Et par sider videre i boka hørte jeg et lite hyl fra barneværelse like over gangen, litt romstering og så raske løpene skritt over gulvet, og store hikst med et rop på mamma midt i.  
  Datteren min kastet seg i armene mine og lot seg trøste mens hikstene stadig ble roligere mot halsgropen min. 
  “Hva er det lille skatt? Drømte du?” spurte jeg og forstatte vuggingen selv om hikstene hadde avtatt. 
  “H-h-h ja-a!” Hikstingen opptok litt igjen da jeg minnet henne på det grusomme. 
Vi la oss ned i sengen, hun holdt et hardt grep om meg, og jeg kysset pannen hennes om igjen og om igjen mens jeg ga trøstende ord som: 
  “Lille gull! Det er ikke godt å ha vonde drømmer. Så så. Skatten min!” 

Da hun til slutt ble helt rolig og smilte opp mot meg, gjorde jeg et nytt forsøk:
  “Vil du fortelle meg hva du drømte?” 
Hun kikket med sine store grønne øyne rett inn i mine og begynte å fortelle:
  “Jeg drømte det var en kjempestor veps, såå stor” sa hun og viste at vepsen var over 20 cm lang med hendene sine, “og den fløy rett mot meg og skulle stikke meg i pannen”, hånden hennes grep etter pannen som om hun ville forsikre seg om at hun faktisk ikke var blitt stukket av monstervepsen.
  “Oi, oi, ja det hørtes jo ganske skummelt ut” svarte jeg henne med alvor i stemmen. 
  “Den snakket til og med!” sa hun som om det kanskje var det skumleste. 

Shopping

Derfor bør du gi bort en opplevelse til jul

Jeg trakk henne inntil meg igjen, så kysset jeg henne på ny på pannen for å skjule et smil jeg ikke klarte å la unnslippe. Så laget jeg alvor i ansiktet igjen og sa, 
  “Er det ikke rart at hodene våre klarer å lage så mange rare filmer i hodene våre når vi sover?”
Hun kikket opp på meg igjen, denne gangen med hevede øyebryn. 
  “Har du også drømt om den store vepsen?” spurte hun. 
  “Nei, det har jeg nok ikke, men jeg også drømmer mange rare drømmer. Noen ganger er det veldig fine drømmer, og andre ganger kan de være skikkelig skumle eller triste. Da er det godt å kunne våkne og vite at det bare var en drøm og ikke på ekte” sa jeg og strøk rundt i det vakre ansiktet som ble lyst opp av nattbordslampen. 
 
Hun krøllet seg sammen, inntullet i dynen vi delte, og lot de alt for tunge øyelokkene vinne kampen mot å holde de oppe. Blikket mitt var låst på de vakre øynene som hadde falt igjen og så lot jeg smilet komme tilbake. For selv om jeg ikke ønsker at barna mine skal bli skremt av mareritt, så er det en så god følelse å vite at det verste marerittet til mitt barn handler om frykten for å bli stukket av en alt for stor veps. Enda bedre er følelsen av å kunne ta i mot sitt redde barn, og vite at alt barnet trenger i det øyeblikket er mammaen sin. 

/ 1 – 0 til mamma mot vepsen
 

– Speiltvillingene på Facebook –