Som barn skulle jeg bli dyrlege, som ungdom skulle jeg bli hestehvisker, som ung voksen studerte jeg 4 år med anatomi, sykdomslære og naturmedisin på dyr. I dag er jeg hverken veterinær, hestehvisker eller naturmedisinsk behandler på dyr. Det er kanskje rart at jeg ikke jobber med noen av delene, men jeg lever den beste versjonen av mitt liv, og på min vei har jeg lært så utrolig mye. 

Jeg ble født med et bankende hjerte for dyrene. Det var i all fall ikke mine foreldre som oppfordret meg til å redde små kattunger i syden, eller dele ut vannet fra vannflasken min til varme hunder på ekspedisjoner i varme strøk. “Dyrene her kan ha sykdommer, så ikke ta på de!” sa de, og de hadde nok helt rett, men har man et hjerte som banker for dyrene så har man det, og da hører man ikke alltid etter.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Min mann ler av meg, for han mener jeg er mer opptatt av rensligheten hos kaninene enn i mitt eget hus. Min mor sa en gang: “Om du hadde vært halvparten så nøye med å rydde rommet ditt, som du er med å møkke hesteboksen, så hadde du hatt et fint rom.” Men det kunne vel være det samme med rommet, det var jo ute hos hesten min jeg ville være, ikke inne på rommet hvor det eneste dyret jeg fikk lov til å ha, var fisker som verken var tamme eller kosete. 

Mine foreldre skjønte kanskje ikke hva jeg så i dyrene, men jeg vet at jeg skjønner hva mine barn ser i dem.
Jeg kan se det i øynene deres, hvordan blikkene blir mykere med en gang de ser et dyr foran seg. Jeg kan se det i smilet, som oser av kjærlighet og glede. Jeg kan se det i bevegelsene, den trygge måte de beveger seg på, og forsiktig strekker fram sine hender for å virke vennlige og snille.  

Men mest av alt kan jeg høre det. De snakker aldri om dyrene som mange andre barn, de snakker med dyrene, akkurat som mammaen sin. 

– Speiltvillingene på Facebook –