For to uker siden fikk Otilie og Olivia brev i posten, stolte som haner viste de fram til alle sine gjester de påfølgene dagene. De hadde fått sin egen post, en innkalling til tannlegen. Brevene måtte vi henge opp på kjøkkenet, ikke i frykt for å glemme timene, men for at brevene kunne skinne der i glansen og betraktes til alle døgnets timer.
“Da må vi gape da” sa hun ene, og viste med munnen i en stor o. Så jeg spurte om de husket tannlegebesøket for et år siden, den gangen de var 3 år gamle, og det satt som klister på hjernebarken. De husker mannen som var tannlege, de husker hvor skummelt det var, de husker at han ikke snakket norsk, ikke engelsk heller, men kanskje svensk? – selv om det egentlig var norsk, men med en utenlandsk aksagn. De husker at de klemte seg inntil meg, med leppene limt sammen. Og samme hvor mange morsomheter jeg prøvde å fortelle, bare for at de skulle le så de fikk vist fram de hvite små der inne så var det ingen smil på lur den dagen.
Jeg gapte, tannlegen putten “ispinnen” i munnen min, og jeg lagde lange lyder av følgende vokal: “AAAAaa!” Jeg lagde dyrelyder, og viste hvor stort jeg kunne smile. Jeg gjorde alle tåpelige ting en mamma kan gjøre som et forsøk på å få barna på trygg grunn, og herme etter en sin mamma, som uten videre gjorde veldig mange rare ting foran en helt fremmed mann.
I dag var dagen kommet, jentene var klare for sitt andre tannlegebesøk. Jeg var antagelig mer spent enn de, og brukte morgningen, slik jeg brukte morgningen ett år tidligere, på å forklare og forberede de to på hva et tannlegebesøk er. De husket alt det fra i fjor, og la til: “men i dag skal vi gape”
Jeg så usikkerheten komme i øynene deres igjen så fort vi møtte den nye tannlegen og gikk inn i tannlegerommet. De grep meg i hver arm, og klemte hardt rundt fingrene mine. Den kvinnelige tannlegen satte seg på huk foran dem, og så pratet hun til de, ikke om de, ikke over de. Hun pratet med dem, og grepet om hendene mine løsnet, de var på trygg grunn, de begynte å spørre tilbake, de lo og de smilte. Tannlegen spurte tidlig i samtalen om hvem som var hvem, “Så Otilie har litt mer krøller i håret i dag, og Olivia har rett hår” sa hun til de og rusket de lett i de to museflettene på hodet. Så fortsatte hun å bruke navnene deres, og hun tok heller ikke feil.
“Hvem vil sitte i stolen først?” spurte hun, og Otilie svarte: “Jeg er jo storesøster!” og så satte hun seg oppi, litt nervøs, men veldig tøff. Tannlegen forklarte, og viste, med blåseinstrumentet blåste hun de først på hånden, og så i munnen. De telte 1 – 2 – 3 … 20 tenner, og det var ingen karius eller baktus å finne.
Jeg kjente jeg ble takknemlig, ikke fordi mine barn var flinke til å gape, men fordi tannlegen gjorde tannlegebesøket spennende og morsomt for mine to små barn.
Om alle tannleger og leger var som henne.
– Speiltvillingene på Facebook –
Sånn tannlege har vi også❤️ Gull verdt!
Foreldrene mine er tannleger begge to 🙂 Så flinke jentene var <3
Så fint å høre at jentene hadde en positiv opplevelse hos tannlegen denne gangen. Det er nok ganske vanlig at de små ikke vil gape første gang, både fordi de er litt umodne og ikke skjønner situasjonen, men dessverre også fordi ikke alle tannleger kommuniserer bra med de minste. Heldigvis finnes det mange flinke tannleger, og det fokuseres mye på kommunikasjon i tannlegeutdanningen i dag.
Husker tannlegen brukte noe metallgreier for å kile åpen munnen min da jeg var liten ettersom jeg hylskreik. Endte opp med at jeg har måttet legges i narkose ved trekking😅 Så flott å høre at der er de som tar hensyn til barna lg møter de der de er.