Hvordan kle tvillinger er et  diskusjonstema som veldig mange har sterke meninger om. Det å kle tvillinger likt betyr for mange at jeg som mamma gjør barna mine til en enhet og ikke til de to individene de er. Min erfaring som fire år gammel tvillingmamma er at det ikke finnes et svart-hvitt svar på hvordan å kle eneggende tvillinger. Som små var jeg avhenging av å kle de identisk for å lære meg å se forskjell på dem uavhengig av hvilke klær de hadde på seg, jeg måtte lære meg til å finne de små forskjellene i mimikk og uttrykk ikke i farge, og fasong på klærne. Som barnehagestartere ønsket jeg så klart å gjøre den jobben litt enklere for de rundt, og benyttet meg av fargekoder, like klær i hver sin farge. Fargekodene er enkle å lære, og gjør at voksene og barn kan vite forskjell fra første øyekast, og ikke måtte starte dagen med å spørre: Hvem er det som har bukse på og hvem er det som har kjole på i dag? 

Men i dag sendte jeg også barna mine i ført identiske klær i barnehagen, for noen ganger må de også få lov til å velge litt selv! 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

De to morgenfuglene sto opp med pappaen sin før klokken 7 i dag, og kom opp og vekte meg en halvtime senere. Hun ene bært med seg to klementiner opp, hun andre to tallerkner. De satte seg i den gamle gyngestolen jeg har arvet etter oldemor, og side om side, ganske så trangt, satt de to i bare trusa og spiste klementinbåter mens de nynnet og trallet dagen i gang. 

Etter frokosten sa jeg at det var på tide å kle på seg, og siden tørkestativet med ullplagg hang i stuen, gikk de rett bort og dro ned ullsette de hadde fått av pappaen noen uker før. “Jeg vil ha på det jeg fikk av pappa!” sa hun ene og hun andre svarte “Ja, det vil vi!”. Det var ingen poeng i å diskutere det, de skulle ha på seg nøyaktig det samme, selv sokkene skulle være like denne dagen. 

“Det er greit, men da er jeg nødt til å lage helt forskjellige frisyrer på dere, greit?” sa jeg. De vet like godt som meg hvor like de er av utseende, og selv om de kanskje ikke bryr seg så mye om at andre tar feil av dem, så er vi enige om at helt like klær gjør det enda vanskeligere for de i barnehagen. 

Det å kle de helt likt, og ha like frisyrer når jeg sender de i barnehagen, er en ting jeg rett og slett ikke gjør. Det er vanskelig nok som det er om hun ene går i bukse og hun andre i kjole. Dette vet jentene, og derfor er de veldig opptatt av fargekodene som er faste for dem, for fargekodene er det eneste hjelpemiddelet mange i barnehagen har på å klare å huske hvem av dem de er. 

I dag derimot skulle de være like, kliss like, men kun hvis jeg fikk lov til å lage forskjellig hårfrisyrer… 

…Noen minutter senere, da begge jentene hadde kledd seg selv, og jeg hadde laget en strikkeflette på hun ene og musefletter på hun andre, var vi klare for å ta på sko og komme oss avgårde. 

De skulle begge ha på gummistøvler, og Olivia trakk på seg sine gamle blomsterstøvler. “Mamma, hvor er mine blomsterstøvler?” Sa Otilie, “Det vet jeg faktisk ikke, om de ikke står i gangen så er de kanskje i barnehagen?” svarte jeg og fant fram pannebånd og vanter fra skapet. “Nei de er ikke det. Olivia, vil du ha på de hvite og svarte du også?” spurte hun og holdt to par like støvler opp i været. “Nei, jeg vil ha disse!” “Men Olivia, hvis du tar disse så får vi helt like støvler, vi kan ha helt like støvler, for vi er forskjellig på håret vet du” prøvde hun seg igjen. Så spurte hun meg “Mamma, kan du si at Olivia må ha like støvler som meg?” “Nei, jeg vil velge selv Otilie!” skøyt Olivia inn, og jeg svarte:”Det er helt riktig Otilie, Olivia må kunne velge selv”. “Men da blir det jo urettferdig, kan vi finne blomsterstøvlene mine?” Så begynte hun å lete og Olivia hjalp til og sa: “Mamma, jeg tror støvlene til Otilie er i det skapet der” og der lå de. 

Ikke bare en men to jenter hoppet av lykke, begge kunne få på de blomstrete slitte gummistøvlene, og begge kunne de være identiske som de identiske tvillingene de er. 

Kanskje er det ikke ideelt, men når det er sagt, så valgte de det helt selv, og som mamma så synes jeg det får være greit. Hva vet vel jeg som ikke er tvilling selv? Kanskje er det noen ganger deilig å bare være lik som det mennesket som står en nærmest. Kanskje synes de noen ganger at det er best, så hvilken rett har jeg da til å nekte de det, om det er det de ønsket seg mest? I morgen skal de kanskje være helt forskjellige igjen, og da er det også greit.

Jeg vet, at Olivia er Olivia, at Otilie er Otilie, uansett hvilke klær de har, men jeg vet også at de er tvillinger, og står hverandre nære på en helt annen måte enn det et vanlig søskenpar gjør.  

– Speiltvillingene på Facebook –