Verden passerer deg dag etter dag. Du fanger opp glimt med øynene dine, du snapper opp ting med ørene dine, du kjenner luktene med nesen din. Du føler med hendene, men også med kroppen, du smaker på livet med munnen og hodet. Du har forstått at verden er større enn det du kan se, du har forstått fordi du lurte, og fordi du fulgte med. 

Så godt det må være å ikke vite tenker jeg, men i neste sekund forteller jeg at mennesker dreper, og at barn mangler mat og hjem. Du skal få vite, fordi du spør, du spør om alle mennesker er snille, men noen er slemme, og det må du vite. 

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Du er ikke en gang 4 år, men du vet hvorfor hjertet slår, du vet at hjerte slår sakte når du sover, og raskt når du løper. Det vet du fordi du spurte, og jeg ga deg svaret da du lyttet til lyden av ditt dunkene hjerte. Du vet at hjerte slår så lenge du lever, og at det stopper den dagen du er død. Du vet at vi puster, og du vet at vi må puste for at hjerte skal slå, det kan du fortelle meg mens du kjenner lungene fylle seg med luft og tømme seg igjen. Du sier: “Faktisk, så må alle blunke, hvis ikke blir øynene tørre” Du vet det fordi du prøvde å la det være. 

Du tar til deg alt jeg sier, du både husker det og forstår, for du gjenforteller alt med dine egne ord. Du forteller i barnehagen at de fleste mennesker er snille, men at det er noen som stjeler og dreper. Du forteller at ingen barn er slemme, men at barn noen ganger gjør dumme ting de må si unnskyld for. 

Du spør og graver hver eneste dag, så genuint interessert i hvordan verden fungerer. Du lurer ikke lengre på hva øyevipper og øyebryn er, du ønsker å vite at øynene har iris og pupiller. Du lar fingrene skli over kroppens deler, og forteller om ribbein og dine to kneskåler. 

Dine spørsmål stanser ikke, og jeg svarer så godt det lar seg gjøre. Jeg prøver å lage bilder med ordene jeg bruker, og du fullfører bildene ved å stille noen spørsmål til. Du vet at du ble født med en navelstreng som pappa klippet av, mine forklarende ord gjør det forståelig for deg, men så spør du meg om hvilken farge den har. 

I stille stunder som i bilen flyter tankene, og det er min sanne glede at du deler dem med meg. Det du lurte på forteller du meg uken etter, du sier; “ser du de rosa høyballene mamma? De er faktisk rosa for å hjelpe damer som blir syke i puppen, sånn at de får penger til å bli friske igjen.” 

Du spør sjeldent “hvorfor det?” “hvorfor det?”. Du gjorde det en gang, men i dag vil du vite mer, du vil vite hva som faktisk skjer. 

“Jeg kan hele altabetet mamma” sa du, og jeg rettet “Ja, du kan hele alFabetetet!”. Så sint som du ble, det ga jo ingen mening, det måtte jo hete alTabet for det var alt i altabetet. “Du tenker så rett, men det heter alfabet”. Så grublet du lenge før du svarte: “Det heter alfabet, men jeg vil kalle det altabet. Det er alle boksavene i betet!”

Jeg lytter og smiler, jeg nikker når du har rett, og hjelper til når du ikke forstår. Mitt hode har uten tvil fått mye å bryne seg på, for jeg overveier mine ord slik at du med dine snart fire års livserfaring skal forstå. 

Det er ingenting jeg digger mer, enn når du setter igang med dine filosofiske tanker. Det iler nedover ryggen, hårene reiser seg på armene, øynene prikker, og stolthetsfølelsen bruser ut i årene.

Så lite du vet, men så mye du forstår.. 

– Speiltvillingene på Facebook –