Første gang alene i barnehagen

Olivia krøllet seg sammen på sofaen denne morgen, så vondt hun hadde i magen. “au au au!” ynket hun, så hun fikk bestemme dagens frokost, yoghurt med havregryn. “Du er nok så sulten at det gjør vondt i magen” sa jeg da jeg fant fram maten. 

Men da maten var i magen, var magen ikke blitt noe bedre. Vi gjorde oss klare til barnehagen, men stadige ynk var å høre. Da vi kom fram til barnehagen hadde øynene gått over til å bli blanke, og tomme, som om de ikke riktig fokuserte på det de så på. 

Hun satte seg slapt ned i fanget mitt og gjemte hode i brystet mitt. “Uff, lille venn, jeg tror nok at du skal bli med hjem igjen”.

Det å skille to droper vann er ikke enkelt, heller ikke veldig morsomt. Faktisk er det mye vanskligere enn å holde de begge sammen. Å være eneggede tvillinger er som å være hel når begge parter er sammen. Å være alene føles derfor veldig tomt, veldig rart, og savnet blir fort stort. 

Men å være i fra hverandre er god trening, og noe de begge har godt av. Så jeg tok sjansen, og fortalte og forklarte med god hjelp fra barnehageansatt at hun kunne være litt i barnehagen. Ikke lenge, ikke en hel dag, men bare et par timer. Så skulle vi komme tilbake å hente henne. 

“Jeg vil ikke være alene i barnehagen” sa hun helt fortvilet. “Men du er ikke alene, alle de andre barna er her, og de voksene også”. Takket være hennes trygghet til voksene og barn så lot hun slipp. En stor bragd, for for første gang i deres liv tok de farvel med hverandre uten tårer og desperasjon for å være sammen, men en ting måtte jeg love:

“Jeg skal bare leke litt i barnehagen. Ikke så mye” sa hun og viste med to hender et stykke i fra hverandre, før hun fortsatte: “Bare så litt” og holdt hendene så nærme at det bare var et par millimeter med luft som skilte dem. 

“Jeg lover, bare så lite” svarte jeg og holdt fingrene tett inntil hverandre uten at de berørte hverandre. 

Så gikk hun hånd i hånd med den trygge voksne for å finne en bok å lese på biblioteket. 

Ingenting er så godt som å ha noen dyrevenner å kose med når man har litt vondt i magen. Faktisk tror jeg lille Bell kurerte alt som var vondt i den lille magen. 


– Speiltvillingene på Facebook – 

10 kommentarer
    1. Åh, for en trygghet å være to, alltid! Så herlig det må være for jentene å få forståelse og tillit fra mammaen sin, om at det er lov å ha litt vondt i magen. Jeg liker slik lesning, når foreldrene tar barna sine på alvor, når barna “bare” har litt vondt en plass og de får forståelse og aksept for det. Ha en fin formiddag med masse kos 🙂

    2. Jeg har ikke tvillinger selv, så har null erfaring på dette området, men er det virkelig SÅ ille? Jeg tenker litt sånn at dette har bare godt av! Det er jo litt synd at de har blitt SÅ avhengig av hverandre at det er blitt et problem å skille dem fra hverandre. Høres veldig merkelig ut for meg.

    3. Hei
      Jeg er eneggettvilling, og selv i en alder av 22 synes jeg det er vanskelig å må være bort fra min søster og bestevenn. Jeg kjenner meg så igjen i det du forteller om de herlige jentene dine. Ikke bare dagens hendelse, men også generelt på bloggen din, og jeg synes du skildrer både problemene og fordelene med det å være tvillinger så bra. Og da spesielt morsomt å få se dit bilde som mor.
      Ha en fin kveld videre

    4. Maria: Jeg setter pris på at du sier du ikke har tvillinger og erfaring på dette selv 🙂 For jeg forstår at det kan virke litt merkelig, men så er det mye man ikke kan forstå med tvillinger uten å oppleve de. Jeg kunne antagelig skrevet en hel stil om dette temaet, men når sant skal sies, så er de tre år – jeg tror det er det vesentlig svaret akkurat nå. Det er ikke slik at det kommer til å være slik for alltid. Men treåringen har ikke forståelser og begrep på tid og konsekvens, derfor er det ikke like enkelt å forstå at litt lek alene går helt fint 🙂

    5. Guro: Så herlig lesning <3 Jeg må jo si at jeg ser hvor heldige dere som er tvillinger er, snakk om gavepakke å bli født med en bestevenn. Til tross for at det også blir en del krangling - jeg lo så godt da Olivia sa etter litt tenketid da vi satte oss i sofaen etter vi hadde kommet hjem: "mamma, når ikke Otilie er her.. Så har jeg jo ingen å krangle med da" Haha! Og det var jo helt sant. <3

    6. Jeg er også enegget tvilling (og snart 30), og jeg kjenner meg veldig godt igjen. Ja, det er faktisk så “ille” :-). Man må nok være enegget tvilling eller tvillingmamma for å forstå hvordan det faktisk er. Og det er nok alle andre som mener at vi har godt av å være fra hverandre, enn oss selv, hehe. Jeg er så glad jeg er tvilling og ønsker meg det veldig gjerne selv❤️

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg