Treårsalderen! Finnes det egentlig noe mer sjarmerende enn det? Setningene begynner å renne ut av munnene deres, og hukommelsen begynner virkelig å få grep på livets hendelser. Det er kanskje ikke så lett å huske hva man gjorde i går bestandig for en tre-åring, men plutselig gjennforteller de en liten historie som skjedde et halvt år og ett år tidligere – gjerne helt ut av kontekst. 

Jeg håndhilste på den fremmede damen, der vi presenterte oss selv med navn. Med meg hadde jeg mine to prinsesser på slep. 

“Mamma..” nærmest hvisket min ene datter, mens hun dro meg i jakken og fortsatte: “hva heter damen?”. Takk for det! Jeg husker ikke hva hun sa, Trine, Tine? Eh.. Neei. “Når du lurer på hva noen heter, så kan du faktisk spørre dem” svarte jeg lettet over å ha kommet på et svar, raskt nok til å skjule mitt glemsomme jeg, der sannheten var at navnet like herlig hadde forsvunnet fra hjernebarken i det det ble fortalt. 

“Hva heter du?” hvisket hun inn i armen min. “Du må nok snakke litt høyere”. “Hva heter du?” Spurte hun igjen, denne gangen med en klar og tydelig stemme. “Jeg heter Cecilie”. Trine, Tine! Er det mulig hjerne?!.. 

Og da var det i gang. De første fraser var utvekslet, og sjenansen forsvant.. 

“Hvor er vennene dine?” spurte min datter, “vennene mine? Vel de er nok i hjemmene sine kanskje!” svarte hun litt forstyrret over det merkelige spørsmålet. “Hun er min venn, og søster da!” Sa hun og pekte på sitt speilbildet av en søster. 
“Den ene kaninen vår, døde, den var syk i rumpa! Nei, i magen, men vi så det i rumpa!” Fortalte hun. “Åh, uff da. Det var synd!” 
“Ja, den døde. Så pappa, og jeg og søster.. vi gravde den ned i hagen!” “Men det var fint” 
“Mamma var også syk. Hun kastet opp og kastet opp. Ikke i bøtta da, men i DOEN!” Cecilie dro automatisk blikket opp til mitt. Jeg smilte et unnskyldene smil tilbake: “Eh, ja. Jeg hadde omgangsyken … For noen uker siden.” 

Treårsalderen ja! Det er bare å holde seg fast, for man vet aldri hva som renner ut av munnen deres når de først åpner dem. Som da vi var på et stort offentlig toalett på kjøpesenteret Nordbyen i Sverige da hun høylytt sa: 

“Mamma! Du har hår på tissen, sånn som farmor!” “Eeh, ja! Alle voksene får det..” 

/Noen ting var lettere før de små munnene fikk snakkediaré.. 

– Speiltvillingene på Facebook –