… så lenge jeg får være vennen din. 

De er tvillinger, og jenter, med andre ord; søstre. De kan krangle, hyle og klinke til hverandre. Tårene kan trille, og de kan komme på tur med store hulk for å fortelle hvor de har vondt for så å legge skylden på sin søster.

Shoppingtips

Julegavene som gir vann i munnen

Men mesteparten av tiden, er de venner. Bestevenner og sjelevenner, og la meg ikke glemme, “mor og barn”, “tante og onkel”, “kusine og tante”, “kusine og kusine”, “søster og baby”, “Elsa og Anna”, “Rapunsel og Sophia Den Første” eller “pus og pus”.

De roper på “mamma”, og jeg roper et “ja” tilbake. Jeg får til svar med en oppgitt tone “ikke du da, det er hun som er mamma!”

Jeg legger de i sengen og hvisker “natta Olivia”, men til svar får jeg: “Jeg er ikke Olivia, jeg er Solveig. Så si; natta Solveig!”. Jeg prøver på ny og sier som befalt: “god natt Solveig!” til svar sier hun med fnisete stemmen “God natt, tante!”

Jeg går videre til  min andre datter, og forteller “natta Otilie”, men jeg må begynne på nytt. For i sengen finnes ingen Otilie, der er det bare en Solveig som skal si god natt til sin tante.

Rundt svingen kom hun løpende, “mor” ropte hun, jeg snudde meg for å se hvem hun ropte på, men ingen var der. “MOR!” sa hun igjen med bestemt stemme. “Meg?” spurte jeg og pekte meg selv på bryste. “Ja, du er jo min mor!”. Jeg er hennes mor, men så fremmed et ord. “Er jeg ikke lengre din Mamma?” spurte jeg. “Jo, du er det, men mor er jo det samme!” sa hun som om jeg aldri hadde hørt om det. “Ja, du har jo rett i det. Jeg kan godt være din mor.”

– Jeg kan være hvem du vil, så lenge jeg  får være vennen din – 

Stine Skoli 

– Speiltvillingene på Facebook –