Det nærmer seg allerede fire måneder siden jentene tok farvel med sin gamle barnehage. Jeg kan si “allerede”, for dagene, ukene og månedene forsvinner i et tempo jeg så vidt klarer å holde meg fast i, men jeg vet at “allerede” er et misvisende ord for mine døtre. Som (snart) treåringer er ikke fire måneder unnagjort i en fei. Fire måneder er en tredjedel av et år, en evighet.. 

Allikevel går det ikke én dag uten at de to snakker om sin gamle barnehage. Hver dag vi har kjørt til barnehagen har de spurt om vi kan reise på besøk til den gamle, og hver dag lovet jeg og unnskyldte meg for at jeg skulle spørre den gamle barnehagen, men at jeg hadde glemt det igjen. 

Til syvende og sist husket jeg å sende den etterspurte mailen, og i morgen er dagen de to små har ventet på i 107 dager. I hundre og syv dager, ikke rart det har virket som en evighet.

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Gleden i ansiktene deres da jeg fortalte at vi skulle reise på besøk, har aldri vært større. Et jubelrop klirret i ørene mine og det brede smilet var til å ta og føle på. 

Jeg tenkte at jentene ville være så små at det å bytte barnehage ikke ville påvirke de så mye, men savnet har enda ikke sluppet taket, da deres verden ble snudd opp ned. De har fått mange nye relasjoner, voksene og barn de har blitt glade i, men allikevel så er det noe som mangler. Ei helt spesiell jente, en bestevenn som kan måle seg med venneskapet de har for hverandre som nære tvillingsøstre. 

Det er ingen som er som Marie, ingen som en gang kan måle seg. De var en trio i sin gamle barnehage, og hadde det ikke vært for at jeg var innom barnehagen hver dag og så barna rundt dem, kunne det virke som at det bare var Marie og dem i barnehagen. For hun var alt de snakket om. 

Jeg visste på det tidspunktet jentene skulle bytte barnehage, at vi ikke kunne bryte det vennskapet de hadde fått. Det gikk allikevel en god tid før de tre jevnaldrene jentene møttes igjen, og siden har de møttes nesten en gang i uken på turn. Etter at Marie ble med på turn har pappaen til jentene og jeg blitt som to usynelige figurer på gulvet. Gjenforeningen av de tre er overveldende. 

Med et nytt sår på leppen etter en liten krasj i barnehagen i dag sa Otilie med trist stemme: “Jeg skal vise såret mitt til Marie!” 

Jeg var tre år da jeg startet i barnehage, det tok ikke lang tid før Stine mørk og Stine lys, eller Stine Sko og Stine Sol var to uadskillelige venninner. Vi fulgte hverandre gjennom tykt og tynt i barnehage, og så de første 10 skoleårene. I dag er hun min beste venn, min andre søster, mine barns tante, min blods-søsters reservesøster, og mine foreldres reservedatter. 

Det er helt klart noe som heter, ekte vennskap! 

– Speiltvillingene på Facebook –