– Du må sove innimellom du også, var det siste BT sa før han gikk å la seg i går kveld. 

Med malingskosten i hånden, svarte jeg et kort “Japp!”, men fortsatte å male, samtidig som jeg viste at jeg senere skulle gjøre en korrrektur av en tidligere skrevet artikkelen for avisen, og få besvart kommentarene på bloggen, så skulle jeg ta meg en dusj og etterpå føne det alt for mye håret. 

Klokken var halv to da jeg omsider kom meg i seng, og jeg vet godt at det ikke er en gunstig tid å legge seg på som småbarnsforelder. 

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Jeg prøver hele tiden å late som jeg er et A-menneske, men vet så inderlig godt at jeg er et B-menneske av natur. Om jeg er litt opptatt i det mannen legger seg i 23-tiden, kommer jeg meg ikke i seng. Like herlig stiller jeg klokka til 06:45 neste morgen i håpet om å stå opp før barna dagen etter, i den evige troen på at jeg er et A- menneske som elsker å stå opp tidlig.

Jeg har så seks vekkeklokker som ringer hvert femte minutt etter den første. Og i det alarmene uler i rommet fra 06:45 om morgen er det som om djevelen finnes i meg, den drar meg tilbake til søvnen og jeg forteller meg selv helt motstridene tanker enn hva jeg ellers mener i løpet av dagen. Jeg kan ikke fordra å sove over klokkene, og hver kveld sier jeg stille til meg selv – i morgen SKAL du stå opp til første alarm!!, men i det alarmen går forteller den sammen stemmen, – du må ikke stå opp nå, du må ikke finne på å stå opp nå!! Vent til neste alarm, det er bare fem minutter til. 

Almanakken har vært proppet den siste tiden, kolleksjonen skulle gå fra tegninger til ferdigsydde modeller, det har vært møter her og der, og jeg har presset inn litt mer jobb i avisen. 

I kveld kan endelig roen senke seg, for i kveld er det ikke et jag som henger over meg. Ikke før i morgen. Så i kveld kan jeg endelig få tid til å være på jentenes soverom og pusse opp til deres glede. 

Og kanskje klarer jeg å komme meg i seng før klokken har passert midnatt?!