I går kveld fikk jeg inn en kommentar til et innlegg jeg publiserte tidligere denne uken. Dette er faktisk noe jeg selv har tenkt på opp til flere ganger, og poenget var så godt at jeg vil dele det med dere: 

Litt ironisk at du skriver at du ikke vil betale 1000kr for at jentene dine skal få nye kjoler, når det er det man havner på dersom man skal handle to stk av kjolene fra virre V 🙂

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

For i innlegget denne kommentaren tilhører skrev jeg at jeg fant en nydelig enkel hverdagskjole, men da prisen var 499,- som jeg måtte ganget med to, for å kjøpe et plagg til hvert av mine barn, så gikk jeg heller tomhendt ut av butikken. 

1000,- for to kjoler til to, to år gamle barn, jeg kjøper ikke så dyre plagg til meg selv en gang, ikke hverdagsplagg som da dette var.. Jeg kan til og med synes en pris til 299,- på et enkelt plagg er for mye å gi på kreative dager. Dette er en tankegangen som har endret seg over tid, den har endret seg samtidig som mine syevner har økt. Jeg vet nemlig at jeg ofte kan sy et tilsvarende plagg til en brøkdel av prisen, jeg vet at jeg da også kan få plagget i to forskjellige farger slik at de barnehageansatte ser forskjell på jentene mine uten å måtte konsentrere seg. 

Jeg har nesten sluttet å handle klær til mine barn av den enkle grunn at jeg hver gang tar meg i å tenke: “men dette kan jeg jo sy”! Det eneste jeg handler er et dusin strømpebukser, ullklær og strikk. Finner jeg et strikket plagg er jeg nesten på gråten om de ikke har to igjen i samme størrelse, for akkurat dette klarer jeg ikke å lage selv. Jeg bare misunner alle de som kan la strikkepinnene gå til et nydelig resultat står foran dem. 

Plaggene fra kolleksjonen min har jo nettopp denne stive prisen jeg selv forlot for bare noen dager siden. Egentlig skulle jeg ønsker de kunne kostet slikk og ingenting, jeg har alltid elsket å gi, og det at jeg vet at mange kjøper klær på avbetaling gir meg rett og slett dårlig samvittighet til tider. 

Samtidig ser jeg den andre siden, produksjonssiden. Jeg sitter i timer med modeller, jeg sitter i timer med datajobb i etterkant, jeg får stadig mail av Lise i Virre Vapp langt etter jeg selv har lagt meg, jeg vet hvor mange mennesker som er i sving i et annet land for å sy dag inn og dag ut, jeg vet kostnadene på hva et ferdig produkt er – stoffer, arbeidstid og frakt. Plutselig forstår jeg ikke hvordan et plagg kan koste så lite som 499,- For i sannheten er det ikke mange kronene som går i overskudd, som igjen skal gi lønn til de som jobber det frem.
Verre av alt undres jeg, hvordan i svartens navn klarer billigkjedene å gå rundt, men så vet vi også om arbeidstilstandene til flere. Barnearbeid, underbetaling og arbeidsdager så lange at vi her i Norge får det til å vrenge seg i magen. 

Jeg har selv vært i Kina, gjennomsnittslønnen der nede er på litt over 30 000 i året. Skillet mellom rik og fattig er enorm. Jeg tok taxi en dag vi hadde vært ute og spist, det var ikke lange turen, men de mange bygningene og det fremmede stedet gjore meg usikker på retningen til hotellet. Prisen havnet på seks kroner. Jeg ga mannen ti kroner og takket for turen, noen han ikke forsto en tøddel av. Han viftet etter meg med vekslepengene men jeg trengte dem ikke, og ristet på hodet. For meg var det fire kroner, for han var det nesten dobbel betaling av prisen turen koset. 

Det å se ting i perspektiv gjør en klokere, det å ha valgmuligheter gjør en rikere. Noen kan ikke velge ut det de ønsker, noen må ta det de får.
Da jeg fikk to barn i en alder av 22 år hadde jeg ikke mer penger enn at jeg fikk det til å gå rundt, jeg kunne ikke kjøpe meg en ny jeans fordi jeg hadde lyst på det, eller spise ute på restaurant når jeg ønsket det. Det gikk rundt, men det var ikke plass til noe ekstra.

Det var da jeg begynte å sy, jeg hadde symaskin, så alt jeg trengte var å kjøpe en remse med stoff. Det var der jeg startet, og husker jeg rett var det til og med min mor som betalte for mine første stoffer, for hun var med og viste meg hva bombullstoff og jersey var. Jeg trudde ikke syevnen fantes i meg, men jeg turte å prøve.

I dag, to år senere, kan jeg finne ut en kveld at jeg har lyst til å kle opp barna mine i et nytt plagg dagen etter, sekunder senere sitter jeg i drømmeverden bak symaskinene mine. I dag, to år etter jeg sydde mitt aller første babyplagg, som ble til to bukser som til sammen hadde kostet meg 40 kroner, kan jeg kalle meg en gjestedesigner. Allikevel deler jeg mer enn gjerne ut oppskrifter av nye plagg her på bloggen. Etter hva jeg vet, er jeg nesten alene om å dele gratisoppskrifter på barneplagg her til lands, og jeg gjør det nettopp for å kunne gi andre  muligheten  til  å  velge. 

– Stine 🙂

– Følg Speiltvillingene på Facebook –