Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte dette innlegget. Er det der at jeg ble oppfordret til å skrive om dette i går. Skal jeg starte med å fortelle om den mammaen som kommenterte min venninnes status på facebook, med spørsmålet om hva hun skulle gjøre når hennes 7 år gamle sønn nektet å gå på skolen fordi han ble drapstruet av medelevene? Kanskje skal jeg nevne Odin som bare var 13 år gammel da han endte sitt eget liv på grunn av mobbing? 

Nei det er ikke lett å vite hvor man skal begynne i denne saken, men allerede etter disse første linjene kjenner jeg at noe mørkt har sneket seg over meg. Og siden flere 1000 gikk i fakkeltog i går, synes jeg det er riktig og skive om dette temaet akkurat i dag. 

MOBBING

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Noe med det ordet etterlater seg en avsmak få ord klarer. Vi vet alle hva det betyr, men få av oss forstår virkelig betydningen av ordet. For hvordan kan vi forstå hvordan ett mobbeoffer føler seg om vi ikke har blitt mobbet selv? Men vi har alle opplevd en kommentar i livet som har såret oss. Det sies at man trenger ti komplimenter for å dekke over en negativ kommentar. Hvordan går det da med de som får ti negative kommentarer og en positiv om dagen? Klarer de å klamre seg fast til den hyggelige meldingen, eller synker de ned i mørket, omgitt av selvdestruktive tanker og følelser? Jeg vet med meg selv at det hadde blitt det siste. 

Denne moren, nevnt over, bar ikke bare en sorg over sinn sønn som ble mobbet hver dag, men også til barna som mobbet. Hun lurte på hvordan de kunne ha det i sitt eget hjem, når de kunne fortelle de glosene de ga. For ett sted må disse barna lære å snakke på den måten de gjør. Og tanken på hvorfor en mobber har behov for å mobbe er kanskje like trist som historien til mobbeofferet.

Før ble barn mobbet på vei til og fra skolen, i dag blir de mobbet døgnet rundt – var en artikkel nrk.no publiserte denne måneden. 

Igjennom sosiale medier er det så enkelt å slenge fra seg en kommentar som slår hardere enn ti slag mot magen. Mobberen må ikke møte blikket til mobbeofferet, med andre ord fjernes det i oss som kunne oppfattet sorgen i offerets øyne, og sette i gang det som kalles sympati. Og spørsmålet, er vi som foreldre egentlig noe bedre når det kommer til denne trakasseringen over nett? 

Jeg har ikke tall på hvor mange leserinnlegg jeg har lest som er et direkte personangrep av verste sort. Jeg ser det på facebook, jeg ser det i kommentarfeltene under nyheter på nett, jeg ser det på forumer og jeg ser det på blogger. 
Et fellestrekk for disse usaklige personangrepene er at avsenderen velger å være anonym, for feig for å stå for hvem man er. Et tydelig tegn på at dette mennesket aldri ville klart å si noe lignende ansikt til ansikt, dog personen vet at det finnet et mennesket denne kommentaren treffer som et slag i magen.  

Hvordan skal vi som foreldre passe på at barna våre ikke mobber, om vi er like gode på dette selv. Trur vi at barna ikke oppdager det om vi legger igjen en anonym kommentar over internett? 

Hvordan skal vi egentlig klare å stoppe mobbing? Vil ett fakkeltog stoppe dette? Eller vil det bare virke støttende for de mange offerere? 

Min oppfordring er å ta et blikk på deg selv! 

Uansett hvor mye en artikkel, en status, eller ett blogginnlegg provoserer deg, trenger du egentlig å bruke tid og energi på å skrive en ufin kommentar på det?

Vi har alle feil, og den beste måten å rette en feil på er å innrømme den, jeg har tatt ett blikk på meg selv, og funnet ut at jeg ikke er noe bedre. I min familie har det ikke vært uvanlig at vi har ledd av personer som ser annerledes ut på TV og kommentert det for hverandre. Selv om det har vært hjemme i en stue hvor ingen kunne bli truffet av kommentaren, så har jeg nå forstått at det faktisk er noen som tar det med seg. Barna! Meg selv blant annet. Det gjør faktisk vondt å innrømme det, for hvilken rett har jeg til å kritisere ett menneske, selv om mennesket ikke kan høre meg? Jeg har aldri mobbet noen, tenker jeg, men denne kommenteringen av andre mennesker bak lukkede dører er vel kanskje det som kalles indirekte mobbing og som kan være døren som åpner opp for at mine egne barn en gang kan begynne mobbe et annet menneske direkte.
For skillet er ikke stort, i hvert fall ikke fra å si noe bak lukkede dører til å skrive en ufin kommentar på dataen. 

Stopp mobbing! Om du ikke har noe positivt å si, la det heller være! Om du ikke klarer å være konstruktiv i din kritikk, gå heller bort fra det. Du har den største innvirkningen hos ditt barn, hvis ikke du gjør noe med deg selv kan du ikke forlange at barnet ditt skal være noe bedre. 

En ting er sikkert, en av mine største frykter er at en av jentene mine skal komme hjem en dag og fortelle at hun blir mobbet! 

Del om du ønsker å gjøre noe for å stoppe mobbing!