Vi har mer enn hva foreldrene våre var blitt opptatt av å være padagogiske forbilder for barna vår. Jeg har jobbet et år i barnehage med pedagog på pedagog rundt ørene mine dag inn og dag ut. Pedagoger med flere års utdannelse og år med erfaring fra arbeidsplassen. En ting jeg ikke var klar over da jeg startet å jobbe med barn, var hvordan man skal snakke til et barn og gi positiv grensesetting. I teorien lyder det slik: 

Sett grenser uten å si “NEI”, “IKKE” og “IKKE LOV”!  

Jeg skal love dere at jeg slet som et barn på sykkel for første gang i sitt liv.
– “NEI, ikke slå henne”
– “NEI, du får ikke lov til å helle vann på gulvet!”
– “Nei, ikke stjel leken han hadde”

“Hva kunne du sagt i stedet for den setningen, Stine?” Ble jeg ofte spurt. Og etter som tiden gikk ble det lettere.
– “Stopp” (jeg setter meg ned på huk til barnet som slår og fortsetter:, “hva skjer hvis du slår jenta?”
– “Drikke vannet, eller hell det ut i vasken om du er ferdig”
– “Leken var gutten sin, skal vi gi den tilbake og finne en ny?” 

Jeg observerte mine kollegaer godt, de er jo alle forskjellige, noen er flinkere til å være pedagogisk enn andre. Og til min glede så jeg godt hvorfor man skal kutte ut ordene, nei, ikke og ikke lov til barn. De som klarte dette med glans fikk alltid den resposen vi ønsker å få fra barna. Et tankespinn over hva man kan gjøre i stedet for å gjøre “noe dumt”. De som derimot lot seg irritere selv og sa med en sint stemmme, nei, ikke og ikke lov – møtte barn som skrek tilbake, ble mer sint, eller fortsatte å gjøre “rampestreken”

Hvorfor skal vi ikke si, NEI, IKKE og IKKE LOV  

Barn hermer etter oss og lærer av alt vi gjør. Blir vi sinte og frustrete smittes det over på barna. 
Enkelte barn tåler ikke å få et nei, de kaster seg ut i et sinne eller i en frustrasjon fordi de ikke får lov til å gjøre det de ønsket.
Mye nei skaper en negativ hverdag med lite utviklede sosialt læringsmiljø. Hva forstår egentlig et barn av ordet nei eller ikke lov? De tenker ikke konsevenser slik vi voksene gjør, de skjønner ikke at om de går rundt med en glassgjenstand at den kan knuse om de mister den om vi bare sier: “nei, du har ikke lov til å leke med den”.

I praksis med egne barn

Selv om teorien er enkel, er det noe annet i praktisk. Det er også forskjell på praksis i en barnehage og i et hjem med egne barn. Jeg trur og føler at jeg klarer å være pedagogisk ovenfor mine barn, men så tar jeg meg i det gang på gang hvor mange ganger jeg sier nei, ikke eller ikke lov i løpet av en dag. Jeg trur nesten det er de mest brukte ordene i hverdagen. 

“nei, det er mamma sin” – smiler jeg
“nei, du kan ikke ta boka til søsteren din, når hun sitter å leser i den” – sier jeg litt oppgitt etter å ha sagt det 10 ganger tidligere samme dag. 
“NEI! Stopp, ikke bli sur for at maten ikke kommer fort nok, ser dere ikke at jeg smører skivene deres nå?” Sier jeg med en krass tone 
“NEEEEI!! DET DER ER IKKE LOV!!!” Roper jeg ut mens jeg løper inn i stuen fra kjøkkenet som jeg holdt på å rydde av etter maten, da jeg plutselig oppdager at jentene har fått tak i rosebuketten på stuebordet, tømt ut vannet i vasen på gulvet og står og river av roseblad etter roseblad. Jeg tar tak i et barn og setter henne litt brutalt ned i sofaen før jeg hiver meg til og sett hun andre ved siden av. De ler av hoppeturen ned i sofaen og jeg kjenner frustrasjonen bygger seg opp enda noen hakk. 

Det føles rett og slett umulig å kutte ordene nei, ikke og ikke lov til barn som er så små at de ikke skjønner et ord av hva jeg sier om jeg ber de reflektere hva som skjer om de står på en stol på et bein og danser. Falle ned å slå seg? Hva er det egentlig??  

Det er ingen barn i en barnehage som klarer å få deg mer frustrert og sint enn dine egne barn. Og blir vi rammet av disse tilstanden skal man søren meg være god for å klare å sette seg ned med en rolig tone og gi positiv grensesetting for den hundrede gangen i løpet av dagen.

Jentene var trøtte og sultene, de gikk i beina mine og lategråt og hyla, tydelige misfornøyde. Jeg sto på kjøkkenet og laget klar middagen så fort jeg overhode kunne. Den intense serringen trengte seg sterkere og sterkere inn i skallen min, som også begynte å bli sliten og lav på energi:

“!!ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!!” Hyler jeg ut, “HØRER DERE HVORDAN DETTE ER FOR ØRENE DERES??” – frustrasjonen fikk det til å renne over, jeg hylte tilbake. Vet dere hva jeg oppnådde? To jenter som hermet etter mammaen sin og økte støynivået med 10 desibel! – Kanskje ikke det lureste jeg har gjort. Potene var enda harde da vi spiste, men med nytt påskudd av energi fikk vi alle kommet tilbake til hektene igjen med smil om munnene. 

Jeg beundrer de få som klarer å holde seg rolige og pedagogiske til en hver tid for sine egne barn. Jeg blir så imponert, jeg prøver så hardt jeg kan, men “nei, “ikke” og “ikke lov” ramler ut av munnen min fortere enn jeg rekker å tenke…
Det er rett og slett en kunst, som krever en god dose trening. Takk og lov for at vi har en ny mulighet hver morgen til å si “nei” litt færre ganger.

 – Speiltvillingmammaen –