Når solen skinner og varmen kan gi oss siste hint av sommer før den kalde tiden tar over, er det nesten obligatorisk å komme seg ut. Kl 10 i dag var jentene og jeg utendørs for å grave i sanda og søle oss til. Sandkassa er enda ikke på plass, men sanda har vi i alle fall så det er fullt mulig å grave litt for det. Det vekker mange minner å sette seg ned i en sandkasse, jeg vet ikke hvor mange timer jeg har tilbringt i en sandkasse som liten, men jeg vet at det er mange, svært mange. 

Det å sette seg ned i sanden sammen med de små motiverer dem, det setter også ideene i gang. Jeg synes det er viktig at barn skal få leke selvstendig for at de skal lære seg til å bruke kreativiteten sin. Men før barna er blitt så store at de kan bruke fantasien og kreativieten sin må vi veilede de inn i lek. Hvordan bruke spade, hvordan bygge det ene og det andre, klappe på sanda osv. Ved å sitte sammen med barna lærer de i tillegg til at de koser seg. 
Vi har lurt på hvor vi skal plassere den fremtidige sandkassa vår og da kom noen gode ord fra den eldre generasjonen frem, både mine foreldre og BT sine foreldre fortalte oss at sandkassen måtte være i nærheten av der vi var, det holdt ikke at vi kunne se bort på den om den var for langt unna, da kommer ikke jentene til å ville være der alene, ikke før de blir noen år eldre i hvert fall.

Det er ganske utrolig å være den som lærer et annet menneske om det ene og det andre, det å være mamma er unikt. Det å se hvordan barna hermer etter bevegelser og ord med munnen og plutselig får de til både og grave og si “spade”

Etter en god og lang økt i sanden tok vi lusjen i den lune sofakroken vår. Vestlands lefser og epler og pærer fra egen hage