Dager kommer og dager går, noen dager føler vi at vi kan mestre alt, andre dagen føles alt umulig. Noen dager kan vi ta ut på en løpetur på 1 mil, mens andre dager skjelver beinene bare av å reise seg. Det er bare et helt vanlig menneske jeg beskriver. 

For alt avhenger av dagsformen. Det er så mye som kan påvirke den, og noen ganger blir vi skutt med en pil av en sykdom vi vandret forbi uten å registrere den. Jeg snakker i dag om de forbigående sykdommene som ikke ikke er mer alvorlig enn at man trur at ingen har det verre enn seg selv akkurat når sykdommen pågår i egen kropp. 

Man har ikke tid til å være syk, og når sykdom tar over kroppen føler vi oss så forferdelig. Det er rett og slett vondt å være syk, men alikevel så trur jeg de fleste av oss sitter igjen med gode minner fra da vi stadig var syke i barndommen. Og er ikke det rart? 
Nei det er jo egentlig ikke det. For dagene som et lite barn renner bort på barnehager og skoler. De fleste barn er på “jobb” lengre enn sine voksne foreldre, og da det endelig er tid for hjemturen tar det ikke lange tiden før sengen og natten melder sin ankomst.
Nettopp derfor trur jeg sykedagene fra barndommmen sitter igjen som mange gode minner hos meg selv. Det var de få dagene i året hvor jeg fikk være med en av mine foreldre helt alene, en hel dag. Det var ingenting annet som var viktig for dem å få gjort, de maset ikke på meg om å rydde rommet eller finne på noe å gjøre. Det var de dagene jeg kunne ligge på sofen med hodet i fanget på mamma eller pappa, det var de dagene jeg ble strøket på hele dagen og kunne drikke cola og spise kjeks selv om det ikke var lørdag. Det var de dagene jeg kunne velge akkurat hvilken film jeg ville se. Det var de dagene jeg følte meg elsket av verdens beste foreldre. Ingen krangling, ikke en gang med søster. Bare kjærlighet, gode ord og omsorg. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Og det er akkurat slik det skal være for et barn når det er sykt. Kanskje er det nettopp derfor vi trenger å være litt syke. For at vi ikke skal glemme den viktige omsorgen ovenfor hverandre. Det er så fort gjort å glemme å gi det lille ekstra til de vi er glad i når vi lever i en så hektisk hverdag, vi er slitene og når vi legger hodet på puten for natten blir vi liggende å tenke på all den unødvendige kjeftingen vi sto for den dagen. De dagene med sykdom er det som hele verden bare stopper opp for et øyeblikk, og det trengre vi, alle som en. Bare det å legge vekk jobb og skole, la kroppene våre hente seg inn igjen slik at vi skal kunne makte en ny runde med livet før vi igjen blir truffet av en sykdom og må legge oss ned igjen. 

I dag har jeg for første gang siden jeg ble mamma kjent på hvordan det er å være forelderen som er syk, å sitte ved frokostbordet med mine to små å gråte fordi jeg viste at jeg ikke kunne klare å være mamma i dag, mens kaldsvetten spredte seg og synet begynte å forsvinne. Da kjenner jeg at jeg savner å være et barn, for når man er den voksene er det ingen som lager maten eller holder håret når man ligger med hodet ned i doskålen. Jeg husker godt jeg sendte en melding til mamma da jeg kastet opp hver dag i 9 svangersakapsuker og fortalte at jeg savnet å ha mamma som kunne holde håret og tørke opp etter meg da jeg ikke nådde frem til toalettet før hele frokosten kom opp igjen. 

Takk og lov har jeg alikevel et godt støtteaparat i familien, og da svigermor kom å hentet jentene våre kjente jeg tårene på nytt presset seg på i ren takknemlighet. 
Jeg viste at jeg kom til å få et sterkt migreneanfall da synet forsvant siden jeg har hatt denne sykdommen i mange år. Jeg viste også at når jeg får et anfall så blir jeg et apatisk menneske så må ligge i en seng uten lyder og lys til jeg begynner å kaste opp og bli bra igjen. Smerten er enorm, men siden jeg vet at den går over etter noen timer plager det meg egentlig ikke stort. Litt sykdom må vi jo igjennom, og så lite syk jeg er føler jeg meg veldig heldig.

Så grip dagene med sykdom, husk at det blir dager du kommer til å huske bedre enn mange av dine andre dager. 

Da jeg endelig kom meg opp av sengen laget jeg meg en himmelsk frokost, bare fordi jeg syntes jeg fortjente det. Og mens jeg spiste så jeg ferdig filmen “The Help” / “barnepiken” som jeg startet på i går. Den finnes på netfix for dere som har det og ikke har sett den. Fantastisk fin, jeg gråt meg igjennom hele! Haha. 

Ha en fin dag 🙂