I går bestemte jeg meg for å sy en til ^^, Grunnen til det er fordi jeg har fått spørsmål om jeg kan dele møster og oppskrift på voksenplagg også, og da jeg lagde denne over spurte flere om jeg kunne dele oppskriften.
Så i går kveld/dag-tidig har jeg sydd en ny topp med det samme mønsteret. Slik at jeg kunne ta steg for steg bilder underveis. Denne toppen har jeg laget av det samme stoffet som jeg sydde bukser av til jentene her om dagen (se innlegget HER) og med blonder bak slik som det første toppen.
Så dette var bare en liten teaser til syinnlegget som kommer i kveld 🙂
Jeg håper det er noen som ønsker seg oppskrift og som tar utfordringen med å sy en topp til seg selv her?? 😀
En sen bloggpost denne fredag kveld. BT har vært i Bergen fra tirsdag morgen til torsdag kveld, så tirsdag og onsdag var jentene med i stallen. Det er ikke alt jeg kan gjøre når de to er med meg, det sier seg vel kanskje selv, de er jo ikke så store enda. Men til tross for det har vi klart oss veldig bra. Jentene har vært med på møkking, og da jeg børstet og stelte beinet på Dronninga lekte de ved siden av. Det som er vanskelig å få til er å trene henne, heldigvis har jo naboen skrittemaskin. Jeg liker helst at jeg kan gå en tur eller ha Dronninga i Roundpaden på kvelden, slik at hun slipper å gå i skrittemaskin to ganger dagen. Jeg prøver å gjøre dagen hennes litt variert til tross for sykdommen og at hun måå ha bevegelse i skritt.
Så derfor kommer dette sene blogginnlegget i dag. I kveld er BT hjemme, så jeg rømte ut da jentene var lagt, og koste meg to timer i stallen.
Hestejente er kanskje litt barnselig, haha! Men jeg digger det. Det er en ro over hester jeg ikke finner hos noen andre dyr. Med hesten min kan jeg kjenne på det å bare være tilstedet. Jeg kan kommunisere uten et ord, jeg kan be henne til meg ved å dra skulderen min bort fra henne og jeg kan få henne til å følge hvert mitt skritt, fremover, bakover og til siden uten så mye som et “kom her” eller et tau å dra i. Jeg fleiper ofte med at jeg har en lydigere hest enn jeg har hund og barn. På sett og vis er det sant, men så er forskjellen at hester er et byttedyr som lever etter et hierarki hvor de alltid følger sin leder, mens hunder og mennesker er råvdyr som liker å utforske litt på egenhånd.
Dette er mitt andre dyreinnlegg denne dagen, så dere forstår nok at jeg er over middels glad i disse skapningene på fire bein.
Det er dessverre ikke noen stor forbedring hos Dronninga, til tross for at det snart er fem måneder siden hun ble syk. Jeg har nå hatt 4 forskjellige veterinærer og hun har vært et vandrende medisintilfelle. I dag var faktisk beinet til Dronninga overraskene bra, men i morgen kan det vært stort igjen. Jeg har enda ikke klart å finne noen sammenheng eller behandlingsmåter som ser ut til å fungere. Den ene dagen løper hun på beitet, det andre dagen er hun halvt i skritt.
Om halvannen uke skal jeg få inn en alternativ dyrebehandler, for å se om hun kan finne en helhetlig behandlig i stedet for symptombehandling som veterinærer utfører. Dette ser jeg veldig frem til, får jeg står fast ved håpet om at hun kan bli frisk igjen.
Vi får bare ta en dag av gangen, det er i hvert fall mye lettere for meg å følge med og få tid til Madammen nå som hun står et steinkast unna.
Dette bilde over gjør noe med en hver, sant? Dette er to små valper som kanskje en dag blir førerhunder, servicehunder eller avelshunder til nye valper med muligheten til å hjelpe.
I går fikk fire bloggere, Caroline Berg Eriksen, Kristin Gjelsvik, Ida Wulff og jeg, komme på besøk til Hundeskolen Veiviseren i Vestby. Dette var en dag jeg hadde gledet meg til i lang tid. For hvem vil vel ikke lære om disse fantastiske hundene som kan føre blinde og svaksynte igjennom trafikkerte byer, sette inn i oppvaskmaskinen og hente gjenstander for en rullestolbruker. Dagen var så lærerik og oppsiktsvekkende at jeg nesten ikke har ord. Vi fikk prøve å gå en løype uten å kunne se, tilliten måtte vi gi til Kongen, en Kongepuddel som er under opptrening hos Hundeskolen Veivieren. Og det å kjenne hvordan en hund så trygt kan føre deg igjennom hinder og stopper foran hindringer er noe av det mer spesielle jeg har opplevd.
Dette er bare en smakebit fra dagen vår i går, til uken kommer det et mer omfattende innlegg 🙂
Teamet fra Blindehundforbundet, trener og førerhundbruker var med på å gjøre dagen helt spesiell. Det å høre herlige Stine med sin fantastiske schæferhjelper fortelle oss historier rundt det å være svaksynt og ha en hund som øyne var sterkt. Tenk dere selv å måtte oppleve å bli utestengt fra butikker og restauranter fordi du har hunden din i venstre arm. Hunden deres er som øynene våre, vi kan ikke legge fra oss øynene våre på utsiden av butikken.
Som den bloggeren jeg er føler jeg ofte et slags ansvar for dere som er litt yngre enn meg selv. Derfor er jeg opptatt av at det jeg skriver påvirker i en positiv retning. For en blogger kan ha en sterk påvirkningskraft – det kan brukes til noe bra, men den kan også feile. Jeg nevnte i mitt forrige innlegg at min hovedgruppe av lesere er kvinner mellom 18 og 35 år, men 1 av 10 er i alderen 13 til 17 år. Hvilket utgjør ca 1000 lesere dagen.
Da jeg var på deres alder leste jeg ikke blogger, heller ikke magasiner om moter og trender, men jeg var da svært så opptatt av hvilke klær jeg gikk med og at sminken var på plass.
Da jeg var tenåring, var ikke bloggverden særlig stor, så det er nok svaret på hvorfor blogg ikke interesserte meg eller mine venner. I dag er det annerledes, og bloggerene har blitt store. Denne storheten bærer med seg en makt, en påvirkningskraft. Og denne påvirkningskraften er grunnen til at jeg sitter å skriver dette innlegg.
Tenårene var for min del svært krevende psykisk, ikke noe alvorlige greier, men det er tøft å finne sin plass her i livet. Finne ut hvem som er rette venner, hele tiden jage etter målet om å passe inn og bli godtatt av andre, samtidig som man skal prestere på skole og i andre aktiviteter. Så skal man kanskje finne seg en gutt og oppleve kjærlighetssorg for første gang. Det er tøft å være ungdom – for alle.
Jeg trur det er i tenårene vi er mest utsatt for prøvelser og fristelser, hvor selvkontroll og stahet er viktig, men vanskelig. Tenårene er også en tid hvor kroppen forandrer seg hos alle, noen er tidlig ute med det ene og det andre, mens andre er tregere. Og dette kan føre med seg stor usikkerhet.
Nå som jeg selv er blitt mamma, kjenner jeg allerede at jeg er engstelig for hvilke blogger mine barn kommer til å lese og se opp til, og hvilke påvirkningskraft dette kan ha for dem. For blogg finnes i alle varianter. Noen skriver om mote, noen om hvor tidlige de ble mamma, noen og spiseforstyrrelser, noen om sminke osv osv osv.
Det som skremmer meg i dag er om jeg tar en titt inne på bloggtoppene. Silikon, restylane, andre opperasjoner, hairextentions, løsvipper, påsatte negler, designer klær og dietter. Dette er helt vanlig for flere av toppbloggerene, og tilsynelatende ser det veldig bra ut.
Selv fikk jeg aldri store pupper, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har ønsket meg silikon. Hadde jeg hatt råd eller hadde jeg hatt foreldre som ville godtatt dette hadde jeg hatt dette den dag i dag. Men den sjansen gikk jeg glipp av og mitt største “stunt” var å ta en piercing i navlen da jeg var 16 år. Bare det gjorde mamma skuffet over meg, mens jeg var strålende fornøyd.
I dag har jeg ammet to barn, og puppene mine de ble faktisk enda mindre enn de var tidligere, men jeg er ikke lengre usikker på min egen kropp. Jeg kan komme toppløs ut i stuen og etterligne reklamen på tv ved å si “noen har store mugger – det har jeg” mens kjæresten løfter et øyebryn og smiler litt, før jeg fortsetter “men de store muggene mine står i skapet”
Og at jeg tok den piercingen i navlen da jeg var 16, ser ikke riktig så bra ut den dag i dag. Nå er det bare et stort arr etter graviditet – var det kanskje det mamma sa til meg??
Jeg har ikke noe i mot at folk gjør det ene eller det andre med kroppen sin, for jeg trur en hver må finne ut hva som passer for en selv. Men jeg håper ikke at store bloggere er med på å dra ungdom i den retning at de tenker det er normalt å ta en opperasjon for å bli vakrere eller at man må ha designer klær, vesker og sko for å bli populær. Og i denne usikre tiden av livet så er det så lett å trekke konklusjoner en vil angre på senere.
Sannheten er at det finnes venner som liker deg for den du er, ikke for hvor populær du er. Og den mannen du til syvende og sist finner deg elsker deg fordi du er du.
Perfeksjonisme har blitt så stort at det er lett å tråkke i det samme hullet bare for å ikke føle seg annerledes. Og det er skremmende. Jeg håper at dere blogglesere finner blogger som kan inspirere dere, men pass på at du ikke leser en blogg hvor du kjenner at du får et dårligere selvbilde, da er det ikke verdt å bruke tid på.
Blogg og lønn har vært en stor snakkis om dagen. Noe som gir meg lysten til å rulle ballen litt videre, prøve å få frem en slags forståelse muligens.
For det å blogge er en vits for mage. Vi er samfunnsunyttige og mange ønsker at vi skal få beina på jorda og få oss en skikkelig jobb (som de kaller det). Disse menneskene ler om vi sier det ligger mye jobbing bak en blogg. Disse personen blir sinte om vi forteller at vi tjener nok til å leve av det på lik linje med den skikkelige jobben.
Prøver vi å fortelle om jobben vår får vi høre hvor latterlige vi er. Skriver vi et innlegg om alt hatet som rettes mot oss daglig, får vi høre at det må vi tåle, for det er vi selv som valgte å være offentlige.
Utdrag fra Dagens Næringsliv (papirutgave 18.april.2015)
Hvis jeg møter nye mennesker, så roper jeg ikke ut at jeg er en blogger, for hva gir vel det meg? Et dumt blikk tilbake, et spørsmål om hva jeg blogger om og flere ser for seg at jeg sitter hjemme uten å egentlig gjøre noe som helst.
Da jeg startet å blogge så hadde jeg ingen anelse om at man kunne tjene penger på blogging eller leve av det. Jeg startet en blogg fordi jeg var lei av å gjennta meg selv til alle jeg møtte da jeg var ute å gikk med tvillingene, jeg var lei av å bli dratt ned av kommentarer som “stakkars deg, har du fått to på en gang”. Jeg var for feig og hormonell til å sette på plass disse menneskene som skulle fortelle meg hvordan det var å få tvillinger, face to face. Så jeg opprettet en blogg hos blogg.no slik som 300 000 andre, uten andre ambisjoner enn å få frem et lite budskap mens jeg gikk hjemme i mammapermisjon.
Men før mammapermisjonen min var over hadde jeg nådd en topp jeg verken hadde sett for meg eller hadde drømt om, jeg trengte ikke lengere å lete etter ny jobb, for jeg hadde klart å skaffe meg en på egenhånd.
Jeg fikk meg et enkeltmannsforetak og en regnskapsfører. Jeg måtte lære meg om fakturaer, kreditnotaer, MVA og regnskap.
Og mens jeg sitter å leser kommentarer fra de som ler av oss, så spinner tankene. Til tider kan slike hånelige kommentarer trenge igjennom og dra meg ned, jeg tenker på leger og sykepleiere som redder liv, og hva gjør jeg? Men så klarer jeg og se litt klarere igjen. Jeg tenker på de andre, hva med komikere? Hva med skuespillere? Hva med artistene? Hva med de som lever av idretten sin? Disse ser vi alle opp til, men de er vel ikke noe mer samfunnsnyttige enn bloggere? Vi elsker dem fordi de gir oss underholdning, latter og andre følelser i hverdagen. De overnevnte treffer et større omfang av mennesker, men vi bloggere er også underholdning. Vi er inspirasjoner for andre, og det er nettopp derfor vi kan ha denne jobben. Nettopp fordi mange liker å kunne slappe av med en kaffekopp mens de leser de faste bloggene sine. På samme måte som at andre leser magasiner.
Alle bloggere har forskjellige temaer, som treffer ulike målgrupper. Jeg kan følge med på min statistikk og se at av mine lesere så er 97 prosent kvinner, og av de er 73 prosent av kvinnene mellom 18 og 35 år. Dette kan igjen fortelle meg at leserene mine følger med fordi de kanskje er i samme fase av livet som meg selv, og de finner min blogg spennende nettopp fordi de kan kjenne igjen seg selv, eller hente inspirasjon til hverdagen.
Jeg hadde aldri skrevet en blogg hadde det vært for alle de som mener jeg skam for samfunnet, jeg skriver fremdeles denne bloggen på grunnlag av responsen jeg får tilbake.
Jeg får kommentarer med stor takknemlighet for jobben jeg gjør, jeg får lange persolige mail av kvinner som bare ønsker å takke meg for inspirasjonen jeg har gitt dem, eller hjelpen til å glede seg over tvillingene i vente. Og det gir følelsen av å lykkes!
Så til du som stiller deg kritisk til blogg:
Med tanken på at blogg.no har 300 000 aktive bloggere og 1, 3 millioner unike besøkende per uke , så betyr vel det at det ikke er så enkelt å havne blandt toppen? Det er vel som med alt annet, for å klare å kunne leve av det må man stå på og jobbe for det. Hvor mange timer i døgnet jeg dedikerer til blogg varierer fra dag til dag, men det er ikke få. Jeg har heller ikke fri i helgen, eller fem ukers ferie i løpet av året. Det hjelper ikke å komme med en sykemelding, for pengene kommer ikke av seg selv. Det var heller ikke penger som var målet med bloggen, men hadde det ikke vært for at jeg hadde fått lønn for arbeidet, hadde jeg heller ikke hatt muligheten til å fortsette da mammapermisjonen tok slutt. Så hvis det er så enkelt, hvorfor starter du ikke bare din egen blogg?
Så til tross for kritikerene, så vil jeg takk de som leser bloggen min fordi den gir noe tilbake. Og det er det som gjør bloggen betydningsfull for meg.
Før jeg startet å sy hadde jeg ingen tanker om fordeler eller ulemper med hjemmesydd. Jeg så liksom for meg at hjemmesydd (spesielt av meg) kom til å bli noen hjemmesnekra filler som kun kunne bli brukt til sandkasselek. Og det har vært mange ting jeg har blitt overrasket over langs syveien. For det første er ikke de plaggene jeg har sydd sandkassemateriale. Det er kjøpeklærne som havner i sandkassen og det hjemmesydde til fest.
Så her er mine 10 beste grunnet til å sy barneklær
1 Økonomisk
Det å sy klær, er litt som å kjøpe klær, du kan velge hvor dyrt eller billig plagget skal bli ettersom hvilke stoffer du ønsker å bruke, hvor mange forskjellige stoffer det skal være eller om du ønsker å ha på ekstra pyntegjenstander som knapper, bånd og lignende. Men uansett så er det rimligere å kjøpe stoff enn å kjøpe det ferdige produktet. Det å sy til barn er veldig billig, for det er så utrolig lite stoff som skal til. Jeg husker da jentene var små og jeg lagde to fleecedresser ut av 1 meter med stoff. Fleece er i utgangspunktet et veldig rimelig stoff, så totalt måtte jeg gi 50 kroner for fleecestoffet. Jeg kunne sy to bukser til 40 kroner og av stoffrestene fikk jeg kanskje en ny lue eller smekke. Jo eldre og lengere jentene blir jo dyrer blir plaggene fordi man trenger mer stoff. Men det er mange år til jeg må betale like mye for plaggene jeg syr som plaggene jeg kjøper i butikk.
2 Enkelere enn man trur
Jeg trudde aldri jeg kom til å klare å sy noe annet enn å legge opp en gardin, dette vet jeg også at mange av mine lesere trur om seg selv. Men bruker man stoffer som er lette å sy i er det mye enklere enn man trur. Enkle stoffer å sy i er faste stoffer. Så et tips til nybegynnere er å sy klær av bomull og lin, jersey (har litt stretch, men fungerer for nybegynnere) og fleece (samme som jersey). Jo mer man syr jo mer kommer man til og vil man utforske med nye stoffer, og så sant man føler at man mestrer de overnevnte så kommer dette med erfaringen 🙂
3 Mestringsfølelse
Når man plutselig står med et ferdig resultat av noe som for litt siden bare var en remse med stoff så skal jeg love dere at mestningsfølelsen slår i kraft. Jeg har for lenge siden falt ut av tellingen på hvor mange plagg jeg har sydd, men jeg får like herlig mestringsfølelsen enda. Og hver gang jeg har sydd noe nytt må jeg vise det frem til samboeren veldig stolt, mens jeg spør om han syntes det ble fint.
4 Sette pris på
Jeg har også lagt merke til hvor mye høyere jeg verdsetter plagg som jeg selv har lagt arbeid i, fremfor det jeg kun har dratt kortet for å få. Klart er det kjøpeplagg jeg også elsker, men man får et annet “forhold” til noe man har sitti med i hendene selv. Jeg tipper det er mange som strikker her, og da vet dere hva jeg snakker om 🙂
5 Får plagg ingen andre har
Dette er jo virkelig kult og tenke på. Plaggene blir helt unike, ingen har like. Ikke at det gjør så veldig mye at folk har likt, men allikevel er det kult å ha noe som ikke alle andre har.
6 Får farger du ikke finner i butikk
En ting jeg har bemerket meg etter at jeg begynte å designe klær for Virre Vapp er at en del ønsker seg plagg i farger som nesten ikke er å finne i butikk. Jeg skal fortelle dere hvorfor disse fargene ikke er å finne. Jeg har hørt på ønsker og delt forslag på fargevalg. Men det er så langt mange flere som ønsker de originale “jente”- og “gutt”-fargene, at som gründeren kan man ikke satse på en farge som 3 stykker har veldig lyst på, når den rosa eller blå fargen hadde stukket av med hundretalls av bestillinger. Jeg også skulle ønske fargevalget var mye mer spritet opp, problemet er at det ikke selger nok og derfor uteblir det. Men syr man selv, kan man velge farge og mønster helt etter egen smak.
7 Søsken sett
Syr man selv kan man mikse og trikse slik at man får kule søskensett som kanskje ikke er like, men som matcher hverandre på stilige måter. Dette er noe jeg benytter meg ofte av. Jeg liker å kle jentene mine i like klær, men i forskjellige fargekombinasjoner for eksempel. Og dette er vanskelig å finne i butikk. Ofte er det en jentefarge og en guttefarge, og for meg blir det ikke rett og kle en i rosa og en i blått. Jeg kan også se for meg at dette er gjeldene for alle som har flere enn ett barn og ikke bare tvillinger.
8 God hobby
Sying er en veldig hyggelig hobby å ha, det kan gjøres når man føler for det, og man trenger ingen barnevakt for å kunne utføre hobbyen sin. Det er samtidig veldig beroligende etter stressede dager og kunne sette seg ned i sin egen lille verden. Og verken vær eller føre hindrer litt sying 🙂
9 Får komplimenter fra andre
Dette er egnetlig grunn god nok alene. For et kompliment kan løfte hele dagen. Og har man sydd klær til barna sine selv så skal jeg love dere at det kommer flere enn ett kompliment. Det er ikke så mange som syr lenger og derfor blir det godt lagt merke til.
10 Øker kreativiteten
Det å være kreativ handler rett og slett om å utfordre den og bruke den. Jo mer man bruker hender og hode sammen jo flere ideer dukker opp. Mitt motto for å bli kreativ er:
DU MÅ DYRKE DEN, FOR AT DEN SKAL VOKSE
Og her er resultatet fra en morgentime bak symaskina.
Det var en tid der jeg var nødt til å gjøre alt for dem, hver minste lille ting. Det var en tid der de var totalt hjelpesløse, det eneste de klarte selv var å suge melk pluss en rekke fysologiske prosesser som å blunke, puste, gurgle, gråte, sprelle, rape og “gå” på do. Jeg kunne legge de på matten i stuen, sette meg ved siden av og nyte en kopp varm kaffe – de flyttet seg ikke en centimeter.
Det var en tid der jeg kunne sitte helt stille i sofaen så lenge jeg ville, det eneste jeg behøvde å gjøre var å legge på plass en ammepute og koble til jentene.
Etter den tiden, kom det en travlere tid der jeg forsto at pyntegjenstander var upassende alle plasser i huset under en meters høyde.
Så kom det en tid der jeg kjente hvor godt det var at barna mine ikke var babyer mer, plutselig kunne jeg spise samtidig med dem fordi de forsto hva hender kunne brukes til. Plutelig kunne jeg forflytte meg rundt uten å måtte gå med 10 kg ekstra på hver arm. Plutselig begynte de å si i fra når de hadde bæsja.
Og plutselig kom ordene trillede som på en snor. Ett ord ble til mange og plutselig ble ord til små setningen som kunne fortelle opplysninger. De var blitt så selvstendige at de kunne si i fra om de var varme eller kalde, sutne eller tørste.
– gud så deilig at de forstår så mye, gud så deilig at de kan gjøre ting selv – er en tanke som har streifet meg mer enn én gang!
Så kom denne tiden. To år etter ammepute og tilkobling, to år med øvelse og mestring, og plutselig sitter jeg her med to verdensmestere til barn.
For vet du hva, de klarer ALT selv. De klarer å smøre brødskive selv, de klarer å helle melk og juice i sitt eget glass, de klarer å ta på seg klærne sine selv, ja selv strømpebukse og ytterplagg, og sko med snøring klarer de også selv. De klarer å vaske hender selv, tørke ansiktet selv, de klarer å sette seg i bilen selv og ta på seg belte selv. De klarer å bytte bleie selv og vaske håret selv.
Jeg trur snart det er på tide å kjøpe en hybel til snuppene, de klarer jo alt selv – så hva trenger de meg for?
…..
Trur de i alle fall..
“MAMMA, KJAJE SJØJ”
“NEI, MAMMA, GJEIE SJØJ, GREIE SJØJ JEG, MAMMA”
Så vist er det flott at de vil få til å kle på seg, smøre brødskiva, vaske seg og skifte bleie selv. Og de prøver så godt de kan, noen ting går som smurt. Andre ganger.
“UUUUHÆÆÆ, MAMMA, PEPE MEEEEG”
Og ikke før denne siste setningen får mine langt mer erfarne hender lov til å hjelpe til med saken. Kanskje er det ikke så rart at vi sjeldent har god tid.
En og tjue grader i skyggen! Protoene til Kina er ferdige og sendt med posten. Ei snuppe sovnet i bilen og får seg noen minutter før jeg vekker henne, andre snuppa sitter i sandkassen og leker. Lyden av spade som banker mot sanden og fulger som kvitrer pluss en humle som suser forbi er hva ørene mine klarer å oppfatte i dette sekund. Hesten går i skrittemaskinen og hunden ligger rett ut i skyggen på plenen, så hva gjør jeg?
Jeg nyter første smak av sommer og idyll her jeg sitter i utesofaen og skal til å jobbe litt.
I går var det tid for å legge igjen foreldrerollen hjemme og leve litt med sammen med gode venner. En av BT sine bestekompiser feiret bursdagen sin, så det var full fart til langt på natt.
Jeg kan ikke si jeg savner festtiden før vi fikk barn her jeg ligger sliten og lat. Haha. Faktisk var jeg i tvil om jeg skulle drikke vin, for tanken på å være sliten dagen etter var slitsom nok i deg selv.
Jeg kom meg opp av sofaen til slutt i går! Haha, men ikke før klokka var blitt 22:00, og da fant jeg ut at jeg ville prøve å sy en topp til meg selv av noen stoffer jeg kjøpte på stoff og stil denne uka. Så jeg satte i gang med å tegne opp mønster til hvordan jeg hadde sett for meg toppen. Siden jeg aldri har sydd en slik topp før, teipet jeg sammen alle delene og prøvde på.
Jeg kan love at det ikke er særlig enkelt prøve papirklær, så BT måtte være til assistanse. ^^,
Jeg har også funnet ut at silke overlate jeg til profesjonelle fremover! Toppen er sydd av ren silke og blondestoff. Det er nesten umulig og klippe ut mønster av silke så jeg prøvde og feilet så mange ganger at jeg kl 2 fant ut at jeg ble nødt til å legge arbeidet fra meg og sove litt. Men da hadde jeg i hvert fall funnet ut hvordan jeg skulle få til å lage ringen rundt halsen.
Og i dag ble den endelig ferdig 😀 Til tross for mye plundring i går kveld, er jeg veldig fornøyd med resultatet. Jeg skal vise den på, men ikke akkurat nå som jeg ser ut som en trøtt og sliten mamma 😉
Noen her som syr mye til seg selv? Kjenner dette er et litt nytt tema for meg 😀 Men også veldig gøy!
