Når jeg nå kikker utover utsikten fra gården vår, kan jeg i det fjerne se det hvite tårnet og det grønne kirketaket blant skog og små fjell. 

Det er i den kirken Bjørn Tore og jeg skal gifte oss i den 17.juni.17.
 

Tanken får det til å ile godt i gjennom hele kroppen, jeg skal gifte meg med det mennesket jeg er aller mest glad i. Et løfte som tar oss enda nærmere hverandre. Det føles som en trygghet, å vite at mannen jeg elsker vil dele resten av livet med meg. På fem år har vi opplevde så mye sammen at jeg helt har glemt hvordan det var uten han ved min side.

Det var det første kysset som fikk meg til å gå babanas, aldri før hadde jeg blitt kysset på den måten! Som om han allerede ved det ene kysset stjal en bit av meg. Mitt desperate forsøk på å leve singellivet med stor S, ble slukt. 

Fem år er gått, og jeg er og blir ikke lei av de kyssene. 

Jeg er ofte så umektelig imponert over hans verdier og ståpåmot. Evig takknemlig er jeg for hans tålmodighet og rolige temperament, som igjen har smittet over på mitt innebygde sinne og roet meg ned til et bedre menneske. Så er det støtten, støtten som alltid er der uansett hva jeg har funnet på å gjøre, aldri dømming, aldri negativitet, men gode ord jeg har kunnet klatre på. 

Motgang har det også vært, men desto bedre blir det når en bakketopp er passert. Jeg er ikke i tvil på at hver lille knekk en bekjemper fører oss sterker sammen, fordi det noen ganger må til for å få utløp for frustrasjon og innebygde tanker. 

Hvor takknemlig jeg er for å kunne dele livet med min bestevenn, jeg aner rett og slett ikke hvordan jeg skulle klart meg uten den daglige latteren og den varme kroppen å krype inntil om kveldene. 

Akk, BTO, jeg elsker deg <3